Jeg hørte noen tankevekkende ord på radioen i dag (andakten), der temaet var: Hva vil det si å tjene hverandre? Vaske hverandres føtter? Jo, mange ville gjerne bidra med sin generøsitet, overskudd, hjelpetrang osv. Men kåsøren mente at Jesus i denne teksten mente at vi skulle vaske hverandres føtter, altså også bli vasket. Hm, der butter det visst for mange, for da må man kle av seg stoltheten og ta imot. Og da mister man makt, sa han. Dessuten skinner det ikke like mye av en slik medalje som av den som blir gitt for gode prestasjoner. Sistnevnte skulle gi god selvfølelse.
Jeg satt der og funderte. Det ble sagt mye fint, men jeg forstår at det kan være vanskelig å ta imot hvis hensikten bak en tilsynelatende god handling er å pusse sitt eget selvbilde og sole seg i andres beundring. Men et selvbilde er ikke det samme som selvfølelse.
I mitt verdensbilde handler selvfølelse om helt andre ting enn prestasjoner og stolthet og å smykke seg med prestasjonsmedaljer. Jeg forstår jo hva han mener, men er det ikke på tide å utfordre slike begreper? I en tid der vi fremfor alt trenger samhold og fellesskap så tenker jeg at dette bygger vi bl.a. nettopp gjennom en god selvfølelse. Joda, jeg skjønner at jeg må forklare litt her, det er nok mange som tror at selvfølelse er nært forbundet med selvopptatthet og egoisme.
Selvfølelse handler om selvinnsikt, kontakt med følelser og med kroppen (for følelsene «bor» først og fremst i kroppen). Det handler om å vite hvem du er og at du har en verdi i deg selv, uavhengig av prestasjoner. Det handler om å kunne kjenne indre trygghet så det ikke er behov for ha makt. For etter makt, kommer kontroll. Og kontroll forteller om utrygghet eller angst for noe. Det kan til og med havne i tvang.
God selvfølelse handler derfor om en grunnleggende tillit. Den har vi ikke nødvendigvis fått med som matpakke hjemmefra alle sammen, men vi kan faktisk selv smøre vår egen matpakke etter hvert som vi vokser til. Som i alle gode ernæringsråd, er det noen grunnleggende næringsstoffer vi trenger for god helse. Foruten de nevnte ingredienser, så bør denne matpakka også bestå av aksept, nærvær, selvomsorg og tro på egen kraft.
Aksept av deg selv, av livet slik det er akkurat nå. Selv om det er vanskelig. For aksepten gir deg en pause til å tenke deg om, til å hente deg inn, til å skjønne hva som skal være neste skritt og i hvilken retning. Det er IKKE det samme som å legge seg ned og gi opp. Tvert imot.
Nærvær er å være tilstede i seg selv i øyeblikket. Det er en fundamental trening få av oss har fått med som fag på skolen – eller i matpakka hjemmefra for å si det sånn. Men nærvær kan trenes, og via bedre nærvær vil jeg påstå at vi kan bli bedre medmennesker. Fordi det handler ikke bare om å kjenne seg selv, det handler minst like mye om å kjenne på omgivelsene og hvordan man påvirkes av og selv påvirker omgivelsene. Et bevisst nærvær i en giverglede vil for eksempel kunne forhindre at mottakeren føler seg underdanig ved at giveren blir overivrig.
Selvomsorg? Ja, det kan faktisk nettopp være å tillate seg ta imot noe godt fra andre. Eller å sørge for å passe på seg selv så man ikke blir utmattet, trampet på eller misbrukt. Og så handler det ikke minst om å gi seg selv den nærende matpakka hver eneste dag.
Da kan det faktisk bli mulig å tro på egen kraft! Til å forandre verden, til å skape en god stund for et medmenneske med såre føtter. La oss kle av oss stoltheten og maktbegjæret og se hverandre inn i øynene og SE hverandre. Og gjerne vaske hverandres føtter når det trengs. For vi har alle såre føtter en gang imellom og vi trenger både hverandres omsorg og oppmuntring. Alle sammen.
“Only when human beings are able to perceive and acknowledge the Self in each other can there be real peace.” (Amma)