Forfatter: Runa Helmersen

Det er mye snakk om stillhet i disse korona-tider, og nå er vi også inne i den stille uka. Derfor tenkte jeg å dele noen erfaringer med stillhet. Noe av denne teksten er fra min første bok «Gjennom bildene. Når livskreftene seirer over sykdommen» fra 1993, noe er nåværende refleksjoner.

Paradoksalt er stillheten nødvendigvis slett ikke stille. Det virker som om mange erfarer akkurat det nå der ute og hjemme i «de tusen hjem.» Da tenker jeg ikke på barneskrik og voksenkrangling fordi vi går hverandre på nervene, men den indre stillheten som mange opplever når de blir alene. Denne stillheten kan være ganske støyende.

Mennesker har alltid valgt å være alene i perioder for å være i sin egen stillhet. Det har mange navn: retreat, hvile, kontemplasjon, refleksjon, bønn, meditasjon osv. Den store forskjellen på disse og den nåværende, kollektive stillheten, er at vi ikke har valgt denne stillheten selv. Den er blitt påført oss.

Her er noen erfaringer fra mitt møte med egen stillhet for mange år siden. Det var ikke et selvvalgt retreat, det var fordi jeg fikk kreft.

Diagnosen kom som et sjokk. Alt ble stille. Det var som å sitte inne i en boble og se ut på livet de andre levde. Jeg var midt livet, nå var jeg satt på sidelinja og ble tilskuer til de andres liv. Der jeg egentlig gjerne ville vært.

Det tok tid å akseptere hva som hadde skjedd. Først tenkte jeg: Noen måtte ha gjort en feil! Jeg følte meg jo slett ikke syk! Tenk om mine blodprøver var byttet med en annens, med en «ekte» kreftpasient sine blodprøver! Nå måtte noen ta affære og få kontrollert dette og se å få sjekket meg ut av denne misforståelsen!

Men det var ingen misforståelse. Jeg måtte se i øynene at jeg hadde fått kreft. 29 år. Hva nå? Skulle jeg dø?

Dette ble det viktigste spørsmålet akkurat da. Døden. Hva betyr det? Hva skjer da? Er det noe liv etterpå? Og deretter ventet de andre spørsmålene: Hvorfor lever jeg? Hva er meningen med mitt liv?

Mitt «retreat» kom til å handle mye om disse essensielle temaene. Det var til tider svært støyende og urolig, men etter hvert ble det flere og flere stille øyeblikk fylt med stor ro. Og jeg kan si det med en gang: Jeg er utrolig glad for at jeg levde meg gjennom dem, og ikke lurte meg utenom. (Den bobla jeg hadde havnet i gjorde det sistnevnte umulig.. ).

Så hva lærte jeg av stillheten?

Først og fremst lærte jeg at livet kan ikke kontrolleres. Det kan bare leves. Og så får tiden vise hvor lenge. Det finnes noe vi kaller livskrefter, og her er det selvfølgelig rom for mange definisjoner. For meg kom det til å handle om lysten til å leve, tillit til at livet er større enn den fysiske virkeligheten, at alt liv – absolutt alt – har en mening og vi er her så lenge vi skal. Det hjalp meg til å overgi meg og gi slipp på kontrollen. Det er timing i livet, og når flere ting skjer samtidig, såkalt synkronisitet, så er det svar fra universet på noe du har sendt ut. Timingen for døden vet vi heldigvis ikke, men vi kan alle gjøre oss kjent med tanken på at vi skal dø. Det tror jeg vil gjøre det lettere når dagen og timen er der.

Aksept. Et lite ord som rommer så mye. Det jeg lærte om aksept av det uunngåelige, det uforutsette, det jeg ikke liker og det jeg er redd for har vært med meg som følgesvenn siden. Riktignok har denne vennen ofte trodd at hun kunne slappe av og ta seg en hvil, men hun har vist seg å måtte jobbe en god del. Sukk! Men jeg er glad for at hun har blitt min venn, og jeg forsøker å lytte til henne så godt jeg kan. Det er fortsatt en øvelse.

Nået. Øyeblikket. Å være til stede her og nå. Jeg lærte at øyeblikket kan bli så uendelig stort, men også at det mange ganger kan være så lite at jeg ikke legger merke til det. Det siste skjer gjerne når jeg gjør flere ting på en gang eller bare tenker på alt jeg skulle ha gjort! Da krymper alle øyeblikkene og blir nærmest usynlige. Vi har lært at vi ikke kan stoppe tiden, men det tror jeg faktisk vi kan. Når vi er til stede i øyeblikket oppheves tiden. For et øyeblikk.

Kreativitet. Vi er alle kreative skapninger. Å ta i bruk min kreativitet var en forvandlende kraft da livet var på det vanskeligste. Noen ganger fjernet det smerten, andre ganger frigjorde det en energi i meg som jeg kunne bruke til å enten å finne nye løsninger eller forsone meg med tingenes tilstand akkurat der og da.

At livet på mange måter er en drøm som når som helst kan forandres. At virkeligheten kan forandres. At jeg kan forandres. Ingenting blir borte, men alt kan forandres. Egentlig er forandring tegn på liv og skaperkraft. Vi kan alle skape forandringer, poenget er hva vi vil og hvor vi vil. Intensjon er et nøkkelord her. Og viljekraft.

Det finnes et fellesskap og en universell kjærlighet. Vi kan alle hjelpe hverandre med å oppdage dette. Smile til hverandre. Sende hverandre gode blikk. Speile det gode i hverandre. Åpne hjertene våre for oss selv og hverandre. Vi nordmenn kan trenge å lære litt av folk fra varmere breddegrader på dette området, vi må våge å si flere spontane, positive ting til hverandre.

Meditasjon eller bønn er både åpninger til et større fellesskap og et rikere indre liv. Et åpent hjerte kan være like stort som universet. Det er «sted» å møtes. For himmelen er ikke noe sted, det er en bevissthets-tilstand.

Og så lærte jeg tålmodighet! Jeg – som alltid fikk høre som barn at jeg sto sist i køen da tålmodigheten ble utdelt, fikk utvidet min kompetanse på dette området betraktelig. Da jeg sto på et postkontor i Bergen som nydiagnostisert kreftpasient og skulle sende midlertidig flyttemelding tilbake til Oslo fordi jeg skulle behandles på Radiumhospitalet, skrev jeg én måned i rubrikken for hvor lenge omadresseringen av post skulle vare. Mor – som var sykepleier – sto ved siden av meg og sa forsiktig: «Jeg tror du kan skrive tre måneder.» Jeg så på henne med åpen munn, skulle til å protestere, men noe i blikket hennes gjorde at jeg skrev tre måneder. Det ble halvannet år.

Vi lever nå midt i en forandring der vi må være tålmodige og utholdende og kreative. Det er fine egenskaper som vi kommer til å trenge når vi skal skape det nye samfunnet etter koronaen, i større samklang med naturen og hverandre. For Moder Jord vil ikke at vi fortsetter som før. La oss blir flinkere til å lytte til henne. Og til stillheten i oss selv.

Fortsatt god påske!

Det er mye å tenke over i disse dager der vi både holder pusten for verdenssituasjonen og er urolige for våre egne lunger.

I østens energi-tankegang der man knytter naturen og menneskene dypt sammen i det som kalles 5-element-teorien (jord, luft, ild, vann, tre), sier man om luftelementet at det foruten å stå for pust og lunger, også symboliserer all slags kommunikasjon med omgivelsene. Via pusten kommuniserer vi med omgivelsene: vi tar inn oksygen, og vi sender ut karbondioksyd, altså en kommunikasjon der noe går mellom de ytre omgivelsene og vårt indre.

Når vi utvider denne kommunikasjons-forståelsen, så handler det om all slags kommunikasjon: ord, berøring og samhandling på alle slags måter. Derfor sies det at luft-elementet også står for relasjoner og kommunikasjon. Om hvordan vi lytter vi naturen. Om hvordan vi kommuniserer med andre mennesker. Om hvordan vi greier å ta imot fra andre – enten det er gaver, berøring eller ord. Og om hvordan vi responderer på det som blir gitt oss. Hva gir vi tilbake? Hvordan gjør vi det? Lytter vi godt nok? Oppmuntrer vi? Husker vi å gi litt oppmerksomhet til noen som sitter mye alene?

For å kunne mestre alt dette, må vi kjenne oss selv og hvem vi er, for ellers er det fort gjort å miste seg selv ved konstant å være på giver-siden eller bli ensom hvis vi ikke tør eller greier å ta imot støtte eller gode ord fra andre mennesker. Og hvis vi ikke greier det, kan livet kjennes tungt og sorgfullt. For ikke å snakke om hvis vi mister noen vi er glad i. Da kjenner vi på sorgen. Derfor sier vi at de følelsene som er knyttet til luft-elementet, er sorg og kjærlighet. Mange som lever med en innkapslet sorg, får en smerte eller et press over brystet. Ubalanser i luftelementet viser seg gjerne som bryst-smerter, pusteproblemer, klump i halsen, ekstra følsomhet for avvisning og tap, ensomhet eller vanskeligheter med å være alene.

Det er ingen tvil om at det er ubalanse i klodens luft-element. Den er i dyp sorg over tapet av en god kommunikasjon med oss og har stor smerte i sine skoger, hav, jord og øvre luftlag. Ilden har til tider får overtaket som et tegn på den store ubalansen.

De som behersker luft-elementet til sitt ypperste potensiale blant oss, er kunstnerne. De bruker sin kreativitet til å finne stadig nye måter å kommunisere på. Derfor sies kunstneren å være en arketype som er knyttet til luft-elementet.

Nå blir vi utfordret til å være kunstnere alle sammen: i kommunikasjonen oss imellom og ved å ta i bruk vår skapende kraft og skape en verden som er bedre rustet til å tåle forandringer, som har en bedre fordeling av ressurser, en verden der både dyr og mennesker finner en naturlig plass for hverandre i naturen. En verden der naturen og menneskene puster i samme takt.

For nå handler det virkelig om Livets pust!

Vi sitter alle i et fly på vei inn i turbulens, skrev Lars West Johnsen i dagsavisen.no her en dag. Det er et godt bilde på dagens korona-situasjon. Og hva gjør vi da? Stoler på pilotene, sier han.

Jeg liker å tenke i bilder og symboler. Hva kan pilotene symbolisere for oss i disse korona-dager der alt er så uvisst og vi ikke har kontroll på hverdagslivene våre lenger? Fra mitt fagfelt traume-terapi, så er turbulens et velkjent fenomen. Det har mange navn: forvirring, redsel, ensomhet, isolasjon, høyt stress, manglende tillit til andre mennesker.

Lyder det kjent?

I terapirommet er dette noe av det vi forsøker å navigere etter når livet er vanskelig:  

Etablere et trygt rom, eller i hvert fall relativt trygt ved f.eks. å tenke på en situasjon, et sted, et menneske eller kanskje et dyr som man har følt seg trygg sammen med. Dette roer et stresset nervesystem og kan selvfølgelig utvikles videre til musikk, trening, kreative aktiviteter osv.

Lære seg noen pusteøvelser og jordingsøvelser. Som f.eks. den jeg har beskrevet tidligere ved å stå på gulvet og gjøre noen sirkler med kroppen fra anklene der du kjenner vekten flytte seg under fotsålene. Eller gjøre yoga, tai chi eller chi qong. Dyrke mindfulness eller meditasjon. Nettet er fylt med tilbud, også gratis.

Våge å kjenne på de vanskelige følelsene. Hvis man deler dette med en god venn, så vær lyttende og aksepterende ikke kom med masse gode råd til hverandre, men hjelp hverandre til å tåle de vonde følelsene. De er helt naturlige. Følelser er knyttet til behov, og frykt er for eksempel knyttet til behovet for trøst og omsorg.

Finn din egen indre omsorgsfulle mor eller far eller hva du vil kalle det. Det er den delen av deg som kanskje gir mye omsorg til andre og til barna dine. Husk å vende den mot ditt eget indre, kanskje redde barn også. Lytt innover: Hva trenger jeg nå?

Finn din indre observatør. Den delen av deg som kan heve seg litt over de kaotiske tankene og følelsene og få et overblikk. Kanskje hjelper det å si til seg selv: «Det er greit å ha mange slags tanker i hodet, jeg aksepterer dem alle og så slipper jeg dem for en stund. Så undersøker jeg om det kan bli litt stillere inne i hodet mens jeg puster rolig og sipper tankene ut på hver utpust.» I denne stillheten kan observatøren dukke frem. Observatøren er ikke kritisk, ikke bare fornuftig, ikke kald, men nøytral og vennlig. For noen er det en høyere bevissthet.

Bevisstheten vår består av mange nivåer eller frekvenser. Jo høyere opp vi kommer, jo mer oversikt og perspektiv får vi, og jo lettere vil vi få øye på fellesskapet. Da har vi flyttet oss fra Jeg til Vi. I dag brukes denne formuleringen av mange politikere: Vi oppfordres til å tenke i Vi og ikke i Jeg.

Det er klart det kan føles krevende å skulle sette egne behov litt til side for å være med i den store dugnaden, men hva hvis denne dugnaden til syvende og sist gavner oss alle? Jeg må si at jeg er ganske imponert over den dugnadsånden veldig mange viser nå, og har lyst til å takke alle som er med og tar ansvar ved å holde avstand og holde seg mest mulig hjemme. Og ikke minst alle de som står i front: helsepersonell, bussjåfører, ansatte i matbutikker osv. Når vi andre vender oss innover i vår isolasjon, dukker det opp utrolig mye fint også i dag: folk synger og spiller og klapper for hverandre, handler for hverandre, inspirerer hverandre på ulike måter. Heia dette nye fellesskapet!

For meg er denne dugnaden det samme som å stole på pilotene i dagens turbulens. Vi er på en måte alle piloter nå.

I dag er jeg inspirert av Mummimamma – og en ytring skrevet av Eirik Hørte i psykologisk.no . Det er skrevet lenge før korona-krisen satte oss i karantener og avstand til hverandre, men gjelder mer enn noensinne akkurat nå der vi lett kan bli litt usynlige for hverandre, kanskje særlig de mest engstelige og redde av oss.

I Mummi -familien som Tove Jansson skrev om, hadde Mummi-mamma rett og slett en kur for usynlighet! En dag Mummifamilien sitter rundt bordet og renser sopp, banker det på ruten. Den lyshårede kvinnen Tootikki kommer inn etterfulgt av en liten, svevende sølvbjelle. Denne bjellen er festet rundt halsen på en usynlig pike, forklarer Tootikki. Hun heter Ninni.

Ninni har vokst opp hos en fæl tante som er «ironisk fra morgen til kveld.» Den gangen Ninni sklei på en sleip sopp, ble tanten verken sint eller opprørt. Hun himlet bare med øynene og sa med iskald stemme: «Jeg forstår at dette er din oppfatning av dans, men jeg ville være takknemlig hvis du ikke gjorde det i maten.»

Etter en hel oppvekst med slike giftige kommentarer, begynte Ninni å trekke seg lengre og lengre inn i seg selv. Til slutt ble hun usynlig. «Dere vet jo at folk lett kan bli usynlig hvis man skremmer dem ofte nok, « sa Tootikki.

Ninni fikk være en stund hos den omsorgsfulle mummi-familien, og for hver gang hun ble møtt med et varmt blikk, kom formen hennes mer og mer til syne. Dette er Mummimammas kur for usynlighet.

Vakkert, ikke sant? Og faktisk veldig virkelig, det er ikke bare en diktet historie. For vi mennesker trenger hverandres gode blikk, nå mer enn noensinne. Ikke bare følelsesmessig, faktisk helt inn i fysiologien og nervesystemet vårt. For vi har nemlig noen nerveceller som kalles speilnevroner. Og disse er utrolig viktige i vår kommunikasjon med omverdenen helt fra vi er ganske små. Gjennom å speile oss i andres blikk, stemme og ansiktsuttrykk, får vi styrket akkurat det som speiles hos den andre – dypt inne i oss selv. Tenk for en kraft vi besitter!

Jeg blir så glad når jeg går en tur i disse dager nesten uten å møte mennesker, men når jeg møter en enslig eldre mann på veien som smiler og går over på den andre siden av veien for at vi ikke skal komme for nær hverandre, ja, så smiler det i hele meg. Så sier vi: «Ja, det er best sånn nå,» og så ler vi litt av denne rare nye hilseformen. Men det ligger et dypt alvor bak smilet. Heldigvis.

«Tingene er ikke årsaken, men virkningen,» sa min gamle venninne Gerd på snart 80 år. Hun skulle flytte på sykehjem etter et langt liv der hun hadde samlet seg mange ting. Hennes liv hadde ikke vært lett, det hadde ikke vært så mye støtte å hente i perioder med mye sykdom, for hun hadde ikke så mange rundt seg. Hun hadde aldri vært gift, og ingen av hennes egen familie var i live lenger. Tingene var blitt hennes trøst og de gav henne en følelse av å ha en historie, å være knyttet til noe. Hver ting hadde sin historie, men nå var det ikke plass til mer enn en brøkdel av tingene hennes i den neste boligen.  Hun måtte kvitte seg med mesteparten.

Kunstbøkene, maleriene, krystallglassene og alle de fine keramikk-koppene hun hadde ervervet seg gjennom et langt liv, nå skulle hun ta avskjed med dem. Likedan alle sengeteppene, sjalene, tidsskriftene, kåpene, skoene og de fargerike kunstige blomstene. Gamle LP-plater og skinninnbundne bøker, fryseren som alltid var stappfull av god mat, det gamle, arvede skrivebordet etter en far som i en fjern fortid hadde vært dommer og sittet bøyd over dette skrivebordet i mange seine kvelds- og nattetimer. Alt skulle vekk, en tidligere kollega skulle hjelpe til med prosessen.

For det var virkelig en prosess. Gerd var i konflikt med seg selv, for hun hadde en dyp overbevisning om at egentlig betyr ikke ting noe, for man kan ikke ta dem med seg når man skal forlate Jorden. Det som egentlig betyr noe, er årsaken til at tingene blir til. Gerd og jeg hadde hatt mange samtaler om livets mening og hva som skjer når vi dør. Sammenhengen mellom årsak og virkning var et viktig tema i våre liv. Begge trodde vi dypt og inderlig at det er en årsak til at vi her på Jorden. Den årsaken er helt personlig, og vi finner den i vårt indre. Nå måtte jeg støtte Gerd på dette med årsaken slik at det kanskje kunne bli litt lettere å slippe alle disse tingene.  

Jeg så på henne der hun satt og klamret seg til en kjær, gammel bok. De krokete fingrene hennes kjærtegnet bokomslaget og liksom holdt seg fast i det. Jeg gjentok hennes egne ord: «Tingene er ikke årsaken, Gerd, men virkningen. Husker du?» Da begynte min gamle venninne å gråte. Stille tårer sildret nedover de rynkete kinnene og traff halsen hennes, men hun merket det knapt. Gerd var på et blunk inne i en annen verden. En kjent og kjær verden, et «sted» hun hadde vært mange ganger i sitt liv, men som ikke var så lett finne inn til nå som hverdagene var så preget av alle avgjørelsene hun måtte ta om praktiske ting. Jeg visste at dette var et «sted» hun ofte savnet, et sted hun i yngre år ofte søkte tilflukt og der hun fant styrke. 

Tårene handlet ikke om at hun var lei seg. Nei, hun var rørt. Beveget. Sterke minner fra en viktig tid i livet hennes dukket fram. En tid der hun hadde arbeidet mye med meningen med livet og truffet likesinnede mennesker og følt tilhørighet. Ikke bare med dem, men aller mest med den visdommen de delte. En slags livslærdom hun tilegnet seg der hun fikk oppleve den tilfredsstillelsen og gleden det er å kjenne at livet har en mening. En lærdom som fortalte at universet har noen «leveregler» og der gamle mesteres kloke ord hadde dukket opp i nye former. Hun hadde lest mye om slike emner i sitt liv. Studert bøker om ånd og tro, om universell kjærlighet og menneskets ansvar for eget liv og egne valg. Hun visste godt at «du kan ingenting ta med deg dit du går.» Men en ting er hva vi vet med hodet, noe annet er hva vi vet med hjertet og følelsene. For ikke å snakke om hvordan vi deler vår visdom med andre. I følge Gerds indre lære var det viktig å dele sine innsikter med andre, ikke bare sitte på dem selv. Noen ganger hadde vi hatt gyldne stunder der Gerd hadde delt litt av sin indre visdom med meg, og da kjente jeg alltid hvordan hjertet mitt åpnet seg. Det samme tror jeg hun følte. Vi åpnet oss og delte en dyp visdom som i grunnen kjentes som en slags kjærlighet. Som om noen av dyp kjærlighet til oss mennesker hadde formulert kloke ord som kunne hjelpe oss til å leve livet slik vi ønsket.

En av disse kloke, dype setningene var altså at «tingene ikke er årsaken, men virkningen.»    

Jeg hadde fundert mye over dette. At det er en årsak til alt. At vi både skaper mening og er årsaken i våre liv. At alt vi skaper kommer fra en årsak. Ja, vi kan godt kalle det et behov, en lyst eller en kreativitet. Behovene våre blir ofte til ting eller fysiske resultater.

Men hvis vi vender oppmerksomheten på årsaken til behovene våre, og ja, faktisk går enda litt lenger: Smelter sammen med årsaken, blir årsaken, blir den kreative kraften som årsaken springer ut fra. Da oppstår noe annet. Da oppstår en tilstand av enhet og fred. Da er jeg fylt opp, jeg trenger ikke gå ut og lage eller skaffe meg ting som skal oppfylle behovene mine. For jeg er ikke lenger adskilt fra det jeg trenger, jeg er i det jeg trenger. Denne tilstanden opplever jeg som en tilstand av ren væren. Hvile. Mening. Å hvile i mening. Det kan kalles Jeg Er.

Årsak og virkning – det er å vende oppmerksomheten mot adskilthet. Da vil vi alltid lengte. For vi forsterker at vi er adskilt fra det vi lengter etter. Men ved å vende oppmerksomheten mot årsak og forene seg med årsak, så oppstår enhet. I en mer religiøs terminologi kan man kalle det Gud. Eller Det høyere Selv. Eller sjelen.

I kroppen kan det sammenlignes med hjerte og hodet. Hjertet er årsaken i oss. Hodet er smart og intelligent, men hvis det ikke samarbeider med hjertet, oppstår adskilthet og ensomhet, savn og lengsel. Det blir enten kaldt og ensomt, eller kaotisk og stressende å være menneske. Hjertet er en døråpner til enhet. Og kjærlighet.

Gerd hadde ikke opplevd så mye kjærlighet i livet sitt. Hodet hennes hadde en tendens til å «ta over styringen» og da ble det kaotisk inni henne. I grunnen ble kaoset med alle tingene rundt henne et bilde på hvordan hun hadde det inni seg. Hun følte seg adskilt fra den enheten og samhørigheten hun visste at fantes inni henne, men alle tingene forstyrret henne voldsomt. Hun visste at hun måtte vende oppmerksomheten mot årsaken. Men det var ikke lett, for oppmerksomheten hennes ble gang på gang trukket vekk fra årsaken og mot tingene.  Derfor var det så viktig å begynne å slippe tingene.

Men nå falt det en ro over henne. Tårene stilnet. En stillhet fylte hele rommet. Jeg kjente den fylle meg også. Vi satt stille en stund. Så sa Gerd: «Jo flere ting jeg gir slipp på, jo nærmere kommer jeg årsaken.»

Jeg hørte noen tankevekkende ord på radioen i dag (andakten), der temaet var: Hva vil det si å tjene hverandre? Vaske hverandres føtter? Jo, mange ville gjerne bidra med sin generøsitet, overskudd, hjelpetrang osv. Men kåsøren mente at Jesus i denne teksten mente at vi skulle vaske hverandres føtter, altså også bli vasket. Hm, der butter det visst for mange, for da må man kle av seg stoltheten og ta imot. Og da mister man makt, sa han. Dessuten skinner det ikke like mye av en slik medalje som av den som blir gitt for gode prestasjoner. Sistnevnte skulle gi god selvfølelse.

Jeg satt der og funderte. Det ble sagt mye fint, men jeg forstår at det kan være vanskelig å ta imot hvis hensikten bak en tilsynelatende god handling er å pusse sitt eget selvbilde og sole seg i andres beundring. Men et selvbilde er ikke det samme som selvfølelse.

I mitt verdensbilde handler selvfølelse om helt andre ting enn prestasjoner og stolthet og å smykke seg med prestasjonsmedaljer. Jeg forstår jo hva han mener, men er det ikke på tide å utfordre slike begreper? I en tid der vi fremfor alt trenger samhold og fellesskap så tenker jeg at dette bygger vi bl.a. nettopp gjennom en god selvfølelse. Joda, jeg skjønner at jeg må forklare litt her, det er nok mange som tror at selvfølelse er nært forbundet med selvopptatthet og egoisme.

Selvfølelse handler om selvinnsikt, kontakt med følelser og med kroppen (for følelsene «bor» først og fremst i kroppen). Det handler om å vite hvem du er og at du har en verdi i deg selv, uavhengig av prestasjoner. Det handler om å kunne kjenne indre trygghet så det ikke er behov for ha makt. For etter makt, kommer kontroll. Og kontroll forteller om utrygghet eller angst for noe. Det kan til og med havne i tvang.

God selvfølelse handler derfor om en grunnleggende tillit. Den har vi ikke nødvendigvis fått med som matpakke hjemmefra alle sammen, men vi kan faktisk selv smøre vår egen matpakke etter hvert som vi vokser til. Som i alle gode ernæringsråd, er det noen grunnleggende næringsstoffer vi trenger for god helse. Foruten de nevnte ingredienser, så bør denne matpakka også bestå av aksept, nærvær, selvomsorg og tro på egen kraft.

Aksept av deg selv, av livet slik det er akkurat nå. Selv om det er vanskelig. For aksepten gir deg en pause til å tenke deg om, til å hente deg inn, til å skjønne hva som skal være neste skritt og i hvilken retning. Det er IKKE det samme som å legge seg ned og gi opp. Tvert imot.

Nærvær er å være tilstede i seg selv i øyeblikket. Det er en fundamental trening få av oss har fått med som fag på skolen – eller i matpakka hjemmefra for å si det sånn. Men nærvær kan trenes, og via bedre nærvær vil jeg påstå at vi kan bli bedre medmennesker. Fordi det handler ikke bare om å kjenne seg selv, det handler minst like mye om å kjenne på omgivelsene og hvordan man påvirkes av og selv påvirker omgivelsene. Et bevisst nærvær i en giverglede vil for eksempel kunne forhindre at mottakeren føler seg underdanig ved at giveren blir overivrig.

Selvomsorg? Ja, det kan faktisk nettopp være å tillate seg ta imot noe godt fra andre. Eller å sørge for å passe på seg selv så man ikke blir utmattet, trampet på eller misbrukt. Og så handler det ikke minst om å gi seg selv den nærende matpakka hver eneste dag.

Da kan det faktisk bli mulig å tro på egen kraft! Til å forandre verden, til å skape en god stund for et medmenneske med såre føtter. La oss kle av oss stoltheten og maktbegjæret og se hverandre inn i øynene og SE hverandre. Og gjerne vaske hverandres føtter når det trengs. For vi har alle såre føtter en gang imellom og vi trenger både hverandres omsorg og oppmuntring. Alle sammen.

«Only when human beings are able to perceive and acknowledge the Self in each other can there be real peace.» (Amma)