Forfatter: Runa Helmersen

Psykomotorisk terapeut og traumeterapeut. Privat praksis i Nordre Frogn, nær Nesodden. Tilbyr avspenningsbehandling, kroppsterapi og samtaler. Særlig opptatt av å hjelpe mennesker til personlig vekst. Kan også være en samtalepartner og veileder i eksistensielle og åndelige spørsmål.

Støtte i ryggen – støtte i livet

Ryggen er en spennende og flerdimensjonal del av kroppen. Fysisk snakker vi selvfølgelig om ryggraden med alle dens krumninger og små og større ledd som gjør oss bevegelige, samtidig som lange og sterke muskler gjør oss oppreiste og rakryggede der kroppen reiser seg optimistisk fra jorden og retter seg mot himmelen – hvis alt går bra på reisen.

Vi får alle en ryggsekk gjennom livet, en sekk med erfaringer. Hvis vi glemmer å tømme den en gang i blant, kan den bli ganske tung, og det blir slitsomt å være rygg. Kanskje faller den litt sammen under byrden; skuldrene krummer seg forover og den runder seg mer enn godt er mellom skulderbladene. Eller kanskje retter den seg altfor mye opp så skulderbladene nærmest spretter litt ut og ikke greier holde kontakten inn til ryggen – som om den sier: kom ikke nær meg! For ikke å snakke om korsryggen! Her ender mange tunge byrder som verkebyller på trofaste og utholdende hoftebein som ikke vet hva de skal gjøre med all denne byrden. Hva i all verden kan vi gjøre for slike overbelastede rygger??

Først og fremst kan vi lære å stå og gå med bevisst kontakt til Jorda. Moder Jord er vår fremste støtte og bærer oss alle sammen. Hun tåler våre tunge byrder, og hun holder oss på plass, selv når vi ikke tenker over det (og hvor ofte gjør vi egentlig det?). Så slipp tyngden din ned i beina og helt ned i føttene, ikke la den stoppe i ryggen. Nei, kjenn at fotsålene har kontakt til bakken og kan gi fra seg byrden. La knær og hofter være litt «myke» så byrden kan passere lett gjennom disse store, flotte leddene. De er som broer mellom ryggraden og knoklene i hofter og bein. Du er så klokt innrettet i leddene dine, at hvis du står litt mykt og balansert på begge bein, så treffer tyngden din akkurat der hvor leddene er best utrustet til å ta imot belastninger: der hvor leddbrusken er tykkest.

En gang var dette noe av det mest spennende du visste: å reise deg opp fra Jorda og kjenne at du kunne stå alene – uten støtte. Men selvfølgelig måtte du ha litt støtte innimellom, i hvert fall til du ble sterk nok til å klare deg selv. Og denne støtten trengte ikke alltid være så stor, kanskje bare en stor, trygg voksenhånd som hjalp deg til å finne igjen balansen når du hadde falt eller vært for ivrig i leken. For egentlig hadde du jo både kraften og lysten i kroppen til å klare deg selv!

Noen av oss har blitt veldig flinke til å klare oss selv av ulike grunner. På denne ryggens reise fra å ligge trygt nede, avhengig av andre, til å reise seg opp og finne friheten og balansen og egenbevegelsen i tilværelsen, kan mangt ha skjedd. Kanskje var de voksne for opptatt med andre ting enn å støtte deg akkurat da du trengte det mest? Kanskje var det til og med noen som forsvant da du trengte dem mest? Eller sviktet? Da har ryggen din lært at den må klare seg selv. Og det har den antagelig klart langt på vei, men byrden av savn og lengsel etter støtte har den sannsynligvis plassert i ryggsekken. Og der hvor reimene gnager mest, er nok der hvor ryggen etter hvert kommer til å rope på din oppmerksomhet. For alle rygger trenger faktisk støtte en gang i blant – også de voksnes.

Prøv å lene deg godt tilbake i en god stol og kjenn hvordan det er når ryggen slipper seg inn til rygglenet. Merk hvordan presset letter litt og skuldrene senkes. At pusten kommer litt lenger ned i kroppen for nå blir det plass til den når ryggen ikke spenner seg hele tiden og gjør det trangt for pusten. Og så tillater du deg å hvile litt her i denne stillingen og øve deg på å ta imot støtte. For akkurat det kan nemlig godt være vanskelig for en rygg som hele livet har klart selv. Man må øve på ferdigheter som ikke utviklet seg naturlig da de skulle. Å be om støtte eller hjelp er helt naturlig – hvis du vet at det er mulig å få hjelp. Men hvis du er vant til det motsatte, vil ryggen din og holdningen din signalisere til omverdenen at «jeg klarer meg selv.» Dette vil omgivelsene tro på, og ingen vil få tanken om å tilby seg å hjelpe deg, ja, det vil kanskje til og med være vanskelig å komme nær deg. Hvis du ønsker en forandring på dette, kan du for eksempel begynne med å be om hjelp til småting. Bruk bevisst ordet hjelp, og legg merke til hva som skjer i kroppen når noen etter hvert begynner å hjelpe deg og støtte deg. For de fleste mennesker er faktisk ganske hjelpsomme, de må bare vite hvordan de kan hjelpe. Det er aldri for seint å hjelpe en rygg som er sliten og verkende ensom av å klare alt alene. Og det beste av alt: Da er det du selv som har klart å hjelpe deg til å ta imot hjelp og støtte!

Gullkorn fra barnemunn:

Jesus bodde i et land langt, langt borte. Bestemoren min har vært der og klaget på muren. Den var veldig ruglete. (Jon 6 år)

Jeg tror at moren til Gud bor på et gamlehjem rett borti her. Hun heter Gudny og har litt skjegg. (Sindre 5 år)

Det er ikke bare damer som er engler. Det er bare på glansbilder, det. I virkeligheten er engler bare vanlige menn som er bedekket med fjær. (Cornelia 7 år)

Englene tar sats og hopper fra den ene stjernen til den andre. Når de er uvenner, skyter de stjerneskudd og hekseskudd på hverandre. (Gard Martin 6 år)

Fra boka «Jesus gikk på vannet fordi han ikke ville bli våt på beina»

Kunsten å lytte

«Du er så sterk og flink, dette klarer du!» Hvor mange har ikke hørt denne velmenende setningen når livet butter og man kjenner seg sliten, fortvilet og kanskje nærmest låst i en umulig livssituasjon. Akkurat da kunne man kyle denne setningen langt pokker-i-vold. For da trenger man ikke trøst eller gode råd, man trenger aller mest at noen «bare» kan høre og lytte og gi sin uforbeholdne støtte. «Ja, det er da også utrolig hvor mye problemer du møter på, kan det ikke snart være nok for deg!!» ville kanskje vært bedre å høre.

Det sies at det er en kunst å lytte. Hvorfor det? Det kommer jo an på hva man lytter til, men aller mest kommer det an på lytterens erfaring med å greie å sette seg inn i hvordan andre mennesker har det. Og denne evnen til dette – som kalles empati – er avhengig av hvordan man selv er blitt møtt og lyttet til i livet. Og ikke minst kommer det også an på ens egen selvinnsikt så man ikke overkjører den andre.

En annen viktig egenskap hos en god lytter, er nysgjerrighet eller undring over hvordan det er å være den andre. Videre må man tåle litt stillhet og at man ikke riktig vet hvilken retning samtalen tar. Noen synes dette er spennende, andre synes det ubehagelig. Slikt ubehag må identifiseres, før man kommer videre som en god lytter, og så kan det hende man må trene seg litt på å tåle ubehaget, vel vitende om at det ikke er farlig. Slik bevissthetstrening gjør at man ikke lar egne følelser overta «rommet» mellom to der den ene trenger at noen kan lytte, og den andre stiller seg tilgjengelig som lytter. Som i all kunst er det ikke nok med et visst talent, det må også øves på ferdigheter. Her er litt om disse ferdighetene:

Empati er ingen selvfølgelig menneskelig kvalitet. Det ser vi når vi ser oss rundt i verden i dag. Empati utvikles hos små barn gjennom møter med gode trygge voksne og videreutvikles gjennom livet som en hjertekvalitet. Men grunnlaget for utvikling av empati ligger i kroppens sansesystem. Små barn lever mye gjennom kroppssansningene sine, og disse sanseopplevelsene legger nevrologisk grunnlag for å utvikle følelser, som igjen er en del av empati. Hos barn handler det rett og slett om modning av hjerne og nervesystem, om en naturlig utvikling av nervesystem og følelsesliv i en god interaksjon med voksne. For at utviklingen skal bli god for barnet slik at den empatiske evnen vokser fram, trenger barnet at den voksne gir god respons med sin kropp, stemme, ansiktsmimikk og følelser.

Mennesker som selv har hatt det vanskelig, vil ofte ha veldig lett forstå andres lidelser og smerte, men noen blir overveldet av andres smerte, og orker ikke forholde seg til den. De gjenkjenner og identifiserer seg lett med andres smerter, men greier ikke adskille den fra sin egen. Dette kalles mange ganger for å være «høysensitiv.» Da har antagelig ikke den empatiske evnen modnet ordentlig av ulike grunner, for en velutviklet empatisk evne gjør at man er i stand til å være medfølende uten å føle at man går i stykker av den andres smerte. Når man ikke greier dette, har man på en måte ikke «plass nok» inni seg til de vanskelige følelsene som dukker opp, og derfor prøver man å skyve dem unna eller beskytte seg mot for mange vanskelige inntrykk/impulser. Da trenger man kanskje enten å bearbeide sine egne smerter og sår eller man kan ha nytte av å arbeide med å tåle og akseptere sine følelser og kroppslige fornemmelser. Sannsynligvis er begge deler det beste.

Kroppsbevissthet. Følelser merkes i kroppen som ulike sanseopplevelser: prikking, strømning, kribling, smerte, ømhet, spenning, klump i magen, gåsehud osv. Alt dette er viktige signaler til oss som forteller oss at vi gleder oss til noe eller bør være på vakt eller unngå noe (smerte) osv. Har man ikke denne kroppskontakten, er ulike former for sansetrening å anbefale. Stryke og klemme huden, krølle tærne, strekke seg, merke kroppens kontakt til stolrygg, underlag eller gulv, legge merke til pusten – alt dette styrker kroppssansene. Og kjenn etter hva du liker og ikke liker, sett ord på det for deg selv. Dette utvikler den viktige kroppsbevisstheten.

Samtidig er det lurt å forsøke å ha en vennlig innstilling overfor seg selv. Det som sanses, skal ikke vekk, tvert imot, det skal aksepteres og «rommes» som noe naturlig og som et viktig budskap fra kroppen. Jo mer man greier å sanse kroppen, jo mer plass blir det til følelsene, for kroppen er en slags beholder for følelsene. Og tro det eller ei, men dermed blir det faktisk lettere for hjernen å organisere nye kretsløp som bl.a. styrker den empatiske modningen, for av og til konkurrerer hodet og kroppen om de samme kretsløpene, sier hjerneforskerne. Da oppstår det kaos i hode og kropp, og man føler seg svimmel og utilpass. Men når kroppen får tid på seg til «å bare være kropp» en stund – for eksempel gjennom aktiviteter som styrker kroppssansene – så får hjernen tid på seg til å utvikle nødvendige nye kretsløp som et resultat av at vi utvikler oss som mennesker. For hjernen utvikler og forandrer seg hele livet, det er det fantastiske og håpefulle budskapet fra hjerneforskningen. Så selv om du ikke har fått optimal stimulering som barn, er det aldri for seint å begynne å gi seg selv riktig stimulering/trening som voksen.

Mentalisering er nesten det samme som empati, men omfatter også å ha empati og forståelse for seg selv. Det handler om både å kunne tenke klart og føle klart. Kort sagt er det å kunne se den andre innenfra og seg selv utenfra.

Mentalisering kalles ofte for «personlighetens kronjuvel» fordi det er et uttrykk for det vakreste i personligheten vår. Det vil si at det er ikke nok å ha mange varme følelser i hjertet, man må også kunne skjelne mellom sine egne og den andres følelser, så man ikke svarer ut fra egne følelser eller behov, det kan godt treffe feil. Som det empatiske mennesket man er, ønsker man jo egentlig ikke det, men det er faktisk det som skjer i eksempelet ovenfor: Her virker det som om lytteren blir litt overveldet av disse gjentagende vanskelighetene i personens liv av en eller annen grunn, og for å slippe å kjenne på disse ubehagelige følelsene, så skyves de vekk ved setningen: «Du er så sterk og flink, dette klarer du!» Godt ment, men egentlig orker ikke lytteren kjenne på sine egne følelser i situasjonen, og «redder» seg ut av situasjonen ved denne setningen.

Noe som er veldig forståelig. De fleste av oss har krevende perioder i livet der vi kanskje ikke orker mer enn våre egne utfordringer. Men hvordan kan vi likevel være bedre lyttere for hverandre når livet røyner på?

Ikke vær en problemløser. Jeg tror først og fremst ved å kvitte oss med forestillingen om at vi skal løse den andres problemer. Det er sjelden det er dette vi blir spurt om når en venn eller kollega eller et familiemedlem opplever at livet er vanskelig og kanskje har et utbrudd eller sammenbrudd. Vi må lære oss å «høre» hva vi blir spurt om. Er det faktisk et råd (da kommer det som regel en klar forespørsel: Hva ville du gjort i min situasjon?) eller er det å gi medmenneskelig støtte og omsorg?

Å gi medmenneskelig støtte betyr å ikke gi råd. Det kan bety å lytte i stillhet og la den andre få snakke ferdig uten å avbryte. Det kan bety å gi en respons som støtter og viser at du har forstått hva den andre har sagt, kanskje simpelthen ved å gjenta noe av det viktigste du har hørt med dine egne ord. Eller det kan bety å vise at du også er sint eller opprørt på den andres vegne hvis den andre er sint. Eller si at du også blir lei deg over den andre er lei seg.

Men det er viktig å skille mellom dine egne og den andres følelser, at du er klar over følgende: «Jeg føler med deg, men ikke som deg.» Dette er ekte medfølelse. Da får den andre rom og plass til reaksjonene sine i stedet for å føle seg enten avvist eller overkjørt av dine følelser.

Når det skapes et slikt rom mellom dere, blir det plass for deg som lytter til å være medfølende og nysgjerrig på den andre. Samtidig har en god lytter et eller annet sted inni seg en tro på forandring, for man vet innerst inne at alt i livet forandres. Livet er som en elv som hele tiden er i forandring, men vi kommer alle sammen inn i noen stille kulper eller virvelstrømmer eller små sideelver av og til. En god lytter vet dette, men sier det nødvendigvis ikke. Den andre greier ikke å ta det imot akkurat nå, men ved at lytteren holder denne innsikten inne i seg, blir man bærer av et stille håp for den andre.

Trette binyrer?

Hvis du føler deg trøtt og uopplagt, stresset eller utbrent, eller har vanskelig for å finne livsglede så kan det være at binyrene dine har blitt «trøtte.» Det hevder dr. James L Wilson i boka «Adrenal Fatigue – The 21th Century Stress Syndrome.» På norsk blir det rett og slett binyretretthet.

Binyrene sitter omtrent midt i ryggen, på toppen av hver nyre og produserer en mengde ulike hormoner, ikke minst stresshormonet kortisol. De er ikke store, omtrent på størrelse med valnøtter. I sin store visdom har kroppen plassert dem akkurat her hvor det er kort vei til hovedpulsåren (aorta) og vena cava, samt til leveren og bukspyttkjertelen. Hormoner spres nemlig via blodbanen, så da er det lurt å ha binyrene her slik at de raskt kan tømme hormonene rett ut i blodet.

Kortisol har riktig mange oppgaver i kroppen, og uten kortisol lever vi ikke mange minuttene. Så selv om kortisol er kjent som stresshormonet, og dermed kanskje har fått et negativt omdømme, så er det også et viktig overlevelseshormon. (Faktisk kan stressresponsen i kroppen gjerne oversettes med overlevelsesresponsen.) Her er noen av de viktigste oppgavene til kortisol:

• Regulering av blodsukkeret
• Regulering av blodtrykket
• Styrker hjertet og blodkarene
• Stimulerer hjernen og sentralnervesystemet, og dermed humør, tanker, adferd, konsentrasjon
• Endrer immunforsvaret
• Normaliserer stressreaksjoner

Binyrene jobber hardt når vi blir stresset, og hjelper kroppen med å takle stress, ikke minst «overlevelses-stress», dvs. når vi føler oss presset så hardt at kroppen oppfatter situasjonen som livstruende. Noen kropper har lav terskel for dette, og reagerer fortere på stress/fare enn andre, men alle har vi denne responsen i oss, og den styrer vi ikke med fornuften. Den styres fra områder i hjernen som ikke er særlig tilgjengelige for fornuftig og beroligende selvsnakk, bl.a. fra HPA-aksen.
HPA er forkortelse for: Hypothalamus – Pituitary – Adrenal på engelsk. På norsk blir det hypotalamus-hypofysen-binyrene.

Det går hele tiden en viktig informasjonsstrøm fra hypotalamus via hypofysen til binyrene, som så svarer ved å produsere ulike hormoner. Så går det informasjon tilbake til hypotalamus igjen. Forbindelsen mellom disse er svært viktig for å opprettholde den såkalte homeostasen – kroppens indre balanse.

Binyrene er skapt til å hjelpe oss med å takle stress, så takk til dem for det! De setter straks i gang med å produsere kortisol så kroppen skal takle en krevende situasjon. Men hvis stressbelastningen blir for stor og langvarig, så kan disse små hjelperne våre rett og slett bli slitne. Dr. Wilson hevder at dagens stressbelastninger for de fleste av oss mennesker er så stor, at binyrene skulle vært på størrelse med fotballer for å takle alt dette stresset vi er utsatt for! Og når binyrene blir slitne, påvirkes også immunforsvaret vårt, og vi blir mer utsatt for sykdom.

Hva er det som utløser all denne kortisolproduksjonen og gjør binyrene trette?
Det kan være sjokk og traumer, dårlig arbeidsklima på jobben, uløste konflikter, økonomiske problemer. Eller hvis du har tendenser til bekymring, angst eller er en perfeksjonist som aldri blir fornøyd med deg selv. For mye kaffe, dårlige spisevaner og for mye sukker kan også påvirke binyrene i negativ retning slik at du ikke greier å slappe av og nyte livet.

Hvis du er veldig sårbar for stress, er det viktig lære å regulere det autonome nervesystemet ditt (ANS), for dermed avlaster du binyrene dine. (Les mer om det autononome nervesystemet annet sted på bloggen). Du må lære å kjenne etter hva som får ANS til å fyre og hvor tidlig det begynner å fyre seg opp i kroppen din, og straks gjøre et såkalt «avvergende tiltak.» Det kan være alt fra å gå ut av rommet, ta en mental pause, puste dypt tre ganger osv. Så må du merke etter i kroppen og kjenne hvordan det roer seg. Kanskje tar det litt tid, men det er helt ok. Et viktig poeng, er at når det har blitt rolig, så gi deg tid til å merke etterklangen i kroppen. Da forsterker du nemlig ANS’ evne til roe seg, og dermed får binyrene litt pause også. Så får du heller løse problemet som stresser deg en annen gang eller på en annen måte enn når du er stresset og likevel ikke greier å tenke klart.

Kilde:
“Binyretræthed. Hvordan du kan genvinde energi, vitalitet, livsglæde og et stærkt immunforsvar” av James L Wilson

Anti-janteloven

Du er enestående.
Du er mer verdt enn noen kan måle.
Du kan noe som er spesielt for deg.
Du har noe å gi andre.
Du har gjort noe som du kan være stolt av.
Du har store, ubrukte ressurser.
Du duger til noe.
Du kan godta andre.
Du har evnen til å forstå og lære av andre.
Det er noen som er glad i deg.
Erling Førland

 

image
                       