Kategori: Kropp

Læring om kropp

En dans med følelser

Musikken bølger gjennom rommet. Jeg danser i den og kjenner at kroppen reagerer på musikken og bevegelsene blir glade. Så skifter musikken, og kroppen blir plutselig trist. Ja, mer enn trist, det skylder en bølge av sorg gjennom meg. Gjennom kroppen. Et lett press over brystet blir til en klump i magen, så kommer gråten. Kroppen har skiftet bevegelser til en slags vuggende, innadvendt spiral der jeg holder om meg selv. Armene får lyst til å trøste kroppen, jeg slår armene om meg selv. Det kjennes godt å kunne trøste seg selv på denne måten. Vugge meg selv til roen kommer og jeg sakte kan slippe favntaket om meg selv. Pusten har blitt rolig og kroppen kjennes som om den har vært gjennom en stri elv og kommet opp på land med fast grunn under føttene igjen. Ah, jeg kan igjen merke at sola skinner og at jeg kan ta inn varmen fra sola.

Hva skal vi egentlig med disse følelsene? Hvorfor har vi følelser? Følelser er et menneskelig «grunnstoff» som kanskje Per Fugelli ville sagt. De får oss til å handle, de gir livet farge og innhold, de gjør at vi kjenner at vi lever. Og de uttrykker seg i kroppen. Bare tenk på uttrykk som: Hårene reiste seg på kroppen. Han bet tennene sammen. Det bruste i blodet. Kroppen sitret av spenning og forventning. Jeg mistet pusten da det smalt. Skulder-åk. Stress-nakke. Muskelforsvar. Det sies at følelsene har til «oppgave» å sette i gang en handling i oss. Følelsene er en slags energi eller informasjon som enten kan få oss til å kaste oss ut i dansen eller løpe vekk fra det som skremmer oss. Eller sette seg som spenninger i kroppen hvis vi ikke handler på dem.

Mange fagfolk kaller følelser for «limet i personligheten.» Følelser kan også forstås som noe som integrerer ulike deler av oss. For kroppen er egentlig et vell av ulike systemer som det går strømmer av energi og informasjon gjennom. Bare tenk på hvordan hjernen og resten av nervesystemet kommuniserer med hormonsystemet, immunsystemet, musklene og de indre organene. Det kommuniseres via kjemiske stoffer og elektriske signaler over en lav sko inni oss! Hver gang vi skifter fra en følelse til en annen produseres en stor mengde kjemiske stoffer. Og for at ulike systemer skal finne ut av å fungere sammen, så trengs det integrasjon. Integrasjon betyr sammenkobling av ulike deler. Det kan dreie som om integrasjon av høyre og venstre hjernehalvdel, integrasjon av en forståelse koblet med en følelse av en knute i magen. Eller kanskje integreres en observasjon av egen stahet med erkjennelsen av behovet for mer fleksibilitet.

Her kommer det spennende ved følelsene inn: Noen fagfolk hevder faktisk at følelser er integrasjon!  I det de bringer oss fra en følelsesmessig tilstand til en annen – slik som ovenfor – så faller ofte ting på plass inni oss og kan resultere i at vi føler oss bedre. Den nevro-kjemiske tilstanden endrer seg. Hemmende muskelspenninger, anstrengt pust og høy aktivering i nervesystemet forløses og harmoniseres når vi slipper følelsene løs – enten vi er alene i en dans eller sammen med et annet menneske som kan fungere som følelsesmessig «dansepartner.» Det blir en flyt i kroppen i stedet for smertefulle blokkeringer.

For vi kan nemlig være noen fantastiske dansepartnere for hverandre. Vi mennesker er utstyrt med noen geniale nerveceller som kalles speilnevroner. Disse gjør oss i stand til å gjenkjenne og forstå andres følelser, og i et slikt øyeblikk av gjenkjennelse, vil følelsene reguleres og vi hjelper hverandre med integrasjon og til å føle oss hele.

Jeg legger meg ned og strekker ut armer og bein og kjenner bakken under meg og sola over meg. Jeg er meg, jeg har oversikten igjen og kjenner meg hel. Jeg ER både kropp og sinn og sjel.

Lytte, lindre, lære

Jeg arbeider for tiden med å forstå hva det vil si å lytte. Hva vil det egentlig si å lytte til menneskers ord og toner? Til naturens bølger? Til pusten? Til universets stillhet?
Lytte til visdom. Der den finnes. Lytte til sammenhenger der de ikke synes. Lytte til kjærligheten der den ser ut til å glimre med sitt fravær. Er det mulig?

Ja, jeg tror det. Jeg er så heldig at jeg får lov til å trene meg på å lytte til menneskers gleder og smerter i jobben min som kroppsterapeut, og selv der kjærlighet har vært mangelvare, finnes det frø av kjærlighet, frø som er sådd inn i oss fra tidenes morgen. De er sådd som skjulte muligheter, som stille toner.

Jeg holder på å lære å lytte til kroppens pulser, til energiens vibrering og strømning i kroppen. For en som meg som i mange år har lyttet til menneskers muskler, er det som å ha tatt et steg videre på utdannelsen. Musklene har fortalt meg om angst og frykt, om oppgitthet og forsvar, om sårbarhet og styrke – og sammen har vi forsøkt å skape trygghet der angsten rådet, finne lyst og mot der oppgittheten hadde tatt over, trene styrke til å passe på sårbarheten og mot til å si fra når noen trådte for nær. Nå er det som om noen har fjernet et slør for meg, og viser meg at fingrene mine kan lære meg enda mer! Jeg er bokstavelig talt i lære. Jeg lærer energimedisin. En form for energibehandling der jeg bruker fingertuppenes følsomhet til å vekke kroppens energier. Og til å forstå den visdom som finnes lagret i kroppens finere, følsomme lag.

Fingrene mine som en gang spilte piano, oppfatter nå andre slags toner. Og jeg undres. Tenk at det finnes så mange stille toner i mennesker. Toner som lever innenfor ord og muskler. Toner som synger og toner som hakker. Toner som roper og toner som stikker. Toner som gjemmer seg. Toner som blir til gjørme. Eller silke. Eller fløyel. Noen er elektriske, andre er boblende. Noen strømmer fritt og uforferdet gjennom kroppen, andre går i ring og kommer ikke videre. Noen toner har en klang av høst, andre mister klangen når høsten dukker opp. Noen toner kommer meg åpent i møte, andre toner bryr seg ikke om meg i det hele tatt, for de spiller sammen med helt andre toner som jeg nesten ikke hører.

Tonene er energier som vibrerer på ulike frekvenser. Energier som lever og forandrer seg hele tiden, de er som speil av våre liv. Og kroppen har mange slike små speil, faktisk finnes det gammel kunnskap om dette som viser oss et slags kart over kroppen der disse «speilene» eksisterer. Akkurat nå lærer jeg om 26 slike «speil» på kroppen. De er som «speil i en gåte.» Jeg snakker om energimedisinen TARA Approach som jeg studerer. Gammel visdom fra østen har gjennom kloke mennesker nådd vesten. Det kalles for «å lytte til hemmelighetene.» Og hemmelighetene kan avsløres her og nå: Vi besitter alle energier – eller toner – eller frø – som kan aktiveres og skape god helse og et rikere liv. Kanskje ikke så nytt, sier du, for dette har da akupunkturen gjort for oss i mange år allerede. Ja, men den krever at du må gå til en behandler for å få hjelp. Denne «hemmeligheten» er at du kan gjøre det selv! Helbrede deg selv. Spille med deg selv. Få kjærlighetsfrøene til å gro i deg, øke din medfølelse med deg selv så du kjenner håp og lindring av smerte. Oppdage hvilket univers du faktisk er.

Rett under huden er det kodet inn en mengde «frø» eller muligheter for deg til å forstå mer av hvem du er og hva du er laget av. Du er nemlig laget av et slags universalstoff som vibrerer som toner gjennom verden. Det finnes en universell rytme som pulserer gjennom oss alle, og denne rytmen forener oss, samtidig som vi alle har hver vår klang. Men når vi aktiverer disse stedene på kroppen med en vennlig, lyttende hånd, så er det så mye smerte som kan lindres, og kanskje til og med forsvinne helt. Vi tror at det skal så sterke virkemidler til for å fjerne sterk smerte, men ofte er stille lytting nok. At noen er der og lytter til oss. Eller at vi lytter til oss selv.

TARA-metoden: et energetisk kart over kroppen

Kroppen har en fysisk og psykisk dimensjon – det vet vi både hver især og fra vitenskapen. Det vi tenker og føler, påvirker kroppen på ulike måter, både kjemisk, nervemessig, i muskelspenninger, pust og immunsystem – for å nevne noe.

Men det er også en energetisk dimensjon ved kroppen. Det strømmer en energi rundt i kroppen som følger egne baner, og som påvirker oss både fysisk og psykisk. Mange kjenner til dette fra akupunktur eller fra kunnskapen om chacraene i og utenfor kroppen. Tara Approach er en gammel energimedisinsk kunnskap fra Japan, der den ble kalt Jin Shin. I Tara-metoden kombineres østens gamle visdom med vestens vitenskapelige kunnskap om hjerne og nervesystem. Det er den amerikanske nevropsykologen Stephanie Mines som har kombinert de to verdenene i dette helbredelses-systemet og hun underviser mange steder i verden. Jeg liker denne kombinasjonen, og studerer dette for tiden, da jeg føler at dette er et slags «missing link» mellom den fysiske og den psykiske dimensjonen ved kroppen.
Tara-metoden er et selvhelbredelses-system som vi alle er skapt med. Det består av 26 utvalgte energisentre i kroppen som hver for seg står for ulike kvaliteter/egenskaper, som for eksempel fryktløshet, visdom, balanse, transformasjon og fred.

Energien fra disse punktene vekkes via lette fingertrykk, vi kaller det «å lytte med fingertuppene.» Fingrene lytter til kroppens pulser. Og ved å kombinere ulike punkter, skapes det en bevegelse, en energi strøm i kroppen som kan åpne blokkeringer, gi fred eller nytt liv til livløse, tomme områder. Eller rett og slett støtte en indre vekstprosess som er i gang. Systemet er en fantastisk måte å støtte seg selv på. Og det er også en veldig god måte å støtte andre på i behandling – enten man er psykoterapeut, massør, soneterapeut eller på andre måter en veileder for andre mennesker. Selv bruker jeg det som et supplement til psykomotorisk behandling og avspenningsbehandling. Og den dype kunnskapen fra kilden i systemet beriker meg både som menneske og som fagperson.

Ta for eksempel punktet «grenser.» Det sitter på innsiden av hver albue, midt i bøyen. Ved å holde deg selv her, vil du få hjelp til å kjenne deg tilstede i deg selv og merke at du har en grense mot omverdenen. Du blir senter i ditt eget liv, sier Tara. Det er mange situasjoner der vi trenger dette, ikke nødvendigvis i kriser og katastrofer, men mange hverdagssituasjoner der andre mennesker kan føles litt innvaderende og det kan være vanskelig å si noe om det. Eller hvis det skjer mye i livet og det kan være vanskelig å holde fast i seg selv og konsentrasjonen og tilstedeværelsen i egen kropp. Kanskje man føler seg litt utflytende og forvirret. Da kan det være godt med et holdepunkt. Prøv å holde deg her og kjenn hvordan du samtidig holder om deg selv.

Et annet nyttig punkt sitter på toppen av skuldrene og heter «gi slipp og ta imot.» Hvis du legger en finger eller to her og sitter stille og bare puster, så vil energien i punktet frigjøres og hjelpe deg til å gi slipp på det du ikke trenger lenger eller ønsker å bære på. Samtidig vil dette slippet gjøre det lettere for deg å ta imot noe nytt og noe godt. Det vil støtte pusten din og frigjøre lungene, sier Tara. Og er det noe pusten vår trenger i vårt stressede samfunn, så er det støtte! Jo mer stresset eller anspent, jo kortere og mer overfladisk pust. Ved hjelp fra dette punktet kan hevede skuldre falle litt ned og pusten kan få anledning til å bli dypere. Ingen quick fix, men igjen: en god støtte til å falle til ro og kanskje til å støtte en prosess som handler om å komme mer i kontakt med seg selv og sin egen rytme.

Vi vet at rytme er beroligende. Hjernen har faktisk et eget rytmesenter. En gjentagende, rolig rytme virker støttende og beroligende på en urolig kropp. Det er derfor noen mennesker (ubevisst) sitter og vugger eller svinger frem og tilbake eller fra side til side: de er rett og slett urolige og sitter og roer seg selv på denne måten. Og det er derfor vi gynger små barn i søvn. Rytme beroliger. I hvert fall den rolige rytmen. Motsatt kjenner vi selvfølgelig også godt til hvordan kraftig og hurtig rytme kan gjøre oss opphissede og til og med ekstatiske. En sensibel kropp med et lett antennelig nervesystem trenger ofte hjelp til å bli rolig. Og den «vet» selv at rolig rytme vil støtte dette, det er jo genialt!

Rytmen er ikke en eksplisitt del av Tara-metoden, men et annet eksempel på hvilke mekanismer vi er født med som hjelper oss til å ta vare på oss selv. Og det er i grunnen det som er Tara’s innhold og tilbud: en måte ta vare på oss selv.
Hvis du ønsker mer kunnskap om dette unike systemet, så kan du lese mer på www.tara-approach.org eller ta kontakt med meg.

 

Hvorfor vokser maten i munnen når vi blir spurt om noe?

Ja, dette spørsmålet bestemte en femte-klasse seg for å undersøke da de ville være med i forskningsprosjektet Nysgjerrigper (forskningsrådet). De satte i gang med å observere og lage hypoteser, og lette etter noen eksperter. Og av alle ting, fant de bl.a. frem til meg. Her er spørsmålene de ba meg svare på:

Vår problemstilling er hvorfor opplever vi at maten vokser i munnen når vi blir spurt og skal snakke?

Vi har stor tro på at dette har noe med at vi blir stressa å gjøre.
Vi tror at det å bli stressa har noe å gjøre med hjernen:
Når man får et spørsmål så forventer de et svar når du spiser.
Derfor blir man stressa.

Vet du noe om hvorfor/hvordan man blir stressa?
Hva skjer med hjernen når man tygger og blir spurt?
Vi har lest at spyttet hjelper og løser maten kan du noe mer om dette?
Er det noe som skjer automatisk med munnen/tunga?
Kan tungen komme ut av kontroll?
Tror du at maten faktisk vokser i munnen?
Føler du at du blir stressa når mange ser på deg og du blir spurt?

Og her er mitt svar:

Så spennende spørsmål dere har stilt! Jeg skal prøve å svare så godt jeg kan.

Man blir stressa når man har for mye å gjøre, er nervøs, redd eller sint. Da reagerer hjernen på en bestemt måte som rett og slett kalles stressresponsen. Denne reaksjonen er lik hos alle mennesker og dyr. For dyr blir også både stressa og redde. Stressresponsen er vi skapt med for å kunne klare vanskelige situasjoner og krevende oppgaver, eller når vi må forsvare oss.

Vi kan bli litt eller mye stressa. Hvis vi blir veldig stressa – som når vi føler oss veldig redde, – så blir stressreaksjonen til en såkalt kamp-/flukt-reaksjon. Da vil kroppen enten løpe vekk eller begynne å slåss. Men ellers er det helt normalt å bli litt stressa, da vil ikke kroppen nødvendigvis løpe eller slåss, men den kommer likevel i en liten alarmberedskap.

Dette betyr at kroppen begynner å pumpe mer blod rundt, altså hjertet banker fortere, vi puster fortere så vi får mer oksygen til lungene, vi svetter og vi spenner musklene så de er klare til å jobbe på høygear og forsvare oss. Vi produserer mindre spytt og færre fordøyelsesenzymer fordi kroppen ikke skal bruke energi på å fordøye mat, den skal bruke kreftene på helt andre oppgaver – som kanskje å trene eller si eller gjøre noe vi er litt nervøse for.

Dette er et veldig smart system, for på denne måten kan kroppen omdirigere kreftene så flest mulig krefter går til det som er viktigst i situasjonen. Når vi skal fordøye mat og slappe av og kose oss, så er det best at kroppen får bruke mest krefter på dette, mens når vi skal prestere noe, trene eller løpe, så er det best at den får bruke mest krefter på dette og ikke på å fordøye mat. Slik kan kroppen bruke kreftene våre mest effektivt, og vi trenger ikke tenke over det. Det skjer helt automatisk, og det er helt riktig at både dette og spyttproduksjonen styres fra hjernen.

Hjernen og nervesystemet hører sammen, men det er som regel hjernen som styrer over nervesystemet. Nervesystemet består av veldig tynne tråder som går fra hjernen og ned i ryggmargen. Herfra går de videre ut i kroppen. Vi har flere slags nervesystemer i kroppen, men det nervesystemet som jobber når vi blir stressa og når vi spiser, heter det autonome nervesystemet.

Det autonome nervesystemet sørger for forsvar og vedlikehold og trivsel i kroppen. Det består faktisk av to systemer. Det som forsvarer oss, heter det sympatiske systemet, mens det som sørger for vedlikehold og trivsel heter det parasympatiske systemet. Disse to systemene har til sammen som oppgave å styre alle organene våre, slik at de hele tiden arbeider akkurat slik som situasjonen krever.

(Her fulgte min tegning av det autonome nervesystemet.)

Det sympatiske systemet – eller forsvarssystemet – jobber når vi blir stressa, sinte, nervøse eller redde, og sørger for at det blir mer blod til musklene og mer oksygen til blodet. Derfor banker hjertet fortere og vi puster fortere. Det er hjernen som bestemmer hvilket av de to systemene som skal være aktive, og hjernen reagerer på om vi er redde eller rolige.

Det parasympatiske systemet slås på når vi er rolige. Det kalles noen ganger rett og slett for ro-hvile-systemet. Når vi er rolige og i parasympatisk modus, er kroppen bl.a. klar til å spise og fordøye mat, og den gjør seg klar til å produsere spytt. Men hvis vi blir spurt om noe vanskelig eller noe vi ikke liker å bli spurt om mens vi spiser, så slår hjernen av det parasympatiske systemet og slår på det sympatiske! Og dermed kommer det ikke mer spytt i munnen, og da føles det som om maten vokser i munnen.

Når det parasympatiske systemet er i gang, så produserer kroppen et hormon som heter oksytosin. Det er en svensk forsker som heter Kerstin Uvnäs Moberg, som sier at dette hormonet gjør at det blir lettere å lære, lettere å konsentrere seg, og kroppen blir bedre til å hele sår og vi blir fortere friske hvis vi er syke.

Det sympatiske systemet slås på så fort vi føler at noe er ubehagelig. Enten noen sier noe ubehagelig til oss, eller rett og slett er slemme. Derfor vil for eksempel mobbing få hjernen til å slå på det sympatiske nervesystemet, selv om mobberen sier at «det var jo ikke sant!» Kroppen har allerede reagert med å forsvare seg, for den kan ikke vite om det er sant eller ikke, den bare oppfatter at dette er veldig ubehagelig, og da går den sympatiske reaksjonen i gang. Og da blir musklene spente og magen knyter seg og vi kan til og med synes det er vanskelig å puste. Så mobbing gjør at kroppen blir stressa og forsvarer seg, og det er ikke godt verken for kroppen eller resten av deg, særlig ikke hvis det gjentar seg mange ganger. Kroppen er ikke skapt til å leve med mye stress over lang tid, da blir den sliten og man greier ikke følge med i undervisning og kanskje greier kroppen heller ikke ta imot mat.

Dere spør om tunga kan komme ut av kontroll. Det gjør den vanligvis ikke, men hvis kroppen har vært i sympatisk aktivitet veldig lenge, kanskje flere år, og nesten ikke fått hvile, så har jeg hørt om noen som følte at tunga kom litt ut av kontroll, som for eksempel at den kjennes veldig stor og at den presser seg opp i ganen og ikke greier å slappe av og ligge ned. Det er ikke farlig, men er selvfølgelig ikke særlig behagelig. Da gjelder det å berolige kroppen veldig mye, så den kan komme over i parasympatisk modus.

Så det er viktig å få kroppen i parasympatisk modus ofte. Det er altså ikke bare fordi det er deilig å slappe av, det er faktisk helt nødvendig for å være at vi skal ha god helse. En av de beste tingene vi kan gjøre for å komme i parasympatisk modus, er å kose med dyr eller stryke på hverandre og gi hverandre massasje.

Til slutt vil jeg si at jeg også kan bli stressa når mange ser på meg og jeg skal si noe. Men jeg har øvd mye på det, så jeg blir ikke så stressa som da jeg var barn. Da kunne jeg bli helt tørr i munnen, og nå vet jeg jo hvorfor! Fordi da gikk kroppen min i sympatisk modus, og dermed ble det slått av for spyttproduksjon. Det går an å øve seg til å bli bedre til å være i parasympatisk modus i slike situasjoner, men det tar tid og man må øve seg mange ganger, og ikke ta for store utfordringer av gangen. Vi kan også hjelpe hverandre over i parasympatisk modus ved å være snille med hverandre og si fine ting til hverandre og støtte hverandre når noen har det vanskelig. Det har kroppen veldig godt av. Da blir den mer rolig og glad og frisk.
Hilsen Runa Helmersen
Avspenningspedagog og psykomotorisk terapeut, dap

Pusten din

Pust er liv. Pust er bevegelse. Pust er rytme. Pusten er et sentralt bindeledd mellom bevegelser og følelser. Oppmerksomhet på pusten gjør oss nærværende og tilstede. Det er ikke for ingenting at de fleste meditasjonsteknikker starter med å bli oppmerksom på pusten.

Pusten påvirkes av berøring og bevegelse, av tanker og følelser, av omgivelsene vi er i og forholdet vi har til oss selv og andre mennesker. Mange av oss merker kanskje hvordan pusten «stopper opp» når vi reagerer følelsesmessig på noe. Engstelse, frykt og sinne hemmer pustebevegelsen, mens gode følelser som glede, lykke og trygghet frigjør denne viktige og livgivende bevegelsen i kroppen.

Pusten er vår personlige underskrift, vår måte å være i verden på, sier Marion Rosen.

Fysiologisk påvirkes pusten først og fremst av mengden av karbondioksyd i det arterielle blodet (blodet som strømmer ut fra hjertet). Anatomisk er den viktigste pustemuskelen vår diafragma, lokalisert i mellomgulvet. Noen kaller den derfor mellomgulvsmuskelen. Den deler brysthule og bukhule, og står opp som et innvendig seil i kroppen. Eller du kan tenke deg det som et stempel som beveger seg opp og ned midt inne i kroppen. Hver gang du puster inn, går stempelet ned, og hver gang du puster ut går det opp. Dette betyr faktisk at pusten er en slags innvendig massasje av viktige organer som ligger over og under diafragma.

For eksempel hviler hjertet ditt på diafragma og duver dermed litt opp og ned i takt med pusten. Under diafragma ligger magen, leveren, milten og tykktarmen. Tenk så fint at tarmen får massasje og hjelp til å skyve innholdet sitt bortover og nedover mot utslippet. Bare tanken på dette geniale trekket fra naturens side, kan jo allerede hjelpe en forstoppet tarm!

I det psykomotoriske fagfeltet, snakker vi om pustesvar. Det handler om at pusten reagerer på kroppsbehandling, og at terapeuten må følge med på hvordan kroppen svarer slik at man som terapeut ikke gjør for mye med en kropp som kanskje ikke tåler så mye. For hver gang vi puster dypt under behandling, slipper kroppen spenninger. Og muskelspenninger handler i denne sammenheng om følelser og forsvar. Frigjørende sukk er en god pusterespons. Likedan spontane strekk i kroppen. Da slipper kroppen akkurat så mye som den er klar for å slippe.

Men pusten forbinder oss også med verden. For når vi puster inn, tar vi inn mange, små oksygenmolekyler som har vært rundt omkring i naturen og i andre mennesker, og når vi puster ut karbondioksid så deler vi med de andre. Ikke minst med naturen. For trærne og plantene trenger den karbondioksyden som vi produserer, akkurat som vi trenger det oksygenet som de produserer. Det er blant annet derfor jeg er så glad i trær! De gjør meg utrolig takknemlig!

I Østen sier man at pusten styrker vår prana, eller den livgivende energien i oss. Prana finnes overalt, men kanskje aller mest i naturen. Så det å gå seg en tur i skogen er noe av det mest livgivende du kan gjøre for deg selv. Ikke bare deler du med naturen, men du får ekstra mye oksygen og prana til fri benyttelse.

Neste gang du går tur i skogen, så forestill deg at du har en stor, usynlig kappe som stryker over et stort område og super med seg det deilige, oksygenet og den livgivende pranaen. Og så kan du jo utstyre alle karbondioksydcellene dine med en takk som du puster tilbake.

God tur!

Støtte i ryggen – støtte i livet

Ryggen er en spennende og flerdimensjonal del av kroppen. Fysisk snakker vi selvfølgelig om ryggraden med alle dens krumninger og små og større ledd som gjør oss bevegelige, samtidig som lange og sterke muskler gjør oss oppreiste og rakryggede der kroppen reiser seg optimistisk fra jorden og retter seg mot himmelen – hvis alt går bra på reisen.

Vi får alle en ryggsekk gjennom livet, en sekk med erfaringer. Hvis vi glemmer å tømme den en gang i blant, kan den bli ganske tung, og det blir slitsomt å være rygg. Kanskje faller den litt sammen under byrden; skuldrene krummer seg forover og den runder seg mer enn godt er mellom skulderbladene. Eller kanskje retter den seg altfor mye opp så skulderbladene nærmest spretter litt ut og ikke greier holde kontakten inn til ryggen – som om den sier: kom ikke nær meg! For ikke å snakke om korsryggen! Her ender mange tunge byrder som verkebyller på trofaste og utholdende hoftebein som ikke vet hva de skal gjøre med all denne byrden. Hva i all verden kan vi gjøre for slike overbelastede rygger??

Først og fremst kan vi lære å stå og gå med bevisst kontakt til Jorda. Moder Jord er vår fremste støtte og bærer oss alle sammen. Hun tåler våre tunge byrder, og hun holder oss på plass, selv når vi ikke tenker over det (og hvor ofte gjør vi egentlig det?). Så slipp tyngden din ned i beina og helt ned i føttene, ikke la den stoppe i ryggen. Nei, kjenn at fotsålene har kontakt til bakken og kan gi fra seg byrden. La knær og hofter være litt «myke» så byrden kan passere lett gjennom disse store, flotte leddene. De er som broer mellom ryggraden og knoklene i hofter og bein. Du er så klokt innrettet i leddene dine, at hvis du står litt mykt og balansert på begge bein, så treffer tyngden din akkurat der hvor leddene er best utrustet til å ta imot belastninger: der hvor leddbrusken er tykkest.

En gang var dette noe av det mest spennende du visste: å reise deg opp fra Jorda og kjenne at du kunne stå alene – uten støtte. Men selvfølgelig måtte du ha litt støtte innimellom, i hvert fall til du ble sterk nok til å klare deg selv. Og denne støtten trengte ikke alltid være så stor, kanskje bare en stor, trygg voksenhånd som hjalp deg til å finne igjen balansen når du hadde falt eller vært for ivrig i leken. For egentlig hadde du jo både kraften og lysten i kroppen til å klare deg selv!

Noen av oss har blitt veldig flinke til å klare oss selv av ulike grunner. På denne ryggens reise fra å ligge trygt nede, avhengig av andre, til å reise seg opp og finne friheten og balansen og egenbevegelsen i tilværelsen, kan mangt ha skjedd. Kanskje var de voksne for opptatt med andre ting enn å støtte deg akkurat da du trengte det mest? Kanskje var det til og med noen som forsvant da du trengte dem mest? Eller sviktet? Da har ryggen din lært at den må klare seg selv. Og det har den antagelig klart langt på vei, men byrden av savn og lengsel etter støtte har den sannsynligvis plassert i ryggsekken. Og der hvor reimene gnager mest, er nok der hvor ryggen etter hvert kommer til å rope på din oppmerksomhet. For alle rygger trenger faktisk støtte en gang i blant – også de voksnes.

Prøv å lene deg godt tilbake i en god stol og kjenn hvordan det er når ryggen slipper seg inn til rygglenet. Merk hvordan presset letter litt og skuldrene senkes. At pusten kommer litt lenger ned i kroppen for nå blir det plass til den når ryggen ikke spenner seg hele tiden og gjør det trangt for pusten. Og så tillater du deg å hvile litt her i denne stillingen og øve deg på å ta imot støtte. For akkurat det kan nemlig godt være vanskelig for en rygg som hele livet har klart selv. Man må øve på ferdigheter som ikke utviklet seg naturlig da de skulle. Å be om støtte eller hjelp er helt naturlig – hvis du vet at det er mulig å få hjelp. Men hvis du er vant til det motsatte, vil ryggen din og holdningen din signalisere til omverdenen at «jeg klarer meg selv.» Dette vil omgivelsene tro på, og ingen vil få tanken om å tilby seg å hjelpe deg, ja, det vil kanskje til og med være vanskelig å komme nær deg. Hvis du ønsker en forandring på dette, kan du for eksempel begynne med å be om hjelp til småting. Bruk bevisst ordet hjelp, og legg merke til hva som skjer i kroppen når noen etter hvert begynner å hjelpe deg og støtte deg. For de fleste mennesker er faktisk ganske hjelpsomme, de må bare vite hvordan de kan hjelpe. Det er aldri for seint å hjelpe en rygg som er sliten og verkende ensom av å klare alt alene. Og det beste av alt: Da er det du selv som har klart å hjelpe deg til å ta imot hjelp og støtte!

Trette binyrer?

Hvis du føler deg trøtt og uopplagt, stresset eller utbrent, eller har vanskelig for å finne livsglede så kan det være at binyrene dine har blitt «trøtte.» Det hevder dr. James L Wilson i boka «Adrenal Fatigue – The 21th Century Stress Syndrome.» På norsk blir det rett og slett binyretretthet.

Binyrene sitter omtrent midt i ryggen, på toppen av hver nyre og produserer en mengde ulike hormoner, ikke minst stresshormonet kortisol. De er ikke store, omtrent på størrelse med valnøtter. I sin store visdom har kroppen plassert dem akkurat her hvor det er kort vei til hovedpulsåren (aorta) og vena cava, samt til leveren og bukspyttkjertelen. Hormoner spres nemlig via blodbanen, så da er det lurt å ha binyrene her slik at de raskt kan tømme hormonene rett ut i blodet.

Kortisol har riktig mange oppgaver i kroppen, og uten kortisol lever vi ikke mange minuttene. Så selv om kortisol er kjent som stresshormonet, og dermed kanskje har fått et negativt omdømme, så er det også et viktig overlevelseshormon. (Faktisk kan stressresponsen i kroppen gjerne oversettes med overlevelsesresponsen.) Her er noen av de viktigste oppgavene til kortisol:

• Regulering av blodsukkeret
• Regulering av blodtrykket
• Styrker hjertet og blodkarene
• Stimulerer hjernen og sentralnervesystemet, og dermed humør, tanker, adferd, konsentrasjon
• Endrer immunforsvaret
• Normaliserer stressreaksjoner

Binyrene jobber hardt når vi blir stresset, og hjelper kroppen med å takle stress, ikke minst «overlevelses-stress», dvs. når vi føler oss presset så hardt at kroppen oppfatter situasjonen som livstruende. Noen kropper har lav terskel for dette, og reagerer fortere på stress/fare enn andre, men alle har vi denne responsen i oss, og den styrer vi ikke med fornuften. Den styres fra områder i hjernen som ikke er særlig tilgjengelige for fornuftig og beroligende selvsnakk, bl.a. fra HPA-aksen.
HPA er forkortelse for: Hypothalamus – Pituitary – Adrenal på engelsk. På norsk blir det hypotalamus-hypofysen-binyrene.

Det går hele tiden en viktig informasjonsstrøm fra hypotalamus via hypofysen til binyrene, som så svarer ved å produsere ulike hormoner. Så går det informasjon tilbake til hypotalamus igjen. Forbindelsen mellom disse er svært viktig for å opprettholde den såkalte homeostasen – kroppens indre balanse.

Binyrene er skapt til å hjelpe oss med å takle stress, så takk til dem for det! De setter straks i gang med å produsere kortisol så kroppen skal takle en krevende situasjon. Men hvis stressbelastningen blir for stor og langvarig, så kan disse små hjelperne våre rett og slett bli slitne. Dr. Wilson hevder at dagens stressbelastninger for de fleste av oss mennesker er så stor, at binyrene skulle vært på størrelse med fotballer for å takle alt dette stresset vi er utsatt for! Og når binyrene blir slitne, påvirkes også immunforsvaret vårt, og vi blir mer utsatt for sykdom.

Hva er det som utløser all denne kortisolproduksjonen og gjør binyrene trette?
Det kan være sjokk og traumer, dårlig arbeidsklima på jobben, uløste konflikter, økonomiske problemer. Eller hvis du har tendenser til bekymring, angst eller er en perfeksjonist som aldri blir fornøyd med deg selv. For mye kaffe, dårlige spisevaner og for mye sukker kan også påvirke binyrene i negativ retning slik at du ikke greier å slappe av og nyte livet.

Hvis du er veldig sårbar for stress, er det viktig lære å regulere det autonome nervesystemet ditt (ANS), for dermed avlaster du binyrene dine. (Les mer om det autononome nervesystemet annet sted på bloggen). Du må lære å kjenne etter hva som får ANS til å fyre og hvor tidlig det begynner å fyre seg opp i kroppen din, og straks gjøre et såkalt «avvergende tiltak.» Det kan være alt fra å gå ut av rommet, ta en mental pause, puste dypt tre ganger osv. Så må du merke etter i kroppen og kjenne hvordan det roer seg. Kanskje tar det litt tid, men det er helt ok. Et viktig poeng, er at når det har blitt rolig, så gi deg tid til å merke etterklangen i kroppen. Da forsterker du nemlig ANS’ evne til roe seg, og dermed får binyrene litt pause også. Så får du heller løse problemet som stresser deg en annen gang eller på en annen måte enn når du er stresset og likevel ikke greier å tenke klart.

Kilde:
“Binyretræthed. Hvordan du kan genvinde energi, vitalitet, livsglæde og et stærkt immunforsvar” av James L Wilson

Det autonome nervesystemet

Ettersom kroppsbevissthet både er kunnskap, opplevelse og forståelse av kroppens sammenheng med resten av oss, blir det her litt om det viktige nervesystemet vårt.

Sentralnervesystemet består av hjernen og ryggmargen. Så har vi det motoriske nervesystemet som går til skjelettmusklene slik at vi kan bevege oss. Og så har vi det autonome nervesystemet som går til alle indre organer. Dette nervesystemet – forkortet til ANS – skal det handle om her.

ANS er et såkalt ikke-viljestyrt nervesystem som har til oppgave å holde balanse mellom alle indre organers prosesser, og det mottar hele tiden signaler fra kroppen og fra hjernen. ANS er med andre ord en sentral faktor for god helse.
ANS påvirkes av hvordan vi har det, hva vi opplever og tenker og føler. Når vi blir stresset, sørger det for økt puls og blodtrykk slik at vi kan takle stresset. Når vi er rolige og fornøyde, og når vi fordøyer mat, sørger det for at kroppen kan fordøye og at det bl.a. produseres såkalte lykkehormoner. Dette nervesystemet lar seg faktisk påvirke hvis vi legger forholdene til rette og lytter til kroppen. Kortvarig stress er ok, ja faktisk bra mange ganger, men langvarig stress er ikke bra.

Langvarig stress har ofte noe med vanskelige følelser å gjøre. Når vi blir sinte eller redde, så «fyrer» ANS og setter kroppen i alarm. Kroppen gjør seg klar til kamp eller flukt, noe som er hensiktsmessig hvis det er reell fare. Den spenner musklene og hjertet pumper mer blod, særlig til beina slik at vi kan legge på sprang. Smart når vi er utsatt for fare! Men ikke smart når faren er over hvis kroppen ikke greier slippe stresset eller hvis vi opprettholder stress ved vår livsførsel. ANS «ønsker» nemlig en balanse mellom stress og hvile, det er dette som er ANS sin evige oppgave.

ANS
Den indre, fysiologiske balansen i oss heter på latin homeostasen. For at ANS skal kunne passe på denne balansen, er det utstyrt med to systemer: Det sympatiske (rødt) og det parasympatiske systemet (blått). Disse to bølger opp og ned i aktivitet, slik at når det ene er aktivt, er det andre inaktivt og omvendt. I en sunn og harmonisk kropp, skifter begge systemene på å være aktive, slik at vi får passe mengde aktivitet og passe mengde ro og hvile. Via ANS regulerer vi bl.a. søvn/våkenhet, ro/uro og autoimmune reaksjoner.

Tidligere trodde man at dette nervesystemet ikke kunne påvirkes bevisst, derfor fikk det navnet det autonome, altså selvstyrte nervesystemet. Men i dag vet vi at det er mye vi kan gjøre selv for å påvirke dette nervesystemet, og mye av denne kunnskapen har vi fra stressforskning og kunnskap om avspenning, meditasjon, yoga og mindfulness.

Det sympatiske nervesystemet er det systemet som aktiveres når vi skal være aktive, jobbe, løpe, trene, blir stresset eller redde. Da girer kroppen seg opp, pulsen blir raskere, pusten hurtigere, blodtrykket stiger, vaktsomheten og årvåkenheten stiger, kanskje svetter vi av nervøsitet osv. Med andre ord: Kroppen er årvåken og klar til innsats!

Det parasympatiske systemet aktiveres når vi hviler. Det kan kalles ro-hvile-systemet og sørger for vedlikehold, trivsel og fordøyelse i kroppen. Altså: Det parasympatiske systemet liker seg når vi hviler, fordøyer mat, koser oss, berøres eller berører andre, mediterer eller gjør avspenning.

Når vi blir stresset eller redde, skjer det altså en aktivering i det sympatiske systemet. Men dette nervesystemet greier ikke å holde denne aktiveringen høyt opp særlig lenge alene, det må ha hjelp av hormonsystemet. Kroppen begynner da å produsere stresshormoner, og disse kan holde kroppen i en stresstilstand veldig lenge, både uker, måneder og år. Men når nervesystemet kobler over til det parasympatiske ro-hvile-systemet, skjer det helt andre ting. Da starter produksjon av det såkalte lykkehormonet oksytosin, som igjen påvirker veldig mange oppbyggende og helbredende prosesser i kroppen, som sårheling og vekst, lyst og evne til nærhet og berøring, forbedret konsentrasjon og innlæringsevne for bare å nevne noen faktorer (flere kan leses i den svenske forskeren Kerstin Uvnäs Mobergs bok: Avspenning, ro og berøring. Om oksytosins helbredende virkning i kroppen).

Dessuten fordøyer kroppen i denne ro-hvile-tilstanden. Det vil si at vi produserer spytt, sender mer energi til indre organer enn til skjelettmuskler, øyet beskyttes mot for sterkt lys, hjerteaktiviteten dempes og lungene går over til et roligere åndedrett.

Men ANS har også en annen viktig funksjon ser det ut til: Det er tett forbundet med følelseslivet vårt. Ja, noen kaller det faktisk for følelsenes røtter, noe som har sammenheng med hjernens oppbygning og utvikling. For at vi skal få et rikt og nyansert følelsesliv, må vi ha et velutviklet ANS, for det er via vår sansning i kroppen at vi blir oppmerksom på følelsene våre.

Følelsene har alltid et kroppslig uttrykk: det kjennes som brusende glede, hard knute i magen, spente kjever, kriblende forventning i brystet osv. Alle disse kroppsfornemmelsene sanser vi via spesielle sanseceller som er koblet til nervetråder i det autonome nervesystemet.

Kilder:

«Den følsomme hjernen» av Susan Hart og «Neuroaffektiv psykoterapi med voksne» av Susan Hart (kapittel 3 og 4).
«Avspenning, ro og berøring. Om oxytocins helbredende virkning i kroppen.» av Kerstin Uvnäs Moberg