Ja, dette spørsmålet bestemte en femte-klasse seg for å undersøke da de ville være med i forskningsprosjektet Nysgjerrigper (forskningsrådet). De satte i gang med å observere og lage hypoteser, og lette etter noen eksperter. Og av alle ting, fant de bl.a. frem til meg. Her er spørsmålene de ba meg svare på:
Vår problemstilling er hvorfor opplever vi at maten vokser i munnen når vi blir spurt og skal snakke?
Vi har stor tro på at dette har noe med at vi blir stressa å gjøre.
Vi tror at det å bli stressa har noe å gjøre med hjernen:
Når man får et spørsmål så forventer de et svar når du spiser.
Derfor blir man stressa.
Vet du noe om hvorfor/hvordan man blir stressa?
Hva skjer med hjernen når man tygger og blir spurt?
Vi har lest at spyttet hjelper og løser maten kan du noe mer om dette?
Er det noe som skjer automatisk med munnen/tunga?
Kan tungen komme ut av kontroll?
Tror du at maten faktisk vokser i munnen?
Føler du at du blir stressa når mange ser på deg og du blir spurt?
Og her er mitt svar:
Så spennende spørsmål dere har stilt! Jeg skal prøve å svare så godt jeg kan.
Man blir stressa når man har for mye å gjøre, er nervøs, redd eller sint. Da reagerer hjernen på en bestemt måte som rett og slett kalles stressresponsen. Denne reaksjonen er lik hos alle mennesker og dyr. For dyr blir også både stressa og redde. Stressresponsen er vi skapt med for å kunne klare vanskelige situasjoner og krevende oppgaver, eller når vi må forsvare oss.
Vi kan bli litt eller mye stressa. Hvis vi blir veldig stressa – som når vi føler oss veldig redde, – så blir stressreaksjonen til en såkalt kamp-/flukt-reaksjon. Da vil kroppen enten løpe vekk eller begynne å slåss. Men ellers er det helt normalt å bli litt stressa, da vil ikke kroppen nødvendigvis løpe eller slåss, men den kommer likevel i en liten alarmberedskap.
Dette betyr at kroppen begynner å pumpe mer blod rundt, altså hjertet banker fortere, vi puster fortere så vi får mer oksygen til lungene, vi svetter og vi spenner musklene så de er klare til å jobbe på høygear og forsvare oss. Vi produserer mindre spytt og færre fordøyelsesenzymer fordi kroppen ikke skal bruke energi på å fordøye mat, den skal bruke kreftene på helt andre oppgaver – som kanskje å trene eller si eller gjøre noe vi er litt nervøse for.
Dette er et veldig smart system, for på denne måten kan kroppen omdirigere kreftene så flest mulig krefter går til det som er viktigst i situasjonen. Når vi skal fordøye mat og slappe av og kose oss, så er det best at kroppen får bruke mest krefter på dette, mens når vi skal prestere noe, trene eller løpe, så er det best at den får bruke mest krefter på dette og ikke på å fordøye mat. Slik kan kroppen bruke kreftene våre mest effektivt, og vi trenger ikke tenke over det. Det skjer helt automatisk, og det er helt riktig at både dette og spyttproduksjonen styres fra hjernen.
Hjernen og nervesystemet hører sammen, men det er som regel hjernen som styrer over nervesystemet. Nervesystemet består av veldig tynne tråder som går fra hjernen og ned i ryggmargen. Herfra går de videre ut i kroppen. Vi har flere slags nervesystemer i kroppen, men det nervesystemet som jobber når vi blir stressa og når vi spiser, heter det autonome nervesystemet.
Det autonome nervesystemet sørger for forsvar og vedlikehold og trivsel i kroppen. Det består faktisk av to systemer. Det som forsvarer oss, heter det sympatiske systemet, mens det som sørger for vedlikehold og trivsel heter det parasympatiske systemet. Disse to systemene har til sammen som oppgave å styre alle organene våre, slik at de hele tiden arbeider akkurat slik som situasjonen krever.
(Her fulgte min tegning av det autonome nervesystemet.)
Det sympatiske systemet – eller forsvarssystemet – jobber når vi blir stressa, sinte, nervøse eller redde, og sørger for at det blir mer blod til musklene og mer oksygen til blodet. Derfor banker hjertet fortere og vi puster fortere. Det er hjernen som bestemmer hvilket av de to systemene som skal være aktive, og hjernen reagerer på om vi er redde eller rolige.
Det parasympatiske systemet slås på når vi er rolige. Det kalles noen ganger rett og slett for ro-hvile-systemet. Når vi er rolige og i parasympatisk modus, er kroppen bl.a. klar til å spise og fordøye mat, og den gjør seg klar til å produsere spytt. Men hvis vi blir spurt om noe vanskelig eller noe vi ikke liker å bli spurt om mens vi spiser, så slår hjernen av det parasympatiske systemet og slår på det sympatiske! Og dermed kommer det ikke mer spytt i munnen, og da føles det som om maten vokser i munnen.
Når det parasympatiske systemet er i gang, så produserer kroppen et hormon som heter oksytosin. Det er en svensk forsker som heter Kerstin Uvnäs Moberg, som sier at dette hormonet gjør at det blir lettere å lære, lettere å konsentrere seg, og kroppen blir bedre til å hele sår og vi blir fortere friske hvis vi er syke.
Det sympatiske systemet slås på så fort vi føler at noe er ubehagelig. Enten noen sier noe ubehagelig til oss, eller rett og slett er slemme. Derfor vil for eksempel mobbing få hjernen til å slå på det sympatiske nervesystemet, selv om mobberen sier at «det var jo ikke sant!» Kroppen har allerede reagert med å forsvare seg, for den kan ikke vite om det er sant eller ikke, den bare oppfatter at dette er veldig ubehagelig, og da går den sympatiske reaksjonen i gang. Og da blir musklene spente og magen knyter seg og vi kan til og med synes det er vanskelig å puste. Så mobbing gjør at kroppen blir stressa og forsvarer seg, og det er ikke godt verken for kroppen eller resten av deg, særlig ikke hvis det gjentar seg mange ganger. Kroppen er ikke skapt til å leve med mye stress over lang tid, da blir den sliten og man greier ikke følge med i undervisning og kanskje greier kroppen heller ikke ta imot mat.
Dere spør om tunga kan komme ut av kontroll. Det gjør den vanligvis ikke, men hvis kroppen har vært i sympatisk aktivitet veldig lenge, kanskje flere år, og nesten ikke fått hvile, så har jeg hørt om noen som følte at tunga kom litt ut av kontroll, som for eksempel at den kjennes veldig stor og at den presser seg opp i ganen og ikke greier å slappe av og ligge ned. Det er ikke farlig, men er selvfølgelig ikke særlig behagelig. Da gjelder det å berolige kroppen veldig mye, så den kan komme over i parasympatisk modus.
Så det er viktig å få kroppen i parasympatisk modus ofte. Det er altså ikke bare fordi det er deilig å slappe av, det er faktisk helt nødvendig for å være at vi skal ha god helse. En av de beste tingene vi kan gjøre for å komme i parasympatisk modus, er å kose med dyr eller stryke på hverandre og gi hverandre massasje.
Til slutt vil jeg si at jeg også kan bli stressa når mange ser på meg og jeg skal si noe. Men jeg har øvd mye på det, så jeg blir ikke så stressa som da jeg var barn. Da kunne jeg bli helt tørr i munnen, og nå vet jeg jo hvorfor! Fordi da gikk kroppen min i sympatisk modus, og dermed ble det slått av for spyttproduksjon. Det går an å øve seg til å bli bedre til å være i parasympatisk modus i slike situasjoner, men det tar tid og man må øve seg mange ganger, og ikke ta for store utfordringer av gangen. Vi kan også hjelpe hverandre over i parasympatisk modus ved å være snille med hverandre og si fine ting til hverandre og støtte hverandre når noen har det vanskelig. Det har kroppen veldig godt av. Da blir den mer rolig og glad og frisk.
Hilsen Runa Helmersen
Avspenningspedagog og psykomotorisk terapeut, dap