Intuisjon

Intuisjonen er vår største gave, sier en av de gamle mestrene, White Eagle, en gammel indianer. Den bor i hjertet vårt, og vi finner den i stillheten som en fin, vibrerende klang inni oss. Eller som en plutselig visshet, som et svar på noe vi kanskje har gått og lurt på en stund.

Intuisjon er ikke det samme som ønsker eller behov. Intuisjonen kan mange ganger gi et annet svar enn f.eks. et sterkt ønske om å bli frisk fra sykdom eller finne en kjæreste eller å ha lyst til å gå på kafe med venner. Ikke at det er noe galt i disse ønskene, men de stammer fra et annet sted i oss enn der hvor intuisjonen bor.

Hvis vi forfølger tanken om at intuisjonen bor i stillheten dypt inne i hjertet, så vil det første steget mot å få kontakt med intuisjonen, være å søke stillheten. Våge å slå av alle ytre stimuli og bare være stille og vente. Lytte til deg selv, lytte til uro, tanker, følelser, minner, liv og bølger. Vente til det blir stille der inne. Og selv da er det ikke sikkert at intuisjonen begynner å snakke til deg. For den har så fin en stemme, at kanskje må du utvikle høreapparatet ditt først. Forfine hørsels-sansen. Bli kjent med at denne formen for hørsel faktisk kan benytte andre kommunikasjonskanaler i ditt indre, den kan godt begynne å overføre bilder i stedet. Eller gi deg en vag følelse av en fuglevinge på hjerteslaget ditt. Eller en plutselig dyp ro langt ned i magen.

Jeg tror vi finner intuisjonen når vi begynner å beherske hjertets språk. Når den kjærlighetsevnen vi alle er født med går over fra å lengte etter å FÅ kjærlighet til å forstå hvor mye vi kan GI, når vi oppdager at vi FÅR gjennom å GI. Når vi ikke lenger legger krav og betingelser inn i vår giverglede, eller når vi slutter å tro at vi skal ha kontroll. For et annet viktig ord i forbindelse med hjertets språk, er TILLIT. Gi slipp på behovet for kontroll og gi seg over til tillit i stedet. Tillit til livet og til at kjærligheten i seg selv er nok, er sterk nok, er nærende nok, at den viser vei. Da åpner det seg et nytt rom inne i hjertet, et vibrerende, varmt og trygt rom der vi kan motta veiledning for livet vårt.

For intuisjon er en form for veiledning. En veiledning som kommer fra annet plan i oss enn egoets ønsker og behov. Jeg tror at denne formen for veiledning har som oppgave å styrke vår essens, hjelpe oss til å finne ut av hvem vi er og hva slags «kjernestoff» vi er laget av. Kanskje vil det faktisk styrke vår essens å kjenne på savn, kanskje vil dette savnet gjøre at vi får et sterkere forhold til oss selv og blir mer bevisst om hva som gjør oss godt og hva som ikke gjør oss godt. Kanskje blir vi tydeligere for oss selv når essensen styrkes. Eller kanskje finner vi fred ved å akseptere livssituasjonen slik den er akkurat nå, en aksept som frigjør energi som har vært bundet i å kjempe MOT situasjonen. Det kan kanskje virke selvmotsigende å akseptere vonde og vanskelige livsforhold – for kan det egentlig være godt for oss og styrke livskraften vår? Tro meg, det kan det.

Da jeg var 29 år, fikk jeg kreft. Lenge kjempet jeg mot å akseptere diagnosen, for jeg trodde det var ensbetydende med at jeg aksepterte at jeg kom til å dø av sykdommen. Da jeg endelig falt sammen i sorg og fortvilelse over at dette hadde skjedd meg, snudde alt. Jeg hadde trodd at hvis jeg gav etter for sorg og sykdom, så mistet jeg livet. Slik var det selvfølgelig ikke. Men nå lærte jeg å akseptere sorg og sykdom som en del av livet. For ALT hører til i livet. Sorg, savn, smerte, glede, ensomhet, kjærlighet, vennskap, kreativitet, ønsker og behov. Etter å ha falt ned til bunnen i meg selv, så ventet jeg til det ble stille. Da begynte det langsomt å vokse fram noe nytt: en fred som aksepterte både liv og død, sykdom og smerte, sorg og savn. I dag – mange år seinere – skjønner jeg at denne freden var den stillheten som White Eagle og mange, kloke mennesker snakker om. For det var ikke en tom stillhet, det var en nærende, fredfull og trygg stillhet. En tilstand som gikk utenfor liv og død, en aksept som gjorde meg evig. Herfra tror jeg intuisjonen kommer.