Styrk kritikken, svekk frykten, står det å lese i Aftenposten 1.2.15. Knut Olav Åmås skriver om hvor viktig det er å fortsette å kritisere i samfunnsdebatten, ikke la den underliggende frykten dempe de kritiske stemmene. Bakteppet er selvfølgelig karikaturstrid og terrorfrykt.
Hmm, tenker jeg, og lurer på om dette egentlig er mulig? Kan man bli mindre redd av å få kritikk? Selv om jeg er helt klar over at denne debatten foregår på et samfunnsplan, så består samfunnet av individer, av enkeltmennesker. Og ettersom min erfaring som terapeut ofte handler om enkeltmenneskers frykt og angst og følelse av ikke å være gode nok for fellesskapet, så kan jeg ikke unngå å undre meg over et slikt utsagn. For den frykten jeg ser hos mine klienter, blir desidert ikke mindre av kritikk. Tvert imot.
Så med fare for å forenkle, så hiver jeg meg utpå med noen betraktninger fra et terapeutisk ståsted.
Frykt er en grunnleggende følelse. Den gjør ofte at vi tenker oss om ekstra godt, og noen ganger velger vi å ikke gjøre noe vi hadde tenkt fordi vi er redde for konsekvensene. Mange ganger har frykten reddet oss. Opp gjennom evolusjonen har overlevelsesfrykten sørget for at vi har overlevd mange farlige situasjoner og livet har gått videre for både mennesker og dyr. Men den gjør også noe med vår evne til å tenke klart.
Mange hjerneforskere hevder i dag at hjernen vår egentlig er tre ulike hjerner i en. De tre delene av hjernen er skapt i løpet av evolusjonen, og har helt forskjellige funksjoner. Den mest primitive delen av hjernen – hjernestammen – har vi til felles med krypdyrene. Den kalles derfor ofte for krypdyrhjernen. Herfra styres pust og puls og søvn og våkenhet, alt reguleres uten at vi behøver å tenke over det. Smart. Energibesparende. Men dette er desidert ikke den intellektuelle delen av hjernen. Det neste nivået i hjernen kalles populært for pattedyrhjernen fordi denne har vi til felles med pattedyrene. Her finner vi bl.a. sterke følelser, hukommelse og evnen til å være her og nå. Heller ikke en dyptpløyende, intellektuell sak. På toppen finner vi hjernebarken, som altså bare vi mennesker har: tanker, refleksjoner, assosiasjoner, kreativitet, medfølelse, kjærlighet. Følelse av fellesskap og tilhørighet. Herfra kan vi møte hverandre med analyser og logikk og både høytsvevende og dyptpløyende samtaler og diskusjoner når vi føler oss rimelig trygge. Når vi ikke trenger å kjempe for livet.
Men når vi kjenner oss redde, stresset eller føler oss truet, aktiveres hjernen i de lave nivåene, altså ikke i det området der vi tenker logisk og klart. Da reagerer vi raskt og skarpt uten å tenke oss om for å overleve! Vi reagerer med en kamp- flukt eller frysreaksjon. Dette er rett og slett overlevelsesevnen vår. Denne reaksjonen i hjernen sørger for fyring i nervesystem, muskler og hormonsystemer, og gjør oss i stand til enten å ta opp kampen, stikke av eller til å overleve ved å late som om vi er døde til vi merker «faren over.» Når faren er over, gjenopptar vi det normale livet. Det vil si, slik skulle det gjerne vært, men ofte sitter frykten igjen i kroppen, som fortsatt «tror» at det er fare på ferde. Da kjennes kroppen anspent og stresset, eller vi føler oss hjelpeløse og energiforlatte. Det krever litt innsats å få denne reaksjonen ut av kroppen, særlig i et samfunn som vårt der det er et høyt stressnivå og der prestasjoner og konkurranse dyrkes høyere enn trygghet, inkludering og oppmuntring.
Poenget er at denne kamp/flukt/frys-reaksjonen ikke kan snakkes til ro med fornuftige forklaringer og analyser fra vår velutviklede hjernebark. Frykten sitter i de nederste nivåene, mens intellektuell forståelse sitter på toppen. Skal vi skape ro og minske frykt i kroppen, så nytter det ikke å snakke til den redde delen av hjernen med den høyere hjernebarkens logiske språk. Nei, i pattedyrhjernen og krypdyrhjernen, foregår ikke kommunikasjonen via rasjonelle og intellektuelle ord. Disse nivåene er ikke tilgjengelige for «sunn fornuft», det må andre slags tilnærmelser til for å skape ro. I terapi handler det da om å arbeide med kroppens språk: sansning, kroppsbevissthet, pust osv. La kroppen få tid på seg, bli lyttet til, lære seg å akseptere det man kjenner i kroppen før man kan begynne å forandre på noe. Så kan man langsomt begynne å åpne opp for mer mental forståelse av sammenhenger og forklaringer. Det er nesten som å ta seg av et barn.
Så hvis først hjernen har fyrt opp en fryktreaksjon i krypdyr- og pattedyrnivåene, er den rett og slett ikke tilgjengelig for logikk og fornuft. Og i hvert fall ikke for noe som oppfattes som angrep og som skaper enda mer frykt i systemet. I min hverdag handler det derfor først om å skape trygghet og tillit, før vi kan begynne å argumentere og reflektere. For ikke å snakke om å komme med kritikk! Det oppfattes ofte som angrep, og hjernen går rett i pattedyr/krypdyrmodus, og er (for en stund) ute av stand til å tenke klokt og rasjonelt. Kritikken kan være aldri så berettiget, men hvis den det gjelder føler seg angrepet, så går vedkommende i forsvar. Det er en helt naturlig reaksjon, vi er skapt sånn alle sammen. Hvis vi skal komme ut av denne noe primitive angrep-forsvars-reaksjonen, må andre strategier til. For vi ønsker da ikke krig??
Så hva trengs? Tja, i terapi må det en forståelsesfull og vennlig holdning til. Et menneske som lytter åpent og er aksepterende i sitt vesen, virker beroligende på en hjerne som er i kamp/flukt eller frys-modus. For hjernen trenger vennlighet og kjærlighet og støtte for å komme ut av de fryktbaserte reaksjonene. I psykologiens verden kalles det tilknytning. Det kjærlighetsfulle båndet mellom barn og foreldre. Når tilknytningen er god, så tåler barnet å bli litt redd uten å gå i kamp eller frys. Men tilknytning må til. Kall det gjerne kjærligheten i hjernen. Når den blir stimulert, så folder barnet seg ut og utvikler av seg selv mange gode egenskaper – ikke minst evnen til empati og medmenneskelig forståelse.
Er dette overførbart til den samfunnsdebatten som foregår nå om terror og frykt? Jeg mener det. Vi kommer ikke noen vei med å øke fryktnivået i verden. Og kritikk øker frykten hos mange mennesker. Så hva med heller å øke trygghet og aksept for hverandres forskjelligheter? Nå blir jeg sikkert oppfattet som naiv og godtroende, og det er jeg kanskje også. Men jeg tror faktisk fra dypet av min sjel at vi mennesker henger sammen, vi er en menneskehet. Og i denne mangfoldige enhet, er det noen som er tryggere enn andre og har hatt flere muligheter til å utfolde kronjuvelene sine: hjernebarken. Men veldig mange mennesker har hatt færre muligheter til dette, så de må bruke kreftene sine på å overleve i en farlig verden.
Vi som sitter trygt og godt i en ganske rolig del av verden, har derfor et stort ansvar. Vi har mulighet for å tenke oss om, vi er ikke truet på livet. Vi kan bruke hjernebarken vår og tenke fornuftig, samtidig som vi kan bruke hjertet og dempe frykten i verden. Akkurat nå tror jeg at medfølelse er viktigere enn meninger. For medfølelse kan dempe frykt og kampenergiene. Meninger skaper debatt og fyrer opp under kritikk og uenighet. Det er greit for oss som sitter trygt og godt plassert i matfatet i verden. Vi kan godt tåle å ha ulike meninger, for vi vet at vi ikke dør av det og vi blir ikke redde av det. Men jeg tror verden trenger mer medfølelse, dialog og tilknytning, enn kritikk og latterliggjøring.