Forfatter: Runa Helmersen

Psykomotorisk terapeut og traumeterapeut. Privat praksis i Nordre Frogn, nær Nesodden. Tilbyr avspenningsbehandling, kroppsterapi og samtaler. Særlig opptatt av å hjelpe mennesker til personlig vekst. Kan også være en samtalepartner og veileder i eksistensielle og åndelige spørsmål.

Lytte, lindre, lære

Jeg arbeider for tiden med å forstå hva det vil si å lytte. Hva vil det egentlig si å lytte til menneskers ord og toner? Til naturens bølger? Til pusten? Til universets stillhet?
Lytte til visdom. Der den finnes. Lytte til sammenhenger der de ikke synes. Lytte til kjærligheten der den ser ut til å glimre med sitt fravær. Er det mulig?

Ja, jeg tror det. Jeg er så heldig at jeg får lov til å trene meg på å lytte til menneskers gleder og smerter i jobben min som kroppsterapeut, og selv der kjærlighet har vært mangelvare, finnes det frø av kjærlighet, frø som er sådd inn i oss fra tidenes morgen. De er sådd som skjulte muligheter, som stille toner.

Jeg holder på å lære å lytte til kroppens pulser, til energiens vibrering og strømning i kroppen. For en som meg som i mange år har lyttet til menneskers muskler, er det som å ha tatt et steg videre på utdannelsen. Musklene har fortalt meg om angst og frykt, om oppgitthet og forsvar, om sårbarhet og styrke – og sammen har vi forsøkt å skape trygghet der angsten rådet, finne lyst og mot der oppgittheten hadde tatt over, trene styrke til å passe på sårbarheten og mot til å si fra når noen trådte for nær. Nå er det som om noen har fjernet et slør for meg, og viser meg at fingrene mine kan lære meg enda mer! Jeg er bokstavelig talt i lære. Jeg lærer energimedisin. En form for energibehandling der jeg bruker fingertuppenes følsomhet til å vekke kroppens energier. Og til å forstå den visdom som finnes lagret i kroppens finere, følsomme lag.

Fingrene mine som en gang spilte piano, oppfatter nå andre slags toner. Og jeg undres. Tenk at det finnes så mange stille toner i mennesker. Toner som lever innenfor ord og muskler. Toner som synger og toner som hakker. Toner som roper og toner som stikker. Toner som gjemmer seg. Toner som blir til gjørme. Eller silke. Eller fløyel. Noen er elektriske, andre er boblende. Noen strømmer fritt og uforferdet gjennom kroppen, andre går i ring og kommer ikke videre. Noen toner har en klang av høst, andre mister klangen når høsten dukker opp. Noen toner kommer meg åpent i møte, andre toner bryr seg ikke om meg i det hele tatt, for de spiller sammen med helt andre toner som jeg nesten ikke hører.

Tonene er energier som vibrerer på ulike frekvenser. Energier som lever og forandrer seg hele tiden, de er som speil av våre liv. Og kroppen har mange slike små speil, faktisk finnes det gammel kunnskap om dette som viser oss et slags kart over kroppen der disse «speilene» eksisterer. Akkurat nå lærer jeg om 26 slike «speil» på kroppen. De er som «speil i en gåte.» Jeg snakker om energimedisinen TARA Approach som jeg studerer. Gammel visdom fra østen har gjennom kloke mennesker nådd vesten. Det kalles for «å lytte til hemmelighetene.» Og hemmelighetene kan avsløres her og nå: Vi besitter alle energier – eller toner – eller frø – som kan aktiveres og skape god helse og et rikere liv. Kanskje ikke så nytt, sier du, for dette har da akupunkturen gjort for oss i mange år allerede. Ja, men den krever at du må gå til en behandler for å få hjelp. Denne «hemmeligheten» er at du kan gjøre det selv! Helbrede deg selv. Spille med deg selv. Få kjærlighetsfrøene til å gro i deg, øke din medfølelse med deg selv så du kjenner håp og lindring av smerte. Oppdage hvilket univers du faktisk er.

Rett under huden er det kodet inn en mengde «frø» eller muligheter for deg til å forstå mer av hvem du er og hva du er laget av. Du er nemlig laget av et slags universalstoff som vibrerer som toner gjennom verden. Det finnes en universell rytme som pulserer gjennom oss alle, og denne rytmen forener oss, samtidig som vi alle har hver vår klang. Men når vi aktiverer disse stedene på kroppen med en vennlig, lyttende hånd, så er det så mye smerte som kan lindres, og kanskje til og med forsvinne helt. Vi tror at det skal så sterke virkemidler til for å fjerne sterk smerte, men ofte er stille lytting nok. At noen er der og lytter til oss. Eller at vi lytter til oss selv.

TARA-metoden: et energetisk kart over kroppen

Kroppen har en fysisk og psykisk dimensjon – det vet vi både hver især og fra vitenskapen. Det vi tenker og føler, påvirker kroppen på ulike måter, både kjemisk, nervemessig, i muskelspenninger, pust og immunsystem – for å nevne noe.

Men det er også en energetisk dimensjon ved kroppen. Det strømmer en energi rundt i kroppen som følger egne baner, og som påvirker oss både fysisk og psykisk. Mange kjenner til dette fra akupunktur eller fra kunnskapen om chacraene i og utenfor kroppen. Tara Approach er en gammel energimedisinsk kunnskap fra Japan, der den ble kalt Jin Shin. I Tara-metoden kombineres østens gamle visdom med vestens vitenskapelige kunnskap om hjerne og nervesystem. Det er den amerikanske nevropsykologen Stephanie Mines som har kombinert de to verdenene i dette helbredelses-systemet og hun underviser mange steder i verden. Jeg liker denne kombinasjonen, og studerer dette for tiden, da jeg føler at dette er et slags «missing link» mellom den fysiske og den psykiske dimensjonen ved kroppen.
Tara-metoden er et selvhelbredelses-system som vi alle er skapt med. Det består av 26 utvalgte energisentre i kroppen som hver for seg står for ulike kvaliteter/egenskaper, som for eksempel fryktløshet, visdom, balanse, transformasjon og fred.

Energien fra disse punktene vekkes via lette fingertrykk, vi kaller det «å lytte med fingertuppene.» Fingrene lytter til kroppens pulser. Og ved å kombinere ulike punkter, skapes det en bevegelse, en energi strøm i kroppen som kan åpne blokkeringer, gi fred eller nytt liv til livløse, tomme områder. Eller rett og slett støtte en indre vekstprosess som er i gang. Systemet er en fantastisk måte å støtte seg selv på. Og det er også en veldig god måte å støtte andre på i behandling – enten man er psykoterapeut, massør, soneterapeut eller på andre måter en veileder for andre mennesker. Selv bruker jeg det som et supplement til psykomotorisk behandling og avspenningsbehandling. Og den dype kunnskapen fra kilden i systemet beriker meg både som menneske og som fagperson.

Ta for eksempel punktet «grenser.» Det sitter på innsiden av hver albue, midt i bøyen. Ved å holde deg selv her, vil du få hjelp til å kjenne deg tilstede i deg selv og merke at du har en grense mot omverdenen. Du blir senter i ditt eget liv, sier Tara. Det er mange situasjoner der vi trenger dette, ikke nødvendigvis i kriser og katastrofer, men mange hverdagssituasjoner der andre mennesker kan føles litt innvaderende og det kan være vanskelig å si noe om det. Eller hvis det skjer mye i livet og det kan være vanskelig å holde fast i seg selv og konsentrasjonen og tilstedeværelsen i egen kropp. Kanskje man føler seg litt utflytende og forvirret. Da kan det være godt med et holdepunkt. Prøv å holde deg her og kjenn hvordan du samtidig holder om deg selv.

Et annet nyttig punkt sitter på toppen av skuldrene og heter «gi slipp og ta imot.» Hvis du legger en finger eller to her og sitter stille og bare puster, så vil energien i punktet frigjøres og hjelpe deg til å gi slipp på det du ikke trenger lenger eller ønsker å bære på. Samtidig vil dette slippet gjøre det lettere for deg å ta imot noe nytt og noe godt. Det vil støtte pusten din og frigjøre lungene, sier Tara. Og er det noe pusten vår trenger i vårt stressede samfunn, så er det støtte! Jo mer stresset eller anspent, jo kortere og mer overfladisk pust. Ved hjelp fra dette punktet kan hevede skuldre falle litt ned og pusten kan få anledning til å bli dypere. Ingen quick fix, men igjen: en god støtte til å falle til ro og kanskje til å støtte en prosess som handler om å komme mer i kontakt med seg selv og sin egen rytme.

Vi vet at rytme er beroligende. Hjernen har faktisk et eget rytmesenter. En gjentagende, rolig rytme virker støttende og beroligende på en urolig kropp. Det er derfor noen mennesker (ubevisst) sitter og vugger eller svinger frem og tilbake eller fra side til side: de er rett og slett urolige og sitter og roer seg selv på denne måten. Og det er derfor vi gynger små barn i søvn. Rytme beroliger. I hvert fall den rolige rytmen. Motsatt kjenner vi selvfølgelig også godt til hvordan kraftig og hurtig rytme kan gjøre oss opphissede og til og med ekstatiske. En sensibel kropp med et lett antennelig nervesystem trenger ofte hjelp til å bli rolig. Og den «vet» selv at rolig rytme vil støtte dette, det er jo genialt!

Rytmen er ikke en eksplisitt del av Tara-metoden, men et annet eksempel på hvilke mekanismer vi er født med som hjelper oss til å ta vare på oss selv. Og det er i grunnen det som er Tara’s innhold og tilbud: en måte ta vare på oss selv.
Hvis du ønsker mer kunnskap om dette unike systemet, så kan du lese mer på www.tara-approach.org eller ta kontakt med meg.

 

Kriser

Kriser er en naturlig del av menneskelivet, men det er forskjell på utviklingskriser og traumatiske kriser. Det kan være vanskelig å se forskjellen fordi det kommer an på de personlige erfaringene vi har med oss. Her er noen beskrivelser:

Traumatisk krise = psykiske reaksjoner på ytre hendelser av en slik art at personens fysiske eksistens, sosiale identitet og trygghet eller grunnleggende livsmuligheter blir truet.

Utviklingskrise = fødsel, pubertet, ekteskap, barnefødsel, klimakteriet, å bli gammel osv.

Erfaringskrise = ny jobb, starte eller avslutte en utdannelse, flytte.

Her skal det handle om de traumatiske krisene og hvordan vi kan støtte mennesker i kriser.

Traumatiske kriser kjennetegnes ved alvorlige uventede hendelser – for eksempel at en nærstående dør, plutselig sykdom, ulykker, skilsmisse, bli arbeidsledig, utroskap, ufrivillig abort, incest, vold eller krig. Dette medfører å føle seg forlatt og ensom, verdiløs og i et kaos. Reaksjonene som følger av dette må sees som måter å forsøke å overleve på, også selv om de ikke konstruktive. Det kan dreie seg om reaksjoner som angst, sorg, leting etter mening, selvdestruktiv adferd, aggresjon, likegyldighet eller rusmisbruk. Disse reaksjonene er altså ikke sykelige, men er uttrykk for mestringsstrategier.

De sterkeste reaksjonene kan medføre sammenbrudd og desorganisering av personligheten, og da trenger man hjelp utenfra. Men ellers er kriser en naturlig del av livet. De behøver ikke være en livslang dom, sier Peter Levine, grunnleggeren av Somatic Experiencing.

Måten man takler en krise på, er avhengig av:
• Selve hendelsen og tapet
• Hendelsens indre, psykologiske betydning (det indre tapet)
• Livsperioden det skjer
• Den sosiale situasjonen man har rundt seg som evt. støtte

Traumatiske kriser har en eksistensiell karakter, og preges av sterke, motsetningsfylte følelser. Det eksistensielle aspektet beskrives ved motsetningene:
• Selvfølelse – selvforkastelse
• Samhørighet – forlatthet
• Meningsopplevelse – meningsløshet og kaos

I kriser kjemper vi mot tapet. Den følelsen som dypest sett komplementerer et tap, er sorg. Det er bare sorgen som forløser, sies det, og dermed blir det viktig å åpne opp for å gi seg selv muligheten for å sørge. Mange er låst i sjokket og motstanden mot å akseptere tapet, og kommer ikke videre.

Det positive budskapet er at kriser også har utviklende funksjon, de er ikke bare begrensende. På kinesisk betyr ordet ”krise” vendepunkt! Men for at det skal bli et positivt vendepunkt, er bearbeiding og støtte fra omgivelsene avgjørende. Da kan det eksistensielle aspektet ved krisen bli en skjult skatt som kan åpenbare seg. Hvis man leter etter meningen med livet og finner inn til en dypere side ved seg selv som er i stand til å akseptere tapet og til og med kanskje utvikle større kjærlighet til seg selv som en kompensasjon for det tapet man har lidd, så har sannelig krisen vært en gave.

HVORDAN HJELPER VI I DEN AKUTTE FASEN?
Ved å være aktivt hjelpende, praktisk og konkret. Gi noe å drikke. Ta over situasjonen. Oppspore nettverk og støttepersoner. Oppfordre den kriserammede til å fortelle hva som har skjedd, gjerne mange ganger, men ikke presse fram reaksjoner. Bekrefte virkeligheten, fokusere på det som har gått bra, lete fram ressurser og speile disse. Gi aksept og støtte på at det er vanskelig å sove, det er ikke farlig, det er naturlig.

Kroppslig: Gi hjelp til å merke jordforbindelse, til å bevege seg – kanskje gå og gå med støtteperson ved siden av seg, oppfordre til å merke situasjonen her og nå, gjenta at krisen er over. Sjokkreaksjonen kan gjøre at man «mister tid og sted», og kjenner seg stadig som midt i den kritiske hendelsen. Hjernen trenger rett og slett hjelp til å forstå at krisen er over.

Kilder:
Erik Homburger Erikson, Marianne Bentzen, Karen Margrethe Sæbø.

Hvorfor vokser maten i munnen når vi blir spurt om noe?

Ja, dette spørsmålet bestemte en femte-klasse seg for å undersøke da de ville være med i forskningsprosjektet Nysgjerrigper (forskningsrådet). De satte i gang med å observere og lage hypoteser, og lette etter noen eksperter. Og av alle ting, fant de bl.a. frem til meg. Her er spørsmålene de ba meg svare på:

Vår problemstilling er hvorfor opplever vi at maten vokser i munnen når vi blir spurt og skal snakke?

Vi har stor tro på at dette har noe med at vi blir stressa å gjøre.
Vi tror at det å bli stressa har noe å gjøre med hjernen:
Når man får et spørsmål så forventer de et svar når du spiser.
Derfor blir man stressa.

Vet du noe om hvorfor/hvordan man blir stressa?
Hva skjer med hjernen når man tygger og blir spurt?
Vi har lest at spyttet hjelper og løser maten kan du noe mer om dette?
Er det noe som skjer automatisk med munnen/tunga?
Kan tungen komme ut av kontroll?
Tror du at maten faktisk vokser i munnen?
Føler du at du blir stressa når mange ser på deg og du blir spurt?

Og her er mitt svar:

Så spennende spørsmål dere har stilt! Jeg skal prøve å svare så godt jeg kan.

Man blir stressa når man har for mye å gjøre, er nervøs, redd eller sint. Da reagerer hjernen på en bestemt måte som rett og slett kalles stressresponsen. Denne reaksjonen er lik hos alle mennesker og dyr. For dyr blir også både stressa og redde. Stressresponsen er vi skapt med for å kunne klare vanskelige situasjoner og krevende oppgaver, eller når vi må forsvare oss.

Vi kan bli litt eller mye stressa. Hvis vi blir veldig stressa – som når vi føler oss veldig redde, – så blir stressreaksjonen til en såkalt kamp-/flukt-reaksjon. Da vil kroppen enten løpe vekk eller begynne å slåss. Men ellers er det helt normalt å bli litt stressa, da vil ikke kroppen nødvendigvis løpe eller slåss, men den kommer likevel i en liten alarmberedskap.

Dette betyr at kroppen begynner å pumpe mer blod rundt, altså hjertet banker fortere, vi puster fortere så vi får mer oksygen til lungene, vi svetter og vi spenner musklene så de er klare til å jobbe på høygear og forsvare oss. Vi produserer mindre spytt og færre fordøyelsesenzymer fordi kroppen ikke skal bruke energi på å fordøye mat, den skal bruke kreftene på helt andre oppgaver – som kanskje å trene eller si eller gjøre noe vi er litt nervøse for.

Dette er et veldig smart system, for på denne måten kan kroppen omdirigere kreftene så flest mulig krefter går til det som er viktigst i situasjonen. Når vi skal fordøye mat og slappe av og kose oss, så er det best at kroppen får bruke mest krefter på dette, mens når vi skal prestere noe, trene eller løpe, så er det best at den får bruke mest krefter på dette og ikke på å fordøye mat. Slik kan kroppen bruke kreftene våre mest effektivt, og vi trenger ikke tenke over det. Det skjer helt automatisk, og det er helt riktig at både dette og spyttproduksjonen styres fra hjernen.

Hjernen og nervesystemet hører sammen, men det er som regel hjernen som styrer over nervesystemet. Nervesystemet består av veldig tynne tråder som går fra hjernen og ned i ryggmargen. Herfra går de videre ut i kroppen. Vi har flere slags nervesystemer i kroppen, men det nervesystemet som jobber når vi blir stressa og når vi spiser, heter det autonome nervesystemet.

Det autonome nervesystemet sørger for forsvar og vedlikehold og trivsel i kroppen. Det består faktisk av to systemer. Det som forsvarer oss, heter det sympatiske systemet, mens det som sørger for vedlikehold og trivsel heter det parasympatiske systemet. Disse to systemene har til sammen som oppgave å styre alle organene våre, slik at de hele tiden arbeider akkurat slik som situasjonen krever.

(Her fulgte min tegning av det autonome nervesystemet.)

Det sympatiske systemet – eller forsvarssystemet – jobber når vi blir stressa, sinte, nervøse eller redde, og sørger for at det blir mer blod til musklene og mer oksygen til blodet. Derfor banker hjertet fortere og vi puster fortere. Det er hjernen som bestemmer hvilket av de to systemene som skal være aktive, og hjernen reagerer på om vi er redde eller rolige.

Det parasympatiske systemet slås på når vi er rolige. Det kalles noen ganger rett og slett for ro-hvile-systemet. Når vi er rolige og i parasympatisk modus, er kroppen bl.a. klar til å spise og fordøye mat, og den gjør seg klar til å produsere spytt. Men hvis vi blir spurt om noe vanskelig eller noe vi ikke liker å bli spurt om mens vi spiser, så slår hjernen av det parasympatiske systemet og slår på det sympatiske! Og dermed kommer det ikke mer spytt i munnen, og da føles det som om maten vokser i munnen.

Når det parasympatiske systemet er i gang, så produserer kroppen et hormon som heter oksytosin. Det er en svensk forsker som heter Kerstin Uvnäs Moberg, som sier at dette hormonet gjør at det blir lettere å lære, lettere å konsentrere seg, og kroppen blir bedre til å hele sår og vi blir fortere friske hvis vi er syke.

Det sympatiske systemet slås på så fort vi føler at noe er ubehagelig. Enten noen sier noe ubehagelig til oss, eller rett og slett er slemme. Derfor vil for eksempel mobbing få hjernen til å slå på det sympatiske nervesystemet, selv om mobberen sier at «det var jo ikke sant!» Kroppen har allerede reagert med å forsvare seg, for den kan ikke vite om det er sant eller ikke, den bare oppfatter at dette er veldig ubehagelig, og da går den sympatiske reaksjonen i gang. Og da blir musklene spente og magen knyter seg og vi kan til og med synes det er vanskelig å puste. Så mobbing gjør at kroppen blir stressa og forsvarer seg, og det er ikke godt verken for kroppen eller resten av deg, særlig ikke hvis det gjentar seg mange ganger. Kroppen er ikke skapt til å leve med mye stress over lang tid, da blir den sliten og man greier ikke følge med i undervisning og kanskje greier kroppen heller ikke ta imot mat.

Dere spør om tunga kan komme ut av kontroll. Det gjør den vanligvis ikke, men hvis kroppen har vært i sympatisk aktivitet veldig lenge, kanskje flere år, og nesten ikke fått hvile, så har jeg hørt om noen som følte at tunga kom litt ut av kontroll, som for eksempel at den kjennes veldig stor og at den presser seg opp i ganen og ikke greier å slappe av og ligge ned. Det er ikke farlig, men er selvfølgelig ikke særlig behagelig. Da gjelder det å berolige kroppen veldig mye, så den kan komme over i parasympatisk modus.

Så det er viktig å få kroppen i parasympatisk modus ofte. Det er altså ikke bare fordi det er deilig å slappe av, det er faktisk helt nødvendig for å være at vi skal ha god helse. En av de beste tingene vi kan gjøre for å komme i parasympatisk modus, er å kose med dyr eller stryke på hverandre og gi hverandre massasje.

Til slutt vil jeg si at jeg også kan bli stressa når mange ser på meg og jeg skal si noe. Men jeg har øvd mye på det, så jeg blir ikke så stressa som da jeg var barn. Da kunne jeg bli helt tørr i munnen, og nå vet jeg jo hvorfor! Fordi da gikk kroppen min i sympatisk modus, og dermed ble det slått av for spyttproduksjon. Det går an å øve seg til å bli bedre til å være i parasympatisk modus i slike situasjoner, men det tar tid og man må øve seg mange ganger, og ikke ta for store utfordringer av gangen. Vi kan også hjelpe hverandre over i parasympatisk modus ved å være snille med hverandre og si fine ting til hverandre og støtte hverandre når noen har det vanskelig. Det har kroppen veldig godt av. Da blir den mer rolig og glad og frisk.
Hilsen Runa Helmersen
Avspenningspedagog og psykomotorisk terapeut, dap

Ingenting og Noenting og Alt

Sjekk dette underfundige diktet av
Kari Bakke

Ingenting ville være Noenting og Noenting ville være Alt.
Men Noenting ville ikke gå sammen med Ingenting og Alt overså dem begge, så det var ikke greit.

Alt var mektig og hadde fjær i hatten og kunne gjøre hva det ville, og Noenting måtte gjøre som Alt ville om det skulle være Noenting lenger. Men Ingenting brydde de seg ikke noe om, og derfor gråt Ingenting. Da hendte det at Selv gikk forbi.

‘Hva gråter du for,’ sa Selv.
‘Fordi jeg ikke er Noenting,’ sa Ingenting.
‘Men kjære deg da,’ sa Selv, ‘du må gjøre som jeg. Være den du er.’
‘Hva da,’ sa Ingenting. ‘Skal jeg være Ingenting?’
‘Ja,’ sa Selv, ‘det må du være. Èn må være det også.’

Ingenting sto lenge og tenkte på hva Selv hadde sagt, så gikk hun bortover veien og prøvde hele tiden å være Ingenting helt.

Og hun møtte mange og hun gikk mellom dem hele dagen, og da kvelden kom hørte hun dem si at Ingenting hadde hendt hele dagen. Og de snakket ikke om Alt ikke om Noenting, bare om Ingenting. Da ble Ingenting så glad at hun gikk hjem og sovnet fra Alt og det Hele.

 

 

Du er den som tenker dine tanker

Du ER ikke tankene dine, du er DEN SOM tenker tankene dine. Er dette nye tanker for deg?

Dette perspektivet kan være helt nytt for mange mennesker, særlig hvis man føler seg deprimert og kverner på negative tanker. Da er det lett å identifisere seg med disse tankene, og tro at: Dette er meg.

«Hvordan kunne jeg være så dum??»
«Jeg er så redd for at jeg aldri skal få meg en kjæreste igjen.»
«Jeg tør ikke være alene.»
«Dette får jeg aldri til!»
«Jeg tør ikke vise hvem jeg er, for det er jeg veldig usikker på.»
«Jeg er ikke god nok.»
«Jeg tror egentlig ikke at livet har noe godt å by meg.»
«Med min bagasje i livet, kan det ikke være annerledes.»
«Jeg skammer meg over meg selv.»
«Jeg tør ikke elske eller slippe noen inn på meg.»

Gjenkjennelig? Da er du i så fall i samme båt som de fleste jeg kjenner, i hvert fall tenker vi vel sånn i perioder de fleste av oss. Det er så lett å havne i den båten der disse tankene får kverne og kverne, og til slutt så tror man på dem.Man har rett og slett identifisert seg med dem.

Men de er kun tanker, tanker du har om deg selv, de er ikke deg. Bevisstheten din er mye større enn tankene dine. Bevisstheten inneholder både tanker og følelser, liv og røre, stillhet, hukommelse, drømmer, håp, visjoner, fantasi og kreativitet, vilje og refleksjon, observasjon og klarsyn, retningssans og andre sanser. Vi har en underbevissthet som operer i oss uten at vi er klar over det (men vi kan bli det), vi har en søvnbevissthet, en kroppsbevissthet og vi har en slags overbevissthet, en høyere bevissthet der vi er en del av en kollektiv bevissthet.

Alt liv har bevissthet. Fra den lille mauren til de største trærne, fra amøben til mennesket. Jeg tror at alt som lever har bevissthet, men ikke nødvendigvis bevissthet om seg selv. Det har mennesket. Vi kan i hvert fall utvikle denne delen av vår bevissthet, og det gjør vi ved å reflektere over oss selv. Når vi oppdager denne muligheten, så åpner det seg en hel verden av nye muligheter. For sett fra dette perspektivet, er tanker noe som kan styres, noe vi kan påvirke selv og dermed påvirke livet vårt med og hvordan vi opplever å være i verden.

Jeg sier ikke at alt løses med positive tanker. Nei, tvert imot så er de såkalt negative tankene nødvendige og viktige erfaringer på veien mot å forstå deg selv. For de kommer fra noe, de har en årsak som du skal ha respekt for. Det er en grunn til at det er vanskelig å bli kvitt dem. Kanskje skal du ikke ha som mål å bli helt kvitt dem, men å akseptere dem og la dem ligge. Ikke høre på dem og handle etter dem. Nei, la dem være et eller annet sted i bakhodet på en arkivhylle langt vekk. Husk at å akseptere dem ikke er det samme som å godta at de er sanne. Du aksepterer simpelthen bare at de eksisterer, men heller ikke mer. For paradokset er at jo mer du kjemper imot at du har negative tanker, jo mer låst blir du til dem og jo større plass får de i bevisstheten din. Magien ved å lære seg å akseptere, er at det blir lettere å gi slipp på dem. Og så gir du plass til andre tanker, nye tanker.

Det kan hjelpe å tenke at livet er som en elv, og at du sitter i en båt på elven. Når de negative tankene får overtaket, så glemmer du at du seiler på en elv, og ser bare innsiden av båten du befinner deg i. Alt utenfor blir borte for deg. Men elven ER der likevel, og den bringer deg videre. Også selv om du kanskje har kommet inn i et sideløp og tilsynelatende har satt deg fast. På et eller annet tidspunkt løsner det, og du kommer tilbake i flyten igjen.

For et godt liv, er som regel et liv i bevegelse, i flyt. Ikke et liv uten motstand og vanskeligheter, men et liv der tanker og følelser, tvil og usikkerhet, inspirasjon og ny utsikt og ny innsikt veksler med hverandre. Og da blir tankene som et slags redskap på veien til å finne tilbake til flyten. Du kan for eksempel velge å tenke at: Jeg stoler på at livselven bringer meg dit jeg skal. Eller: Jeg sitter trygt i båten min. Eller: Jeg stoler på meg selv og at jeg er god nok. Eller: Jeg åpner meg for nye muligheter.

Dette kan jeg ikke tro på, derfor kan jeg ikke tenke slik, tenker du kanskje nå. Poenget er at dette behøver du ikke tro, du skal bare gjøre det! Hjernevaske deg selv. Forestille deg at du nå skifter ut negative programmer med positive, mer løsningsorienterte og åpne tanker. Samtidig som du vet at dette er ikke nødvendigvis er sannheten, men det bringer deg nærmere sannheten om deg selv. Og den sannheten er ikke en statisk og fastlåst setning som varer hele livet. Nei, den er noe som er i bevegelse og forandring hele tiden.

Tankene er som redskaper i sinnet, de er skapende, noe du kan bruke bevisst for finne en ny retning eller et nytt innhold eller oppdage noe nytt ved deg selv. Tanker har kraft og magi i seg, og de kan påvirke livet i veldig stor grad. Vår utfordring som mennesker, er at vi er utstyrt med en vilje og evne til å velge. Jo mer bevisste vi blir om oss selv, jo lettere blir det forhåpentligvis å ta gode valg og velge flere gode tanker enn negative tanker.

Godt valg på veien mot en klarere og større bevissthet!

                        image

Psykomotorisk terapi og nevroaffektiv terapi

Jeg har fått publisert en fag-artikkel i mitt danske fagblad Psykomotorik.
Artikkelen omhandler Psykomotorisk terapi og nevroaffektiv psykoterapiterapi.

Nevroaffektiv psykoterapi og teori handler om integrasjon av kunnskap om hjerneforskning, utviklingspsykologi og psykoterapi med en modell over personlighetsutviklingen. Kroppen har en sentral plass i terapien. Jeg opplever at dette er et nærliggende og inspirerende fagområdet for psykomotoriske terapeuter. Det er mye viten å hente og man kan få noen redskaper som kan gjøre det lettere å navigere i terapirommet. Her følger en kort presentasjon av teorien, og litt om hvordan jeg setter den i spill i min rolle som terapeut.

Les artikkelen her (pdf)

Et par pusteøvelser

Du har sikkert hørt at du skal puste med magen, men erfart at det gjør du ikke alltid. Kanskje ganske sjelden. I hvert fall er dette noe de fleste synes er ganske vanskelig i en travel hverdag.

Pust, stress og angst har mye med hverandre å gjøre. De to sistnevnte tilstandene påvirker pusten din og gjør det vanskelig å få den dyp og rolig. Dette er helt i orden når situasjonen krever at du er på vakt, men veldig slitsomt når denne situasjonen er over, og kroppen IKKE trenger å være på vakt lenger. Da kan det være godt å ha et par øvelser å ty til.

ØVELSE 1 FOR STRESSET PUST:

Ligg på ryggen med bøyde knær og slapp av så godt du kan. Legg merke til hvordan ryggraden din presses ned i underlaget med ulik vekt på ulike steder. I korsryggen har den kanskje ikke kontakt med underlaget i det hele tatt.

Spenn magemusklene og press korsryggen helt ned. Slipp og pust. Så spenner du musklene i korsryggen og løfter den opp fra underlaget så det blir god plass til at du kan legge hånden din der. Rompa blir nede. Ta vekk hånda og slipp ryggen ned igjen. Pust rolig. Gjenta noen ganger til du kjenner at du har tak i bevegelsen. Du skal bruke magemuskler og ryggmuskler annenhver gang, og ingen andre muskler.

Nå kobler du pusten til bevegelsene: PUST INN samtidig som du løfter korsryggen opp. PUST UT når slipper korsryggen ned. Slik kan du ligge og puste og bevege korsryggen så mange ganger du synes er ok, deretter ligger du stille og bare puster. Har pusten kommet ned i magen nå?

ØVELSE 2 FOR ANGST OG HYPERVENTILASJON:

Denne øvelsen er god å vite om hvis du enten har et angstanfall eller kjenner at du i situasjoner puster så overfladisk at pusten blir fort og kort og du kanskje føler deg svimmel og utilpass. Dette kalles for å hyperventilere.

Sitt på en stol og sett deg ytterst på kanten med knærne langt fra hverandre. Plasser albuene på knærne hold hendene sammen så de danner en skål. I denne «skålen» legger du munn og nese, slik at de er helt dekket av hendene dine. Sitt slik foroverbøyd og pust inn og ut i hendene dine til du føler at ubehaget gir seg og pusten blir litt roligere. Det tar som regel ikke mer enn et par minutter.

Hensikten med denne øvelsen, er å puste inn igjen den lufta du nettopp har pustet ut, for den lufta inneholder CO2 som kroppen din trenger for å roe seg ned. Ved hyperventilasjon puster man rett og slett ut for mye CO2, og nå får du pustet det inn igjen. Blodet må ha en viss balanse mellom oksygen og CO2, og «protesterer» hvis denne brytes.

Da begynner kroppen selv i sin visdom å forsøke å rette opp ubalansen, og dette skaper den ubehagelige, svimle følelsen som de fleste med angst kjenner godt til. Mange får råd om å puste i en plastpose i slike situasjoner, men man har kanskje ikke alltid en plastpose tilgjengelig. Da er hendene et like godt alternativ. Hold dem så tett sammen som mulig, og press dem rundt nese og munn så de etterligner en luftfylt plastboble.

Pusten er svært sensitiv for stress og følelsesmessige belastninger, så hvis dette er et tilbakevendende problem, forteller kroppen deg at her trenger den hjelp av deg til å løse et problem i livet ditt. Øvelse 2 er en slags akutt-hjelp eller nødløsning, men selve årsaken til problemet krever nok litt dypere innsats. Kanskje du trenger å snakke med noen?