Kriser er en naturlig del av menneskelivet, men det er forskjell på utviklingskriser og traumatiske kriser. Det kan være vanskelig å se forskjellen fordi det kommer an på de personlige erfaringene vi har med oss. Her er noen beskrivelser:
Traumatisk krise = psykiske reaksjoner på ytre hendelser av en slik art at personens fysiske eksistens, sosiale identitet og trygghet eller grunnleggende livsmuligheter blir truet.
Utviklingskrise = fødsel, pubertet, ekteskap, barnefødsel, klimakteriet, å bli gammel osv.
Erfaringskrise = ny jobb, starte eller avslutte en utdannelse, flytte.
Her skal det handle om de traumatiske krisene og hvordan vi kan støtte mennesker i kriser.
Traumatiske kriser kjennetegnes ved alvorlige uventede hendelser – for eksempel at en nærstående dør, plutselig sykdom, ulykker, skilsmisse, bli arbeidsledig, utroskap, ufrivillig abort, incest, vold eller krig. Dette medfører å føle seg forlatt og ensom, verdiløs og i et kaos. Reaksjonene som følger av dette må sees som måter å forsøke å overleve på, også selv om de ikke konstruktive. Det kan dreie seg om reaksjoner som angst, sorg, leting etter mening, selvdestruktiv adferd, aggresjon, likegyldighet eller rusmisbruk. Disse reaksjonene er altså ikke sykelige, men er uttrykk for mestringsstrategier.
De sterkeste reaksjonene kan medføre sammenbrudd og desorganisering av personligheten, og da trenger man hjelp utenfra. Men ellers er kriser en naturlig del av livet. De behøver ikke være en livslang dom, sier Peter Levine, grunnleggeren av Somatic Experiencing.
Måten man takler en krise på, er avhengig av:
• Selve hendelsen og tapet
• Hendelsens indre, psykologiske betydning (det indre tapet)
• Livsperioden det skjer
• Den sosiale situasjonen man har rundt seg som evt. støtte
Traumatiske kriser har en eksistensiell karakter, og preges av sterke, motsetningsfylte følelser. Det eksistensielle aspektet beskrives ved motsetningene:
• Selvfølelse – selvforkastelse
• Samhørighet – forlatthet
• Meningsopplevelse – meningsløshet og kaos
I kriser kjemper vi mot tapet. Den følelsen som dypest sett komplementerer et tap, er sorg. Det er bare sorgen som forløser, sies det, og dermed blir det viktig å åpne opp for å gi seg selv muligheten for å sørge. Mange er låst i sjokket og motstanden mot å akseptere tapet, og kommer ikke videre.
Det positive budskapet er at kriser også har utviklende funksjon, de er ikke bare begrensende. På kinesisk betyr ordet ”krise” vendepunkt! Men for at det skal bli et positivt vendepunkt, er bearbeiding og støtte fra omgivelsene avgjørende. Da kan det eksistensielle aspektet ved krisen bli en skjult skatt som kan åpenbare seg. Hvis man leter etter meningen med livet og finner inn til en dypere side ved seg selv som er i stand til å akseptere tapet og til og med kanskje utvikle større kjærlighet til seg selv som en kompensasjon for det tapet man har lidd, så har sannelig krisen vært en gave.
HVORDAN HJELPER VI I DEN AKUTTE FASEN?
Ved å være aktivt hjelpende, praktisk og konkret. Gi noe å drikke. Ta over situasjonen. Oppspore nettverk og støttepersoner. Oppfordre den kriserammede til å fortelle hva som har skjedd, gjerne mange ganger, men ikke presse fram reaksjoner. Bekrefte virkeligheten, fokusere på det som har gått bra, lete fram ressurser og speile disse. Gi aksept og støtte på at det er vanskelig å sove, det er ikke farlig, det er naturlig.
Kroppslig: Gi hjelp til å merke jordforbindelse, til å bevege seg – kanskje gå og gå med støtteperson ved siden av seg, oppfordre til å merke situasjonen her og nå, gjenta at krisen er over. Sjokkreaksjonen kan gjøre at man «mister tid og sted», og kjenner seg stadig som midt i den kritiske hendelsen. Hjernen trenger rett og slett hjelp til å forstå at krisen er over.
Kilder:
Erik Homburger Erikson, Marianne Bentzen, Karen Margrethe Sæbø.