Øvelser – Runa Helmersen

TARA-metoden: et energetisk kart over kroppen

Kroppen har en fysisk og psykisk dimensjon – det vet vi både hver især og fra vitenskapen. Det vi tenker og føler, påvirker kroppen på ulike måter, både kjemisk, nervemessig, i muskelspenninger, pust og immunsystem – for å nevne noe.

Men det er også en energetisk dimensjon ved kroppen. Det strømmer en energi rundt i kroppen som følger egne baner, og som påvirker oss både fysisk og psykisk. Mange kjenner til dette fra akupunktur eller fra kunnskapen om chacraene i og utenfor kroppen. Tara Approach er en gammel energimedisinsk kunnskap fra Japan, der den ble kalt Jin Shin. I Tara-metoden kombineres østens gamle visdom med vestens vitenskapelige kunnskap om hjerne og nervesystem. Det er den amerikanske nevropsykologen Stephanie Mines som har kombinert de to verdenene i dette helbredelses-systemet og hun underviser mange steder i verden. Jeg liker denne kombinasjonen, og studerer dette for tiden, da jeg føler at dette er et slags «missing link» mellom den fysiske og den psykiske dimensjonen ved kroppen.
Tara-metoden er et selvhelbredelses-system som vi alle er skapt med. Det består av 26 utvalgte energisentre i kroppen som hver for seg står for ulike kvaliteter/egenskaper, som for eksempel fryktløshet, visdom, balanse, transformasjon og fred.

Energien fra disse punktene vekkes via lette fingertrykk, vi kaller det «å lytte med fingertuppene.» Fingrene lytter til kroppens pulser. Og ved å kombinere ulike punkter, skapes det en bevegelse, en energi strøm i kroppen som kan åpne blokkeringer, gi fred eller nytt liv til livløse, tomme områder. Eller rett og slett støtte en indre vekstprosess som er i gang. Systemet er en fantastisk måte å støtte seg selv på. Og det er også en veldig god måte å støtte andre på i behandling – enten man er psykoterapeut, massør, soneterapeut eller på andre måter en veileder for andre mennesker. Selv bruker jeg det som et supplement til psykomotorisk behandling og avspenningsbehandling. Og den dype kunnskapen fra kilden i systemet beriker meg både som menneske og som fagperson.

Ta for eksempel punktet «grenser.» Det sitter på innsiden av hver albue, midt i bøyen. Ved å holde deg selv her, vil du få hjelp til å kjenne deg tilstede i deg selv og merke at du har en grense mot omverdenen. Du blir senter i ditt eget liv, sier Tara. Det er mange situasjoner der vi trenger dette, ikke nødvendigvis i kriser og katastrofer, men mange hverdagssituasjoner der andre mennesker kan føles litt innvaderende og det kan være vanskelig å si noe om det. Eller hvis det skjer mye i livet og det kan være vanskelig å holde fast i seg selv og konsentrasjonen og tilstedeværelsen i egen kropp. Kanskje man føler seg litt utflytende og forvirret. Da kan det være godt med et holdepunkt. Prøv å holde deg her og kjenn hvordan du samtidig holder om deg selv.

Et annet nyttig punkt sitter på toppen av skuldrene og heter «gi slipp og ta imot.» Hvis du legger en finger eller to her og sitter stille og bare puster, så vil energien i punktet frigjøres og hjelpe deg til å gi slipp på det du ikke trenger lenger eller ønsker å bære på. Samtidig vil dette slippet gjøre det lettere for deg å ta imot noe nytt og noe godt. Det vil støtte pusten din og frigjøre lungene, sier Tara. Og er det noe pusten vår trenger i vårt stressede samfunn, så er det støtte! Jo mer stresset eller anspent, jo kortere og mer overfladisk pust. Ved hjelp fra dette punktet kan hevede skuldre falle litt ned og pusten kan få anledning til å bli dypere. Ingen quick fix, men igjen: en god støtte til å falle til ro og kanskje til å støtte en prosess som handler om å komme mer i kontakt med seg selv og sin egen rytme.

Vi vet at rytme er beroligende. Hjernen har faktisk et eget rytmesenter. En gjentagende, rolig rytme virker støttende og beroligende på en urolig kropp. Det er derfor noen mennesker (ubevisst) sitter og vugger eller svinger frem og tilbake eller fra side til side: de er rett og slett urolige og sitter og roer seg selv på denne måten. Og det er derfor vi gynger små barn i søvn. Rytme beroliger. I hvert fall den rolige rytmen. Motsatt kjenner vi selvfølgelig også godt til hvordan kraftig og hurtig rytme kan gjøre oss opphissede og til og med ekstatiske. En sensibel kropp med et lett antennelig nervesystem trenger ofte hjelp til å bli rolig. Og den «vet» selv at rolig rytme vil støtte dette, det er jo genialt!

Rytmen er ikke en eksplisitt del av Tara-metoden, men et annet eksempel på hvilke mekanismer vi er født med som hjelper oss til å ta vare på oss selv. Og det er i grunnen det som er Tara’s innhold og tilbud: en måte ta vare på oss selv.
Hvis du ønsker mer kunnskap om dette unike systemet, så kan du lese mer på www.tara-approach.org eller ta kontakt med meg.

Et par pusteøvelser

Du har sikkert hørt at du skal puste med magen, men erfart at det gjør du ikke alltid. Kanskje ganske sjelden. I hvert fall er dette noe de fleste synes er ganske vanskelig i en travel hverdag.

Pust, stress og angst har mye med hverandre å gjøre. De to sistnevnte tilstandene påvirker pusten din og gjør det vanskelig å få den dyp og rolig. Dette er helt i orden når situasjonen krever at du er på vakt, men veldig slitsomt når denne situasjonen er over, og kroppen IKKE trenger å være på vakt lenger. Da kan det være godt å ha et par øvelser å ty til.

ØVELSE 1 FOR STRESSET PUST:

Ligg på ryggen med bøyde knær og slapp av så godt du kan. Legg merke til hvordan ryggraden din presses ned i underlaget med ulik vekt på ulike steder. I korsryggen har den kanskje ikke kontakt med underlaget i det hele tatt.

Spenn magemusklene og press korsryggen helt ned. Slipp og pust. Så spenner du musklene i korsryggen og løfter den opp fra underlaget så det blir god plass til at du kan legge hånden din der. Rompa blir nede. Ta vekk hånda og slipp ryggen ned igjen. Pust rolig. Gjenta noen ganger til du kjenner at du har tak i bevegelsen. Du skal bruke magemuskler og ryggmuskler annenhver gang, og ingen andre muskler.

Nå kobler du pusten til bevegelsene: PUST INN samtidig som du løfter korsryggen opp. PUST UT når slipper korsryggen ned. Slik kan du ligge og puste og bevege korsryggen så mange ganger du synes er ok, deretter ligger du stille og bare puster. Har pusten kommet ned i magen nå?

ØVELSE 2 FOR ANGST OG HYPERVENTILASJON:

Denne øvelsen er god å vite om hvis du enten har et angstanfall eller kjenner at du i situasjoner puster så overfladisk at pusten blir fort og kort og du kanskje føler deg svimmel og utilpass. Dette kalles for å hyperventilere.

Sitt på en stol og sett deg ytterst på kanten med knærne langt fra hverandre. Plasser albuene på knærne hold hendene sammen så de danner en skål. I denne «skålen» legger du munn og nese, slik at de er helt dekket av hendene dine. Sitt slik foroverbøyd og pust inn og ut i hendene dine til du føler at ubehaget gir seg og pusten blir litt roligere. Det tar som regel ikke mer enn et par minutter.

Hensikten med denne øvelsen, er å puste inn igjen den lufta du nettopp har pustet ut, for den lufta inneholder CO2 som kroppen din trenger for å roe seg ned. Ved hyperventilasjon puster man rett og slett ut for mye CO2, og nå får du pustet det inn igjen. Blodet må ha en viss balanse mellom oksygen og CO2, og «protesterer» hvis denne brytes.

Da begynner kroppen selv i sin visdom å forsøke å rette opp ubalansen, og dette skaper den ubehagelige, svimle følelsen som de fleste med angst kjenner godt til. Mange får råd om å puste i en plastpose i slike situasjoner, men man har kanskje ikke alltid en plastpose tilgjengelig. Da er hendene et like godt alternativ. Hold dem så tett sammen som mulig, og press dem rundt nese og munn så de etterligner en luftfylt plastboble.

Pusten er svært sensitiv for stress og følelsesmessige belastninger, så hvis dette er et tilbakevendende problem, forteller kroppen deg at her trenger den hjelp av deg til å løse et problem i livet ditt. Øvelse 2 er en slags akutt-hjelp eller nødløsning, men selve årsaken til problemet krever nok litt dypere innsats. Kanskje du trenger å snakke med noen?

Pusten din

Pust er liv. Pust er bevegelse. Pust er rytme. Pusten er et sentralt bindeledd mellom bevegelser og følelser. Oppmerksomhet på pusten gjør oss nærværende og tilstede. Det er ikke for ingenting at de fleste meditasjonsteknikker starter med å bli oppmerksom på pusten.

Pusten påvirkes av berøring og bevegelse, av tanker og følelser, av omgivelsene vi er i og forholdet vi har til oss selv og andre mennesker. Mange av oss merker kanskje hvordan pusten «stopper opp» når vi reagerer følelsesmessig på noe. Engstelse, frykt og sinne hemmer pustebevegelsen, mens gode følelser som glede, lykke og trygghet frigjør denne viktige og livgivende bevegelsen i kroppen.

Pusten er vår personlige underskrift, vår måte å være i verden på, sier Marion Rosen.

Fysiologisk påvirkes pusten først og fremst av mengden av karbondioksyd i det arterielle blodet (blodet som strømmer ut fra hjertet). Anatomisk er den viktigste pustemuskelen vår diafragma, lokalisert i mellomgulvet. Noen kaller den derfor mellomgulvsmuskelen. Den deler brysthule og bukhule, og står opp som et innvendig seil i kroppen. Eller du kan tenke deg det som et stempel som beveger seg opp og ned midt inne i kroppen. Hver gang du puster inn, går stempelet ned, og hver gang du puster ut går det opp. Dette betyr faktisk at pusten er en slags innvendig massasje av viktige organer som ligger over og under diafragma.

For eksempel hviler hjertet ditt på diafragma og duver dermed litt opp og ned i takt med pusten. Under diafragma ligger magen, leveren, milten og tykktarmen. Tenk så fint at tarmen får massasje og hjelp til å skyve innholdet sitt bortover og nedover mot utslippet. Bare tanken på dette geniale trekket fra naturens side, kan jo allerede hjelpe en forstoppet tarm!

I det psykomotoriske fagfeltet, snakker vi om pustesvar. Det handler om at pusten reagerer på kroppsbehandling, og at terapeuten må følge med på hvordan kroppen svarer slik at man som terapeut ikke gjør for mye med en kropp som kanskje ikke tåler så mye. For hver gang vi puster dypt under behandling, slipper kroppen spenninger. Og muskelspenninger handler i denne sammenheng om følelser og forsvar. Frigjørende sukk er en god pusterespons. Likedan spontane strekk i kroppen. Da slipper kroppen akkurat så mye som den er klar for å slippe.

Men pusten forbinder oss også med verden. For når vi puster inn, tar vi inn mange, små oksygenmolekyler som har vært rundt omkring i naturen og i andre mennesker, og når vi puster ut karbondioksid så deler vi med de andre. Ikke minst med naturen. For trærne og plantene trenger den karbondioksyden som vi produserer, akkurat som vi trenger det oksygenet som de produserer. Det er blant annet derfor jeg er så glad i trær! De gjør meg utrolig takknemlig!

I Østen sier man at pusten styrker vår prana, eller den livgivende energien i oss. Prana finnes overalt, men kanskje aller mest i naturen. Så det å gå seg en tur i skogen er noe av det mest livgivende du kan gjøre for deg selv. Ikke bare deler du med naturen, men du får ekstra mye oksygen og prana til fri benyttelse.

Neste gang du går tur i skogen, så forestill deg at du har en stor, usynlig kappe som stryker over et stort område og super med seg det deilige, oksygenet og den livgivende pranaen. Og så kan du jo utstyre alle karbondioksydcellene dine med en takk som du puster tilbake.

God tur!

Å være seg selv sammen andre – eller være et tre

Hvordan kjennes det å være deg når andre kommer tett inn på deg? Er det helt greit eller mister du deg selv litt da? I så fall, er du ikke alene om det siste.

Evnen til å kunne være tilstede i seg selv samtidig som man er nær andre, er ikke en selvfølge for alle. Mange mennesker mister enten kontakten med seg selv eller blir redde når andre kommer for nær. Eller man «glemmer « seg selv og er bare opptatt av den andre. For så etterpå kanskje å kjenne seg sliten eller forvirret: hvor var jeg egentlig før jeg gikk inn denne nære situasjonen?

Årsakene til at man «mister seg selv» i slike situasjoner kan være mange. Kanskje har man lært seg til å være snill og hyggelig mot andre fra man var liten fordi det lønte seg å være slik i barndomshjemmet, ellers ble det kanskje bråk. Eller kanskje var det slett ingen som merket at du var der hvis du ikke gjorde deg morsom eller gjorde de voksne stadige tjenester så de ble glade? Eller kanskje var det slik i venneflokken at det var best å tilpasse seg en rangorden for å kunne få være med i fellesskapet. Eller kanskje en kjæreste eller ektefelle har forlangt at du skulle innrette deg og være snill og hyggelig og ikke kreve noe på egne vegne.

Uansett om det har vært slik eller ikke, så er evnen til å være tilstede i seg selv sammen med andre noe som kan trenes opp. Først må du «finne deg selv» alene. En øvelse som ofte hjelper til dette, er «Treet.»

Stå med litt avstand mellom føttene og ha like mye vekt på begge føtter. Forestill deg at hele kroppen er en trestamme. Pust rolig hele tiden og la oppmerksomheten gå til føttene. Så lukker du øynene og forestiller deg at det vokser røtter ned i jorda fra føttene dine. Se for deg hvordan disse røttene jobber seg grundig ned i jorda og finner fuktighet og vann i undergrunnen. Så suger du vannet opp gjennom røttene til føttene. Nå kommer det en sakte vind som tar tak i greinene dine så stammen/kroppen din svinger litt. Bevegelsene kommer fra anklene, kroppen/stammen svinger forsiktig rundt i sirkler og fra side til side. La fotsålene hele tiden bli i gulvet, de skal overhodet ikke slippe taket i gulvet. Len deg så mye til siden at du kjenner yttersiden på foten presses ned i gulvet, deretter lener du deg til motsatt side og lar yttersiden på denne foten presses i gulvet. Len deg frem så tærne presses i gulvet, men obs! hælene skal ikke løftes opp fra gulvet. Når du lener deg tilbake på hælene, skal ikke tærne slippe kontakten med gulvet. Mange ganger. Pust rolig.

Vinden stilner og du står støtt. Kjenn at du har et rom rundt deg. Så forestiller du deg at du tar imot en du er glad i som kommer mot deg. Du bestemmer hvor tett inn på deg vedkommende skal komme. Kjenn at du stadig står støtt på beina og er tilstede i deg selv om det nå kommer en annen tett på deg. Du bestemmer selv over ditt rom. Den andre kan noen ganger komme tett inn, andre ganger holdes vedkommende litt på avstand. Begge deler er ok. Du trener på å slippe han eller henne nær deg uten å miste deg selv. Til slutt er du tilbake alene i rommet ditt, men med erfaringen om at du kan åpne og lukke som du vil. Det er din rett.

Jeg tenker at alle mennesker trenger å få ha sitt eget rom av og til. Noen av oss trenger det ganske ofte. Det er ikke det samme som å avvise andre, det er å godta seg selv og sitt behov. Men hvis andres behov blir veldig sterke og påtrengende, kan det være vanskelig å holde fast i seg selv og egne behov.

I dag er det stort fokus på å være sosial, å ha mange venner, å kunne jobbe i åpne kontorlandskap osv. Ikke alle mennesker trives med dette sosiale kravet hengende over seg hele tiden der andre menneskers ønsker, behov og meninger kommer tett på oss. Noen av oss (faktisk ganske mange), har en personlighetstype som kalles å være introvert. Det er det motsatte av den ekstroverte personlighetstypen, som elsker det utadvendte, sosiale livet. Den ekstroverte lader opp sammen med andre mennesker, mens den introverte lader opp alene. Den ekstroverte kan lett «miste seg selv» i sosialt samvær, mens den introverte kanskje nesten bare kjenner på seg selv og ubehag ved å være sammen med mange andre i det sosiale livet. Uansett om du er ekstrovert eller introvert, så er det viktig både å være i kontakt med seg selv samtidig som du kan lese og forstå andres kommunikasjon. Det kan hjelpe deg på veien mot indre trygghet.