Måned: mai 2015

TARA-metoden: et energetisk kart over kroppen

Kroppen har en fysisk og psykisk dimensjon – det vet vi både hver især og fra vitenskapen. Det vi tenker og føler, påvirker kroppen på ulike måter, både kjemisk, nervemessig, i muskelspenninger, pust og immunsystem – for å nevne noe.

Men det er også en energetisk dimensjon ved kroppen. Det strømmer en energi rundt i kroppen som følger egne baner, og som påvirker oss både fysisk og psykisk. Mange kjenner til dette fra akupunktur eller fra kunnskapen om chacraene i og utenfor kroppen. Tara Approach er en gammel energimedisinsk kunnskap fra Japan, der den ble kalt Jin Shin. I Tara-metoden kombineres østens gamle visdom med vestens vitenskapelige kunnskap om hjerne og nervesystem. Det er den amerikanske nevropsykologen Stephanie Mines som har kombinert de to verdenene i dette helbredelses-systemet og hun underviser mange steder i verden. Jeg liker denne kombinasjonen, og studerer dette for tiden, da jeg føler at dette er et slags «missing link» mellom den fysiske og den psykiske dimensjonen ved kroppen.
Tara-metoden er et selvhelbredelses-system som vi alle er skapt med. Det består av 26 utvalgte energisentre i kroppen som hver for seg står for ulike kvaliteter/egenskaper, som for eksempel fryktløshet, visdom, balanse, transformasjon og fred.

Energien fra disse punktene vekkes via lette fingertrykk, vi kaller det «å lytte med fingertuppene.» Fingrene lytter til kroppens pulser. Og ved å kombinere ulike punkter, skapes det en bevegelse, en energi strøm i kroppen som kan åpne blokkeringer, gi fred eller nytt liv til livløse, tomme områder. Eller rett og slett støtte en indre vekstprosess som er i gang. Systemet er en fantastisk måte å støtte seg selv på. Og det er også en veldig god måte å støtte andre på i behandling – enten man er psykoterapeut, massør, soneterapeut eller på andre måter en veileder for andre mennesker. Selv bruker jeg det som et supplement til psykomotorisk behandling og avspenningsbehandling. Og den dype kunnskapen fra kilden i systemet beriker meg både som menneske og som fagperson.

Ta for eksempel punktet «grenser.» Det sitter på innsiden av hver albue, midt i bøyen. Ved å holde deg selv her, vil du få hjelp til å kjenne deg tilstede i deg selv og merke at du har en grense mot omverdenen. Du blir senter i ditt eget liv, sier Tara. Det er mange situasjoner der vi trenger dette, ikke nødvendigvis i kriser og katastrofer, men mange hverdagssituasjoner der andre mennesker kan føles litt innvaderende og det kan være vanskelig å si noe om det. Eller hvis det skjer mye i livet og det kan være vanskelig å holde fast i seg selv og konsentrasjonen og tilstedeværelsen i egen kropp. Kanskje man føler seg litt utflytende og forvirret. Da kan det være godt med et holdepunkt. Prøv å holde deg her og kjenn hvordan du samtidig holder om deg selv.

Et annet nyttig punkt sitter på toppen av skuldrene og heter «gi slipp og ta imot.» Hvis du legger en finger eller to her og sitter stille og bare puster, så vil energien i punktet frigjøres og hjelpe deg til å gi slipp på det du ikke trenger lenger eller ønsker å bære på. Samtidig vil dette slippet gjøre det lettere for deg å ta imot noe nytt og noe godt. Det vil støtte pusten din og frigjøre lungene, sier Tara. Og er det noe pusten vår trenger i vårt stressede samfunn, så er det støtte! Jo mer stresset eller anspent, jo kortere og mer overfladisk pust. Ved hjelp fra dette punktet kan hevede skuldre falle litt ned og pusten kan få anledning til å bli dypere. Ingen quick fix, men igjen: en god støtte til å falle til ro og kanskje til å støtte en prosess som handler om å komme mer i kontakt med seg selv og sin egen rytme.

Vi vet at rytme er beroligende. Hjernen har faktisk et eget rytmesenter. En gjentagende, rolig rytme virker støttende og beroligende på en urolig kropp. Det er derfor noen mennesker (ubevisst) sitter og vugger eller svinger frem og tilbake eller fra side til side: de er rett og slett urolige og sitter og roer seg selv på denne måten. Og det er derfor vi gynger små barn i søvn. Rytme beroliger. I hvert fall den rolige rytmen. Motsatt kjenner vi selvfølgelig også godt til hvordan kraftig og hurtig rytme kan gjøre oss opphissede og til og med ekstatiske. En sensibel kropp med et lett antennelig nervesystem trenger ofte hjelp til å bli rolig. Og den «vet» selv at rolig rytme vil støtte dette, det er jo genialt!

Rytmen er ikke en eksplisitt del av Tara-metoden, men et annet eksempel på hvilke mekanismer vi er født med som hjelper oss til å ta vare på oss selv. Og det er i grunnen det som er Tara’s innhold og tilbud: en måte ta vare på oss selv.
Hvis du ønsker mer kunnskap om dette unike systemet, så kan du lese mer på www.tara-approach.org eller ta kontakt med meg.

 

Kriser

Kriser er en naturlig del av menneskelivet, men det er forskjell på utviklingskriser og traumatiske kriser. Det kan være vanskelig å se forskjellen fordi det kommer an på de personlige erfaringene vi har med oss. Her er noen beskrivelser:

Traumatisk krise = psykiske reaksjoner på ytre hendelser av en slik art at personens fysiske eksistens, sosiale identitet og trygghet eller grunnleggende livsmuligheter blir truet.

Utviklingskrise = fødsel, pubertet, ekteskap, barnefødsel, klimakteriet, å bli gammel osv.

Erfaringskrise = ny jobb, starte eller avslutte en utdannelse, flytte.

Her skal det handle om de traumatiske krisene og hvordan vi kan støtte mennesker i kriser.

Traumatiske kriser kjennetegnes ved alvorlige uventede hendelser – for eksempel at en nærstående dør, plutselig sykdom, ulykker, skilsmisse, bli arbeidsledig, utroskap, ufrivillig abort, incest, vold eller krig. Dette medfører å føle seg forlatt og ensom, verdiløs og i et kaos. Reaksjonene som følger av dette må sees som måter å forsøke å overleve på, også selv om de ikke konstruktive. Det kan dreie seg om reaksjoner som angst, sorg, leting etter mening, selvdestruktiv adferd, aggresjon, likegyldighet eller rusmisbruk. Disse reaksjonene er altså ikke sykelige, men er uttrykk for mestringsstrategier.

De sterkeste reaksjonene kan medføre sammenbrudd og desorganisering av personligheten, og da trenger man hjelp utenfra. Men ellers er kriser en naturlig del av livet. De behøver ikke være en livslang dom, sier Peter Levine, grunnleggeren av Somatic Experiencing.

Måten man takler en krise på, er avhengig av:
• Selve hendelsen og tapet
• Hendelsens indre, psykologiske betydning (det indre tapet)
• Livsperioden det skjer
• Den sosiale situasjonen man har rundt seg som evt. støtte

Traumatiske kriser har en eksistensiell karakter, og preges av sterke, motsetningsfylte følelser. Det eksistensielle aspektet beskrives ved motsetningene:
• Selvfølelse – selvforkastelse
• Samhørighet – forlatthet
• Meningsopplevelse – meningsløshet og kaos

I kriser kjemper vi mot tapet. Den følelsen som dypest sett komplementerer et tap, er sorg. Det er bare sorgen som forløser, sies det, og dermed blir det viktig å åpne opp for å gi seg selv muligheten for å sørge. Mange er låst i sjokket og motstanden mot å akseptere tapet, og kommer ikke videre.

Det positive budskapet er at kriser også har utviklende funksjon, de er ikke bare begrensende. På kinesisk betyr ordet ”krise” vendepunkt! Men for at det skal bli et positivt vendepunkt, er bearbeiding og støtte fra omgivelsene avgjørende. Da kan det eksistensielle aspektet ved krisen bli en skjult skatt som kan åpenbare seg. Hvis man leter etter meningen med livet og finner inn til en dypere side ved seg selv som er i stand til å akseptere tapet og til og med kanskje utvikle større kjærlighet til seg selv som en kompensasjon for det tapet man har lidd, så har sannelig krisen vært en gave.

HVORDAN HJELPER VI I DEN AKUTTE FASEN?
Ved å være aktivt hjelpende, praktisk og konkret. Gi noe å drikke. Ta over situasjonen. Oppspore nettverk og støttepersoner. Oppfordre den kriserammede til å fortelle hva som har skjedd, gjerne mange ganger, men ikke presse fram reaksjoner. Bekrefte virkeligheten, fokusere på det som har gått bra, lete fram ressurser og speile disse. Gi aksept og støtte på at det er vanskelig å sove, det er ikke farlig, det er naturlig.

Kroppslig: Gi hjelp til å merke jordforbindelse, til å bevege seg – kanskje gå og gå med støtteperson ved siden av seg, oppfordre til å merke situasjonen her og nå, gjenta at krisen er over. Sjokkreaksjonen kan gjøre at man «mister tid og sted», og kjenner seg stadig som midt i den kritiske hendelsen. Hjernen trenger rett og slett hjelp til å forstå at krisen er over.

Kilder:
Erik Homburger Erikson, Marianne Bentzen, Karen Margrethe Sæbø.

Hvorfor vokser maten i munnen når vi blir spurt om noe?

Ja, dette spørsmålet bestemte en femte-klasse seg for å undersøke da de ville være med i forskningsprosjektet Nysgjerrigper (forskningsrådet). De satte i gang med å observere og lage hypoteser, og lette etter noen eksperter. Og av alle ting, fant de bl.a. frem til meg. Her er spørsmålene de ba meg svare på:

Vår problemstilling er hvorfor opplever vi at maten vokser i munnen når vi blir spurt og skal snakke?

Vi har stor tro på at dette har noe med at vi blir stressa å gjøre.
Vi tror at det å bli stressa har noe å gjøre med hjernen:
Når man får et spørsmål så forventer de et svar når du spiser.
Derfor blir man stressa.

Vet du noe om hvorfor/hvordan man blir stressa?
Hva skjer med hjernen når man tygger og blir spurt?
Vi har lest at spyttet hjelper og løser maten kan du noe mer om dette?
Er det noe som skjer automatisk med munnen/tunga?
Kan tungen komme ut av kontroll?
Tror du at maten faktisk vokser i munnen?
Føler du at du blir stressa når mange ser på deg og du blir spurt?

Og her er mitt svar:

Så spennende spørsmål dere har stilt! Jeg skal prøve å svare så godt jeg kan.

Man blir stressa når man har for mye å gjøre, er nervøs, redd eller sint. Da reagerer hjernen på en bestemt måte som rett og slett kalles stressresponsen. Denne reaksjonen er lik hos alle mennesker og dyr. For dyr blir også både stressa og redde. Stressresponsen er vi skapt med for å kunne klare vanskelige situasjoner og krevende oppgaver, eller når vi må forsvare oss.

Vi kan bli litt eller mye stressa. Hvis vi blir veldig stressa – som når vi føler oss veldig redde, – så blir stressreaksjonen til en såkalt kamp-/flukt-reaksjon. Da vil kroppen enten løpe vekk eller begynne å slåss. Men ellers er det helt normalt å bli litt stressa, da vil ikke kroppen nødvendigvis løpe eller slåss, men den kommer likevel i en liten alarmberedskap.

Dette betyr at kroppen begynner å pumpe mer blod rundt, altså hjertet banker fortere, vi puster fortere så vi får mer oksygen til lungene, vi svetter og vi spenner musklene så de er klare til å jobbe på høygear og forsvare oss. Vi produserer mindre spytt og færre fordøyelsesenzymer fordi kroppen ikke skal bruke energi på å fordøye mat, den skal bruke kreftene på helt andre oppgaver – som kanskje å trene eller si eller gjøre noe vi er litt nervøse for.

Dette er et veldig smart system, for på denne måten kan kroppen omdirigere kreftene så flest mulig krefter går til det som er viktigst i situasjonen. Når vi skal fordøye mat og slappe av og kose oss, så er det best at kroppen får bruke mest krefter på dette, mens når vi skal prestere noe, trene eller løpe, så er det best at den får bruke mest krefter på dette og ikke på å fordøye mat. Slik kan kroppen bruke kreftene våre mest effektivt, og vi trenger ikke tenke over det. Det skjer helt automatisk, og det er helt riktig at både dette og spyttproduksjonen styres fra hjernen.

Hjernen og nervesystemet hører sammen, men det er som regel hjernen som styrer over nervesystemet. Nervesystemet består av veldig tynne tråder som går fra hjernen og ned i ryggmargen. Herfra går de videre ut i kroppen. Vi har flere slags nervesystemer i kroppen, men det nervesystemet som jobber når vi blir stressa og når vi spiser, heter det autonome nervesystemet.

Det autonome nervesystemet sørger for forsvar og vedlikehold og trivsel i kroppen. Det består faktisk av to systemer. Det som forsvarer oss, heter det sympatiske systemet, mens det som sørger for vedlikehold og trivsel heter det parasympatiske systemet. Disse to systemene har til sammen som oppgave å styre alle organene våre, slik at de hele tiden arbeider akkurat slik som situasjonen krever.

(Her fulgte min tegning av det autonome nervesystemet.)

Det sympatiske systemet – eller forsvarssystemet – jobber når vi blir stressa, sinte, nervøse eller redde, og sørger for at det blir mer blod til musklene og mer oksygen til blodet. Derfor banker hjertet fortere og vi puster fortere. Det er hjernen som bestemmer hvilket av de to systemene som skal være aktive, og hjernen reagerer på om vi er redde eller rolige.

Det parasympatiske systemet slås på når vi er rolige. Det kalles noen ganger rett og slett for ro-hvile-systemet. Når vi er rolige og i parasympatisk modus, er kroppen bl.a. klar til å spise og fordøye mat, og den gjør seg klar til å produsere spytt. Men hvis vi blir spurt om noe vanskelig eller noe vi ikke liker å bli spurt om mens vi spiser, så slår hjernen av det parasympatiske systemet og slår på det sympatiske! Og dermed kommer det ikke mer spytt i munnen, og da føles det som om maten vokser i munnen.

Når det parasympatiske systemet er i gang, så produserer kroppen et hormon som heter oksytosin. Det er en svensk forsker som heter Kerstin Uvnäs Moberg, som sier at dette hormonet gjør at det blir lettere å lære, lettere å konsentrere seg, og kroppen blir bedre til å hele sår og vi blir fortere friske hvis vi er syke.

Det sympatiske systemet slås på så fort vi føler at noe er ubehagelig. Enten noen sier noe ubehagelig til oss, eller rett og slett er slemme. Derfor vil for eksempel mobbing få hjernen til å slå på det sympatiske nervesystemet, selv om mobberen sier at «det var jo ikke sant!» Kroppen har allerede reagert med å forsvare seg, for den kan ikke vite om det er sant eller ikke, den bare oppfatter at dette er veldig ubehagelig, og da går den sympatiske reaksjonen i gang. Og da blir musklene spente og magen knyter seg og vi kan til og med synes det er vanskelig å puste. Så mobbing gjør at kroppen blir stressa og forsvarer seg, og det er ikke godt verken for kroppen eller resten av deg, særlig ikke hvis det gjentar seg mange ganger. Kroppen er ikke skapt til å leve med mye stress over lang tid, da blir den sliten og man greier ikke følge med i undervisning og kanskje greier kroppen heller ikke ta imot mat.

Dere spør om tunga kan komme ut av kontroll. Det gjør den vanligvis ikke, men hvis kroppen har vært i sympatisk aktivitet veldig lenge, kanskje flere år, og nesten ikke fått hvile, så har jeg hørt om noen som følte at tunga kom litt ut av kontroll, som for eksempel at den kjennes veldig stor og at den presser seg opp i ganen og ikke greier å slappe av og ligge ned. Det er ikke farlig, men er selvfølgelig ikke særlig behagelig. Da gjelder det å berolige kroppen veldig mye, så den kan komme over i parasympatisk modus.

Så det er viktig å få kroppen i parasympatisk modus ofte. Det er altså ikke bare fordi det er deilig å slappe av, det er faktisk helt nødvendig for å være at vi skal ha god helse. En av de beste tingene vi kan gjøre for å komme i parasympatisk modus, er å kose med dyr eller stryke på hverandre og gi hverandre massasje.

Til slutt vil jeg si at jeg også kan bli stressa når mange ser på meg og jeg skal si noe. Men jeg har øvd mye på det, så jeg blir ikke så stressa som da jeg var barn. Da kunne jeg bli helt tørr i munnen, og nå vet jeg jo hvorfor! Fordi da gikk kroppen min i sympatisk modus, og dermed ble det slått av for spyttproduksjon. Det går an å øve seg til å bli bedre til å være i parasympatisk modus i slike situasjoner, men det tar tid og man må øve seg mange ganger, og ikke ta for store utfordringer av gangen. Vi kan også hjelpe hverandre over i parasympatisk modus ved å være snille med hverandre og si fine ting til hverandre og støtte hverandre når noen har det vanskelig. Det har kroppen veldig godt av. Da blir den mer rolig og glad og frisk.
Hilsen Runa Helmersen
Avspenningspedagog og psykomotorisk terapeut, dap