Trette binyrer?

Hvis du føler deg trøtt og uopplagt, stresset eller utbrent, eller har vanskelig for å finne livsglede så kan det være at binyrene dine har blitt «trøtte.» Det hevder dr. James L Wilson i boka «Adrenal Fatigue – The 21th Century Stress Syndrome.» På norsk blir det rett og slett binyretretthet.

Binyrene sitter omtrent midt i ryggen, på toppen av hver nyre og produserer en mengde ulike hormoner, ikke minst stresshormonet kortisol. De er ikke store, omtrent på størrelse med valnøtter. I sin store visdom har kroppen plassert dem akkurat her hvor det er kort vei til hovedpulsåren (aorta) og vena cava, samt til leveren og bukspyttkjertelen. Hormoner spres nemlig via blodbanen, så da er det lurt å ha binyrene her slik at de raskt kan tømme hormonene rett ut i blodet.

Kortisol har riktig mange oppgaver i kroppen, og uten kortisol lever vi ikke mange minuttene. Så selv om kortisol er kjent som stresshormonet, og dermed kanskje har fått et negativt omdømme, så er det også et viktig overlevelseshormon. (Faktisk kan stressresponsen i kroppen gjerne oversettes med overlevelsesresponsen.) Her er noen av de viktigste oppgavene til kortisol:

• Regulering av blodsukkeret
• Regulering av blodtrykket
• Styrker hjertet og blodkarene
• Stimulerer hjernen og sentralnervesystemet, og dermed humør, tanker, adferd, konsentrasjon
• Endrer immunforsvaret
• Normaliserer stressreaksjoner

Binyrene jobber hardt når vi blir stresset, og hjelper kroppen med å takle stress, ikke minst «overlevelses-stress», dvs. når vi føler oss presset så hardt at kroppen oppfatter situasjonen som livstruende. Noen kropper har lav terskel for dette, og reagerer fortere på stress/fare enn andre, men alle har vi denne responsen i oss, og den styrer vi ikke med fornuften. Den styres fra områder i hjernen som ikke er særlig tilgjengelige for fornuftig og beroligende selvsnakk, bl.a. fra HPA-aksen.
HPA er forkortelse for: Hypothalamus – Pituitary – Adrenal på engelsk. På norsk blir det hypotalamus-hypofysen-binyrene.

Det går hele tiden en viktig informasjonsstrøm fra hypotalamus via hypofysen til binyrene, som så svarer ved å produsere ulike hormoner. Så går det informasjon tilbake til hypotalamus igjen. Forbindelsen mellom disse er svært viktig for å opprettholde den såkalte homeostasen – kroppens indre balanse.

Binyrene er skapt til å hjelpe oss med å takle stress, så takk til dem for det! De setter straks i gang med å produsere kortisol så kroppen skal takle en krevende situasjon. Men hvis stressbelastningen blir for stor og langvarig, så kan disse små hjelperne våre rett og slett bli slitne. Dr. Wilson hevder at dagens stressbelastninger for de fleste av oss mennesker er så stor, at binyrene skulle vært på størrelse med fotballer for å takle alt dette stresset vi er utsatt for! Og når binyrene blir slitne, påvirkes også immunforsvaret vårt, og vi blir mer utsatt for sykdom.

Hva er det som utløser all denne kortisolproduksjonen og gjør binyrene trette?
Det kan være sjokk og traumer, dårlig arbeidsklima på jobben, uløste konflikter, økonomiske problemer. Eller hvis du har tendenser til bekymring, angst eller er en perfeksjonist som aldri blir fornøyd med deg selv. For mye kaffe, dårlige spisevaner og for mye sukker kan også påvirke binyrene i negativ retning slik at du ikke greier å slappe av og nyte livet.

Hvis du er veldig sårbar for stress, er det viktig lære å regulere det autonome nervesystemet ditt (ANS), for dermed avlaster du binyrene dine. (Les mer om det autononome nervesystemet annet sted på bloggen). Du må lære å kjenne etter hva som får ANS til å fyre og hvor tidlig det begynner å fyre seg opp i kroppen din, og straks gjøre et såkalt «avvergende tiltak.» Det kan være alt fra å gå ut av rommet, ta en mental pause, puste dypt tre ganger osv. Så må du merke etter i kroppen og kjenne hvordan det roer seg. Kanskje tar det litt tid, men det er helt ok. Et viktig poeng, er at når det har blitt rolig, så gi deg tid til å merke etterklangen i kroppen. Da forsterker du nemlig ANS’ evne til roe seg, og dermed får binyrene litt pause også. Så får du heller løse problemet som stresser deg en annen gang eller på en annen måte enn når du er stresset og likevel ikke greier å tenke klart.

Kilde:
“Binyretræthed. Hvordan du kan genvinde energi, vitalitet, livsglæde og et stærkt immunforsvar” av James L Wilson

Anti-janteloven

Du er enestående.
Du er mer verdt enn noen kan måle.
Du kan noe som er spesielt for deg.
Du har noe å gi andre.
Du har gjort noe som du kan være stolt av.
Du har store, ubrukte ressurser.
Du duger til noe.
Du kan godta andre.
Du har evnen til å forstå og lære av andre.
Det er noen som er glad i deg.
Erling Førland

 

image
                       

Selvfølelsen

Den kanskje aller viktigste følelsen i oss, er selvfølelsen. Det er vel ikke en følelse, vil du kanskje si. Nei, for så vidt ikke – det er mange følelser. Det er dette «limet» i personligheten som noen fagfolk kaller det. Og for at selvfølelsen skal trives og vokse, så må boligen (les: kroppen) inneholde noen viktige «møbler»: aksept, nærvær, verdighet og tro på egen kraft. Men uansett er selvfølelsen din opplevelse av deg selv.

Og her må vi stoppe opp litt. Din opplevelse av deg selv… Ja, men hvem er det som opplever dette? Det er den delen av deg som kan observere deg selv. Vi kan gjerne kalle det sjelen. I hvert fall har vi en observerende del i vår bevissthet som gjør at vi er klar over at vi opplever noe vondt eller godt eller forvirrende eller .. osv. Ellers hadde vi jo bare druknet i følelser! I det øyeblikket du er klar over at den følelsen du kjenner i kroppen ikke ER hele deg, så har du trådt over i den observerende delen av din bevissthet. Du ER ikke følelsen, men følelsen er en del av deg. Og følelser forsvinner igjen. Som skyer på himmelen. Det gjør ikke du. Du ER DEG hele tiden. Du er himmelen som skyene vises på.

I denne tilstanden er du nærværende og bevisst, men du er ikke oppslukt av følelsene dine. Du kan observere dem.

Hvordan kan du observere en følelse? Ved f. eks. å legge merke til hva den gjør i kroppen. Hvis du får vondt i magen når du blir nervøs, ja, så vet du at du er nervøs! (Med mindre du har fordøyelsesproblemer da). Eller hvis du spenner deg i ryggen eller nakken eller kjeven når du blir sint, så er det altså slik den sinte følelsen påkaller din oppmerksomhet. Den vil ha deg til å foreta deg noe: enten si fra eller slå i bordet eller trampe i gulvet eller hva det nå kan være som er akkurat din måte å være sint på. Hvis sinnet ikke kommer ut, og dette gjentar seg mange ganger, setter det seg gjerne som muskelspenninger i noen av disse stedene.

Selvfølelsen bor dypt i kroppen, sier psykolog Guro Øiestad i boka «Selvfølelsen». Hun starter faktisk boka med å si at uten selvfølelse stopper verden. Så viktig er den! For uten at vi mennesker har kontakt med hvem vi er og hvordan vi har det og hva vi ønsker, så blir det lite drivkraft i verden. En god selvfølelse vil smitte på andre, en dårlig selvfølelse vil faktisk også smitte på andre. Så det å arbeide med å få en god selvfølelse, vil gavne både oss selv og våre omgivelser.

Å bygge en god selvfølelse har fire grunnsteiner iflg. Øiestad: Bevissthet, nærvær, aksept og kropp. Gjennom bevisstheten vår registrerer vi oss selv og våre tanker og følelser. Denne registreringen foregår når vi er nærværende og tilstede i øyeblikket. Vi har oppmerksomheten på oss selv, ikke på andre eller på fortid eller fremtid eller hverdagens små eller store bekymringer. Oppmerksomheten vår er en viktig nøkkel her. Vi kan trene vår evne til å styre oppmerksomheten akkurat som vi trener muskler.

«Oppmerksomhetsmuskelen» er en ofte glemt «muskel» i dag, men den trenes f. eks. gjennom meditasjon, mindfulness, yoga og kroppsbevissthetstrening.
Det som kanskje er vanskeligst, er å trene på aksept. Vi er så vant til å evaluere og vurdere i vårt samfunn. Det er så viktig å vinne i konkurranser og prestere i mange sammenhenger at det blir veldig lite rom for bare Å VÆRE DEN MAN ER. Vi sammenligner oss med andre hele tiden. Aksept er å slutte fred med seg selv og slik man er akkurat nå. Uansett hvordan det står til innvendig, så kommer man faktisk lengst med å starte med å akseptere tingenes tilstand. Det betyr ikke at ting ikke kan eller skal bli bedre, men denne prosessen blir ikke så stressende hvis utgangspunktet er mer positivt ladet med aksept og vennlighet overfor seg selv, enn kritikk og nedvurdering.

Og så kommer vi ikke unna flokken! Per Fuggelli minner oss stadig om at vi tilhører en flokk, og at vi må ta vare på flokken vår. Vi trenger å føle oss trygge og «hjemme» sammen med flokken vår. Enten det er familien, kjæresten, vennene, kollegene eller naboene. Dypt inne i oss har vi alle et behov for tilhørighet. Psykologene kaller tilknytning. De sier at gode, trygge omsorgspersoner er veldig viktig for både vår følelsesmessige utvikling og faktisk også for hjernens utvikling.

Når vi kjenner oss sett og elsket, styrker det selvfølelsen vår – og det modner visse områder i hjernen! Jeg elsker tanken på at gode opplevelser faktisk er så helsestyrkende at det kan måles i hjernen eller i blodet eller i nervesystemet.
Ethvert menneskeliv har sin verdi, og mennesker trenger å føle trygghet og tilhørighet. Gode relasjoner er viktig for god selvfølelse. Verdighet er ikke bare noe vi gis, det er også noe vi er. Per Fugelli sier at verdighet er å ha selvrespekt og bli godtatt som den du er.

Troen på egen kraft styrker også selvfølelsen. Gjennom kunnskap og erfaring kan jeg få en økt bevissthet på hvordan jeg kan påvirke livet mitt og helsa mi. For eksempel lære litt om hvordan tanker og følelser påvirker hverandre, og hvordan følelser påvirker kroppen. Følelser påvirker for eksempel muskelspenninger, pust, mage og fordøyelse, hukommelse, konsentrasjon, hjertet, puls og blodtrykk.
Mange ganger er det slik at andre mennesker er som speil for oss, det vil si at vi gjennom dem kan se oss selv. Dette påvirker selvfølgelig selvfølelsen i stor grad. Får vi positiv og anerkjennende respons på oss selv, bygger det god selvfølelse, mens kritikk og avvisning gir selvfølelsen dårlige vekstvilkår.

Så selvfølelsen er avhengig både vår egen holdning til oss selv og andres holdning til oss. Det er ikke alltid så lett å gjøre noe med andres holdninger, men du kan i hvert fall gjøre noe med din holdning til deg selv. Start med å anerkjenne deg selv som likeverdig med alle andre, og vit at din annerledeshet er ditt kjennetegn. Dette tegnet kan utvikles til å bli et smykke dersom du gir deg selv aksepterende og vennlig oppmerksomhet og slutter fred med kroppen din og slik du er. Ha som mål å bli den beste utgaven av deg selv der du utvikler deg i fred og aksept og vennlighet fra deg selv. Sjelen din vil alltid ønske at du har denne holdningen til deg selv.

Nærvær er å være tilstede med din oppmerksomhet her og nå. Ikke ha tankene på fortid eller fremtid, men legge merke til kroppen og omgivelsene du er i akkurat nå. Sanseapparatet er «mesterveien» inn til nærværsopplevelser. Se deg rundt, lytt til lyder eller stillhet, lukt til en blomst eller en svak såpeduft av barnet ditt eller kjæresten din eller kanskje en liflig duft fra kjøkkenet eller moseduften i en fuktig skog. Alt dette er bruk av ytre sanser. Men vi har også et rikt indre, sanseapparat, og da kommer til kroppen.

Kroppens sanser finner vi overalt, både på utsiden og innsiden av oss. Berørings- og trykksansen sitter i huden. Det kan være lurt å stryke på seg selv eller klappe seg selv hvis man er litt utenfor eller stresset. Videre kan man la oppmerksomheten gå innover i kroppen og legge merke til hvordan det står til i brystet, magen, nakken, rompa og beina. Her finner du antagelig mengder med informasjon hvis du først begynner å lytte til kroppen. Prøv å legge merke til om noe forandrer seg mens du lytter til kroppen. Det vil gjøre deg nærværende her og nå og kanskje hjelpe deg til å lande i situasjonen du er i.

Sanseapparatet er altså en unik mulighet for oss alle til å oppleve oss selv. Og jo flere nyanser du opplever, jo rikere blir du. Her skal du få et mantra – eller en god setning – du kan gjenta for deg selv hvis du vil øke selvfølelsen din: Jeg tar imot mer og mer av meg selv.

Det autonome nervesystemet

Ettersom kroppsbevissthet både er kunnskap, opplevelse og forståelse av kroppens sammenheng med resten av oss, blir det her litt om det viktige nervesystemet vårt.

Sentralnervesystemet består av hjernen og ryggmargen. Så har vi det motoriske nervesystemet som går til skjelettmusklene slik at vi kan bevege oss. Og så har vi det autonome nervesystemet som går til alle indre organer. Dette nervesystemet – forkortet til ANS – skal det handle om her.

ANS er et såkalt ikke-viljestyrt nervesystem som har til oppgave å holde balanse mellom alle indre organers prosesser, og det mottar hele tiden signaler fra kroppen og fra hjernen. ANS er med andre ord en sentral faktor for god helse.
ANS påvirkes av hvordan vi har det, hva vi opplever og tenker og føler. Når vi blir stresset, sørger det for økt puls og blodtrykk slik at vi kan takle stresset. Når vi er rolige og fornøyde, og når vi fordøyer mat, sørger det for at kroppen kan fordøye og at det bl.a. produseres såkalte lykkehormoner. Dette nervesystemet lar seg faktisk påvirke hvis vi legger forholdene til rette og lytter til kroppen. Kortvarig stress er ok, ja faktisk bra mange ganger, men langvarig stress er ikke bra.

Langvarig stress har ofte noe med vanskelige følelser å gjøre. Når vi blir sinte eller redde, så «fyrer» ANS og setter kroppen i alarm. Kroppen gjør seg klar til kamp eller flukt, noe som er hensiktsmessig hvis det er reell fare. Den spenner musklene og hjertet pumper mer blod, særlig til beina slik at vi kan legge på sprang. Smart når vi er utsatt for fare! Men ikke smart når faren er over hvis kroppen ikke greier slippe stresset eller hvis vi opprettholder stress ved vår livsførsel. ANS «ønsker» nemlig en balanse mellom stress og hvile, det er dette som er ANS sin evige oppgave.

ANS
Den indre, fysiologiske balansen i oss heter på latin homeostasen. For at ANS skal kunne passe på denne balansen, er det utstyrt med to systemer: Det sympatiske (rødt) og det parasympatiske systemet (blått). Disse to bølger opp og ned i aktivitet, slik at når det ene er aktivt, er det andre inaktivt og omvendt. I en sunn og harmonisk kropp, skifter begge systemene på å være aktive, slik at vi får passe mengde aktivitet og passe mengde ro og hvile. Via ANS regulerer vi bl.a. søvn/våkenhet, ro/uro og autoimmune reaksjoner.

Tidligere trodde man at dette nervesystemet ikke kunne påvirkes bevisst, derfor fikk det navnet det autonome, altså selvstyrte nervesystemet. Men i dag vet vi at det er mye vi kan gjøre selv for å påvirke dette nervesystemet, og mye av denne kunnskapen har vi fra stressforskning og kunnskap om avspenning, meditasjon, yoga og mindfulness.

Det sympatiske nervesystemet er det systemet som aktiveres når vi skal være aktive, jobbe, løpe, trene, blir stresset eller redde. Da girer kroppen seg opp, pulsen blir raskere, pusten hurtigere, blodtrykket stiger, vaktsomheten og årvåkenheten stiger, kanskje svetter vi av nervøsitet osv. Med andre ord: Kroppen er årvåken og klar til innsats!

Det parasympatiske systemet aktiveres når vi hviler. Det kan kalles ro-hvile-systemet og sørger for vedlikehold, trivsel og fordøyelse i kroppen. Altså: Det parasympatiske systemet liker seg når vi hviler, fordøyer mat, koser oss, berøres eller berører andre, mediterer eller gjør avspenning.

Når vi blir stresset eller redde, skjer det altså en aktivering i det sympatiske systemet. Men dette nervesystemet greier ikke å holde denne aktiveringen høyt opp særlig lenge alene, det må ha hjelp av hormonsystemet. Kroppen begynner da å produsere stresshormoner, og disse kan holde kroppen i en stresstilstand veldig lenge, både uker, måneder og år. Men når nervesystemet kobler over til det parasympatiske ro-hvile-systemet, skjer det helt andre ting. Da starter produksjon av det såkalte lykkehormonet oksytosin, som igjen påvirker veldig mange oppbyggende og helbredende prosesser i kroppen, som sårheling og vekst, lyst og evne til nærhet og berøring, forbedret konsentrasjon og innlæringsevne for bare å nevne noen faktorer (flere kan leses i den svenske forskeren Kerstin Uvnäs Mobergs bok: Avspenning, ro og berøring. Om oksytosins helbredende virkning i kroppen).

Dessuten fordøyer kroppen i denne ro-hvile-tilstanden. Det vil si at vi produserer spytt, sender mer energi til indre organer enn til skjelettmuskler, øyet beskyttes mot for sterkt lys, hjerteaktiviteten dempes og lungene går over til et roligere åndedrett.

Men ANS har også en annen viktig funksjon ser det ut til: Det er tett forbundet med følelseslivet vårt. Ja, noen kaller det faktisk for følelsenes røtter, noe som har sammenheng med hjernens oppbygning og utvikling. For at vi skal få et rikt og nyansert følelsesliv, må vi ha et velutviklet ANS, for det er via vår sansning i kroppen at vi blir oppmerksom på følelsene våre.

Følelsene har alltid et kroppslig uttrykk: det kjennes som brusende glede, hard knute i magen, spente kjever, kriblende forventning i brystet osv. Alle disse kroppsfornemmelsene sanser vi via spesielle sanseceller som er koblet til nervetråder i det autonome nervesystemet.

Kilder:

«Den følsomme hjernen» av Susan Hart og «Neuroaffektiv psykoterapi med voksne» av Susan Hart (kapittel 3 og 4).
«Avspenning, ro og berøring. Om oxytocins helbredende virkning i kroppen.» av Kerstin Uvnäs Moberg

Velkommen!

Velkommen til denne kroppsbevissthets-bloggen. Her vil du finne ulike temaer knyttet til kropp, kropp/psyke og kropp/spiritualitet som jeg har samlet gjennom 25 år på min egen utviklingsvei, de siste 15 årene som psykomotorisk terapeut og de siste 5 årene også som traumeterapeut. Jeg har også skrevet to bøker: «Gjennom bildene. Når livskreftene seirer over sykdommen» og «Hjemme i din egen kropp. Kroppsbevissthet i selvutvikling og terapi.» Mer om dem finner du på min hjemmeside www.runahelmersen.no

Disse temaene har vært min store interesse i 25 år, og her har jeg lyst til å dele erfaringer, tanker, erkjennelser og kloke ord jeg har funnet på veien med dere. Håpet mitt er at noen ord herfra kanskje kan løfte eller inspirere eller kanskje til og med gi en ny innsikt til søkende sjeler.

Hvorfor har jeg vært så interessert i dette feltet i mange år? Egentlig har jeg alltid vært en såkalt søkende sjel, men letingen etter mening og sammenhenger i livet ble bokstavelig talt livsviktig da jeg fikk kreft da jeg var 29 år. Da var jeg i gang som skuespiller, men fikk brått stoppet denne karrieren med kreftdiagnosen Hodgins lymfom. (Det er kreft i lymfekjertlene.) Jeg havnet på Radiumhospitalet og var til behandling i nesten ett år. Dette året snudde opp-ned på livet mitt. Eller kanskje jeg heller skal si at det vendte innsiden ut og utsiden inn. For jeg havnet langt inne i meg selv i en lang periode. Det er det sterkeste og viktigste jeg har opplevd i mitt liv. Da jeg «kom ut» igjen, hadde jeg innsiden med meg ut, og den er der fortsatt. I dag vil jeg si at utside og innside speiler hverandre, de er liksom to sider av samme sak.

Jeg ble helt frisk fra kreften, og vil derfor si at jeg er takknemlig for den innside-erfaringen sykdommen gav meg. Mange vil sikkert provoseres av at man takker en slik vond sykdom, og det forstår jeg. Det er selvfølgelig ikke slik at lykke og takknemlighet bare daler ned i kropp og sinn som en gave fra englene (selv om noen også opplever det). Nei, det er hardt arbeid med seg selv. Med de store spørsmålene i livet. Med møtet med døden. Og ikke minst med møtet med sjelen – som jeg også kaller den høyere bevisstheten. Slike dype møter med seg selv og egen frykt kan åpne for en høyere bevissthet, en kontakt med sjelen eller med engler eller med den åndelige verden. Vi har alle ulike måter å erfare dette på, og jeg tror alle religioner inneholder den samme kjerne: nemlig at det guddommelige finnes inne i oss og rundt oss, i ulike energifrekvenser. Når vi strekker oss mot det høyeste i oss selv, strekker vi oss mot det guddommelige. Noen møter Jesus, noen møter Budda, noen møter engler, noen møter arketypiske gudinner og guder. Jeg tenker at de alle er representanter for lyset og den guddommelige kjærligheten.

Og her kommer endelig kroppen inn: Sjelen bor i kroppen mens vi lever her på Jorda, og det er ikke for ingenting at den nettopp bebor en kropp! Den trenger og ønsker alle de erfaringer som en kropp kan gi! Glede og sorg, håp og kjærlighet, smerte, savn og sår – alt er faktisk «mat» for sjelen vår, og denne maten får den ikke minst gjennom de kroppslige og følelsesmessige erfaringene som vi alle gjør oss gjennom livet.

I sin rene essens, er sjelen ren kjærlighet. På sin vei gjennom kropp og sinn blir den «tilslørt» av ulike erfaringer og tilstander som svekker lyskraften og kjærlighetskraften, men for at vi skal finne igjen og styrke denne kjærligheten, så trenger sjelen både «motstand» og følelsesmessig «næring» i den fysiske kroppen. Motstanden er gjerne det vi opplever som vondt og smertefullt, mens næringen er det gode. Begge deler handler mye om følelser. Og følelser «bor» i kroppen – det er nevrologer og psykologer og psykoterapeuter veldig enige om.
Noen fagfolk hevder at følelser er som lim i personligheten vår, andre sier at følelser har viktig informasjon til oss. Informasjon om oss selv og vårt forhold til omverdenen. De er også grunnlaget for mange av våre handlinger. Vi søker oss for eksempel mot en følelse av vennlighet og tilhørighet, og vi forsøker å unnvike aggresjon og uvennskap.

Mange nevrologer hevder i dag at følelsene våre har sine «røtter» i kroppens nervesystem. Og en viktig del av nervesystemet, er sanseapparatet vårt. Du visste det kanskje ikke, men alle sanseceller (trykk, berøring, lukt, smak, bilde, lyd, balanse, bevegelse) er direkte forbundet med en nervecelle som sender informasjon inn til sentralnervesystemet (hjernen og ryggmargen). Her skjer ulike ting, avhengig av hva slags informasjon som sendes og hvor den havner, men poenget er at alt dette er «mat» for hjernen og bevisstheten vår. Det oppdaterer hjernen vår og holder den i gang! Så her kommer altså koblingen bevissthet/sjel og kropp: sanseapparatet og nervesystemet er koblingen mellom det fysiske, det psykiske og det åndelige. Gjennom å øve deg på å merke kroppen, vil du styrke sanseapparatet som igjen vil øke bevisstheten din. For i vår fantastiske hjerne skjer masse bearbeiding av all informasjonen fra kroppen, og den delen av dette som er bevisst tilgjengelig for oss, vil kunne hjelpe oss til å utvikle oss selv, vår selvinnsikt og vår kontakt med både en indre og en ytre verden.

Så hurra for koppen! Den setter oss i kontakt med sjelen! I tillegg til at den selvfølgelig er vår «bolig» og vårt «navigasjonsfartøy» her på Jorda. Vi «navigerer» rundt via sanseapparatet vårt, og vi får mange gode opplevelser via kroppen – fra god mat, sex, idrett, lek, dans, kjærlig berøring osv. til høyere innsikter i oss selv. Jeg er helt med på at vi styrker helsa vår gjennom å trene og bevege oss, men her på denne bloggen vil det handle mest om innsiden av kroppen og hvilken enorm betydning den har for helsa vår. Jeg synes – som mange andre – at det er altfor mye fokus på den ytre kroppen i dag, på fasade og utseende. Gode kroppsopplevelser kommer fra innsiden av oss og kan gi oss innsikter som gjør at vi kanskje legger om livsstilen, endrer vår holdning til et medmenneske eller blir mer vennlige overfor oss selv.

Stress er en veldig alminnelig kroppsopplevelse i dag, og det som kjennetegner stress er ulike kroppslige erfaringer som spente muskler, kort pust, vondt i magen, «kort lunte» og lav terskel for irritasjoner og forstyrrelser osv. For å endre stresstilstander er det ulike kroppslige innfallsvinkler som vi vet hjelper: rolig pust, rolige bevegelser, avspenning, mindfulness, meditasjon. Og det er mulig å forandre vonde, stressende kroppsopplevelser til gode opplevelser – det er vel den store mindfulness-bølgen et bevis på.
Gode kroppsopplevelser kan styrke kjærlighetsevnen vår, følelsen av samhørighet med andre og forståelsen av oss selv og dermed andre. Det lyder kanskje ikke helt logisk for deg, men for meg som har arbeidet med egen og andre menneskers kroppsbevissthet i mange år, så er dette faktisk en sannhet, og det skal jeg prøve å forklare og illustrere her på bloggen. For vi er jo alle i samme båt: vi lever i en kropp alle sammen. Dermed deler vi noe grunnleggende som kan utvikles til noe høyere og mer innsiktsfullt.

For meg er god kroppsbevissthet både kunnskap om kroppen, opplevelser fra kroppen og forståelse av sammenhengen mellom kroppslige reaksjoner og ting vi opplever, tenker og føler – alene og sammen med andre. Derfor vil jeg her skrive en del både om «fakta» og følelser – og dele noen refleksjoner innimellom. Kanskje til og med et og annet dikt vil dukke opp…
Velkommen til videre lesing!