Sjekk dette underfundige diktet av
Kari Bakke
Ingenting ville være Noenting og Noenting ville være Alt.
Men Noenting ville ikke gå sammen med Ingenting og Alt overså dem begge, så det var ikke greit.
Alt var mektig og hadde fjær i hatten og kunne gjøre hva det ville, og Noenting måtte gjøre som Alt ville om det skulle være Noenting lenger. Men Ingenting brydde de seg ikke noe om, og derfor gråt Ingenting. Da hendte det at Selv gikk forbi.
‘Hva gråter du for,’ sa Selv.
‘Fordi jeg ikke er Noenting,’ sa Ingenting.
‘Men kjære deg da,’ sa Selv, ‘du må gjøre som jeg. Være den du er.’
‘Hva da,’ sa Ingenting. ‘Skal jeg være Ingenting?’
‘Ja,’ sa Selv, ‘det må du være. Èn må være det også.’
Ingenting sto lenge og tenkte på hva Selv hadde sagt, så gikk hun bortover veien og prøvde hele tiden å være Ingenting helt.
Og hun møtte mange og hun gikk mellom dem hele dagen, og da kvelden kom hørte hun dem si at Ingenting hadde hendt hele dagen. Og de snakket ikke om Alt ikke om Noenting, bare om Ingenting. Da ble Ingenting så glad at hun gikk hjem og sovnet fra Alt og det Hele.