Måned: januar 2015

Å være seg selv sammen andre – eller være et tre

image

Hvordan kjennes det å være deg når andre kommer tett inn på deg? Er det helt greit eller mister du deg selv litt da? I så fall, er du ikke alene om det siste.

Evnen til å kunne være tilstede i seg selv samtidig som man er nær andre, er ikke en selvfølge for alle. Mange mennesker mister enten kontakten med seg selv eller blir redde når andre kommer for nær. Eller man «glemmer « seg selv og er bare opptatt av den andre. For så etterpå kanskje å kjenne seg sliten eller forvirret: hvor var jeg egentlig før jeg gikk inn denne nære situasjonen?

Årsakene til at man «mister seg selv» i slike situasjoner kan være mange. Kanskje har man lært seg til å være snill og hyggelig mot andre fra man var liten fordi det lønte seg å være slik i barndomshjemmet, ellers ble det kanskje bråk. Eller kanskje var det slett ingen som merket at du var der hvis du ikke gjorde deg morsom eller gjorde de voksne stadige tjenester så de ble glade? Eller kanskje var det slik i venneflokken at det var best å tilpasse seg en rangorden for å kunne få være med i fellesskapet. Eller kanskje en kjæreste eller ektefelle har forlangt at du skulle innrette deg og være snill og hyggelig og ikke kreve noe på egne vegne.

Uansett om det har vært slik eller ikke, så er evnen til å være tilstede i seg selv sammen med andre noe som kan trenes opp. Først må du «finne deg selv» alene. En øvelse som ofte hjelper til dette, er «Treet.»

Stå med litt avstand mellom føttene og ha like mye vekt på begge føtter. Forestill deg at hele kroppen er en trestamme. Pust rolig hele tiden og la oppmerksomheten gå til føttene. Så lukker du øynene og forestiller deg at det vokser røtter ned i jorda fra føttene dine. Se for deg hvordan disse røttene jobber seg grundig ned i jorda og finner fuktighet og vann i undergrunnen. Så suger du vannet opp gjennom røttene til føttene. Nå kommer det en sakte vind som tar tak i greinene dine så stammen/kroppen din svinger litt. Bevegelsene kommer fra anklene, kroppen/stammen svinger forsiktig rundt i sirkler og fra side til side. La fotsålene hele tiden bli i gulvet, de skal overhodet ikke slippe taket i gulvet. Len deg så mye til siden at du kjenner yttersiden på foten presses ned i gulvet, deretter lener du deg til motsatt side og lar yttersiden på denne foten presses i gulvet. Len deg frem så tærne presses i gulvet, men obs! hælene skal ikke løftes opp fra gulvet. Når du lener deg tilbake på hælene, skal ikke tærne slippe kontakten med gulvet. Mange ganger. Pust rolig.

Vinden stilner og du står støtt. Kjenn at du har et rom rundt deg. Så forestiller du deg at du tar imot en du er glad i som kommer mot deg. Du bestemmer hvor tett inn på deg vedkommende skal komme. Kjenn at du stadig står støtt på beina og er tilstede i deg selv om det nå kommer en annen tett på deg. Du bestemmer selv over ditt rom. Den andre kan noen ganger komme tett inn, andre ganger holdes vedkommende litt på avstand. Begge deler er ok. Du trener på å slippe han eller henne nær deg uten å miste deg selv. Til slutt er du tilbake alene i rommet ditt, men med erfaringen om at du kan åpne og lukke som du vil. Det er din rett.

Jeg tenker at alle mennesker trenger å få ha sitt eget rom av og til. Noen av oss trenger det ganske ofte. Det er ikke det samme som å avvise andre, det er å godta seg selv og sitt behov. Men hvis andres behov blir veldig sterke og påtrengende, kan det være vanskelig å holde fast i seg selv og egne behov.

I dag er det stort fokus på å være sosial, å ha mange venner, å kunne jobbe i åpne kontorlandskap osv. Ikke alle mennesker trives med dette sosiale kravet hengende over seg hele tiden der andre menneskers ønsker, behov og meninger kommer tett på oss. Noen av oss (faktisk ganske mange), har en personlighetstype som kalles å være introvert. Det er det motsatte av den ekstroverte personlighetstypen, som elsker det utadvendte, sosiale livet. Den ekstroverte lader opp sammen med andre mennesker, mens den introverte lader opp alene. Den ekstroverte kan lett «miste seg selv» i sosialt samvær, mens den introverte kanskje nesten bare kjenner på seg selv og ubehag ved å være sammen med mange andre i det sosiale livet. Uansett om du er ekstrovert eller introvert, så er det viktig både å være i kontakt med seg selv samtidig som du kan lese og forstå andres kommunikasjon. Det kan hjelpe deg på veien mot indre trygghet.

Støtte i ryggen – støtte i livet

Ryggen er en spennende og flerdimensjonal del av kroppen. Fysisk snakker vi selvfølgelig om ryggraden med alle dens krumninger og små og større ledd som gjør oss bevegelige, samtidig som lange og sterke muskler gjør oss oppreiste og rakryggede der kroppen reiser seg optimistisk fra jorden og retter seg mot himmelen – hvis alt går bra på reisen.

Vi får alle en ryggsekk gjennom livet, en sekk med erfaringer. Hvis vi glemmer å tømme den en gang i blant, kan den bli ganske tung, og det blir slitsomt å være rygg. Kanskje faller den litt sammen under byrden; skuldrene krummer seg forover og den runder seg mer enn godt er mellom skulderbladene. Eller kanskje retter den seg altfor mye opp så skulderbladene nærmest spretter litt ut og ikke greier holde kontakten inn til ryggen – som om den sier: kom ikke nær meg! For ikke å snakke om korsryggen! Her ender mange tunge byrder som verkebyller på trofaste og utholdende hoftebein som ikke vet hva de skal gjøre med all denne byrden. Hva i all verden kan vi gjøre for slike overbelastede rygger??

Først og fremst kan vi lære å stå og gå med bevisst kontakt til Jorda. Moder Jord er vår fremste støtte og bærer oss alle sammen. Hun tåler våre tunge byrder, og hun holder oss på plass, selv når vi ikke tenker over det (og hvor ofte gjør vi egentlig det?). Så slipp tyngden din ned i beina og helt ned i føttene, ikke la den stoppe i ryggen. Nei, kjenn at fotsålene har kontakt til bakken og kan gi fra seg byrden. La knær og hofter være litt «myke» så byrden kan passere lett gjennom disse store, flotte leddene. De er som broer mellom ryggraden og knoklene i hofter og bein. Du er så klokt innrettet i leddene dine, at hvis du står litt mykt og balansert på begge bein, så treffer tyngden din akkurat der hvor leddene er best utrustet til å ta imot belastninger: der hvor leddbrusken er tykkest.

En gang var dette noe av det mest spennende du visste: å reise deg opp fra Jorda og kjenne at du kunne stå alene – uten støtte. Men selvfølgelig måtte du ha litt støtte innimellom, i hvert fall til du ble sterk nok til å klare deg selv. Og denne støtten trengte ikke alltid være så stor, kanskje bare en stor, trygg voksenhånd som hjalp deg til å finne igjen balansen når du hadde falt eller vært for ivrig i leken. For egentlig hadde du jo både kraften og lysten i kroppen til å klare deg selv!

Noen av oss har blitt veldig flinke til å klare oss selv av ulike grunner. På denne ryggens reise fra å ligge trygt nede, avhengig av andre, til å reise seg opp og finne friheten og balansen og egenbevegelsen i tilværelsen, kan mangt ha skjedd. Kanskje var de voksne for opptatt med andre ting enn å støtte deg akkurat da du trengte det mest? Kanskje var det til og med noen som forsvant da du trengte dem mest? Eller sviktet? Da har ryggen din lært at den må klare seg selv. Og det har den antagelig klart langt på vei, men byrden av savn og lengsel etter støtte har den sannsynligvis plassert i ryggsekken. Og der hvor reimene gnager mest, er nok der hvor ryggen etter hvert kommer til å rope på din oppmerksomhet. For alle rygger trenger faktisk støtte en gang i blant – også de voksnes.

Prøv å lene deg godt tilbake i en god stol og kjenn hvordan det er når ryggen slipper seg inn til rygglenet. Merk hvordan presset letter litt og skuldrene senkes. At pusten kommer litt lenger ned i kroppen for nå blir det plass til den når ryggen ikke spenner seg hele tiden og gjør det trangt for pusten. Og så tillater du deg å hvile litt her i denne stillingen og øve deg på å ta imot støtte. For akkurat det kan nemlig godt være vanskelig for en rygg som hele livet har klart selv. Man må øve på ferdigheter som ikke utviklet seg naturlig da de skulle. Å be om støtte eller hjelp er helt naturlig – hvis du vet at det er mulig å få hjelp. Men hvis du er vant til det motsatte, vil ryggen din og holdningen din signalisere til omverdenen at «jeg klarer meg selv.» Dette vil omgivelsene tro på, og ingen vil få tanken om å tilby seg å hjelpe deg, ja, det vil kanskje til og med være vanskelig å komme nær deg. Hvis du ønsker en forandring på dette, kan du for eksempel begynne med å be om hjelp til småting. Bruk bevisst ordet hjelp, og legg merke til hva som skjer i kroppen når noen etter hvert begynner å hjelpe deg og støtte deg. For de fleste mennesker er faktisk ganske hjelpsomme, de må bare vite hvordan de kan hjelpe. Det er aldri for seint å hjelpe en rygg som er sliten og verkende ensom av å klare alt alene. Og det beste av alt: Da er det du selv som har klart å hjelpe deg til å ta imot hjelp og støtte!

Gullkorn fra barnemunn:

Jesus bodde i et land langt, langt borte. Bestemoren min har vært der og klaget på muren. Den var veldig ruglete. (Jon 6 år)

Jeg tror at moren til Gud bor på et gamlehjem rett borti her. Hun heter Gudny og har litt skjegg. (Sindre 5 år)

Det er ikke bare damer som er engler. Det er bare på glansbilder, det. I virkeligheten er engler bare vanlige menn som er bedekket med fjær. (Cornelia 7 år)

Englene tar sats og hopper fra den ene stjernen til den andre. Når de er uvenner, skyter de stjerneskudd og hekseskudd på hverandre. (Gard Martin 6 år)

Fra boka «Jesus gikk på vannet fordi han ikke ville bli våt på beina»

Kunsten å lytte

«Du er så sterk og flink, dette klarer du!» Hvor mange har ikke hørt denne velmenende setningen når livet butter og man kjenner seg sliten, fortvilet og kanskje nærmest låst i en umulig livssituasjon. Akkurat da kunne man kyle denne setningen langt pokker-i-vold. For da trenger man ikke trøst eller gode råd, man trenger aller mest at noen «bare» kan høre og lytte og gi sin uforbeholdne støtte. «Ja, det er da også utrolig hvor mye problemer du møter på, kan det ikke snart være nok for deg!!» ville kanskje vært bedre å høre.

Det sies at det er en kunst å lytte. Hvorfor det? Det kommer jo an på hva man lytter til, men aller mest kommer det an på lytterens erfaring med å greie å sette seg inn i hvordan andre mennesker har det. Og denne evnen til dette – som kalles empati – er avhengig av hvordan man selv er blitt møtt og lyttet til i livet. Og ikke minst kommer det også an på ens egen selvinnsikt så man ikke overkjører den andre.

En annen viktig egenskap hos en god lytter, er nysgjerrighet eller undring over hvordan det er å være den andre. Videre må man tåle litt stillhet og at man ikke riktig vet hvilken retning samtalen tar. Noen synes dette er spennende, andre synes det ubehagelig. Slikt ubehag må identifiseres, før man kommer videre som en god lytter, og så kan det hende man må trene seg litt på å tåle ubehaget, vel vitende om at det ikke er farlig. Slik bevissthetstrening gjør at man ikke lar egne følelser overta «rommet» mellom to der den ene trenger at noen kan lytte, og den andre stiller seg tilgjengelig som lytter. Som i all kunst er det ikke nok med et visst talent, det må også øves på ferdigheter. Her er litt om disse ferdighetene:

Empati er ingen selvfølgelig menneskelig kvalitet. Det ser vi når vi ser oss rundt i verden i dag. Empati utvikles hos små barn gjennom møter med gode trygge voksne og videreutvikles gjennom livet som en hjertekvalitet. Men grunnlaget for utvikling av empati ligger i kroppens sansesystem. Små barn lever mye gjennom kroppssansningene sine, og disse sanseopplevelsene legger nevrologisk grunnlag for å utvikle følelser, som igjen er en del av empati. Hos barn handler det rett og slett om modning av hjerne og nervesystem, om en naturlig utvikling av nervesystem og følelsesliv i en god interaksjon med voksne. For at utviklingen skal bli god for barnet slik at den empatiske evnen vokser fram, trenger barnet at den voksne gir god respons med sin kropp, stemme, ansiktsmimikk og følelser.

Mennesker som selv har hatt det vanskelig, vil ofte ha veldig lett forstå andres lidelser og smerte, men noen blir overveldet av andres smerte, og orker ikke forholde seg til den. De gjenkjenner og identifiserer seg lett med andres smerter, men greier ikke adskille den fra sin egen. Dette kalles mange ganger for å være «høysensitiv.» Da har antagelig ikke den empatiske evnen modnet ordentlig av ulike grunner, for en velutviklet empatisk evne gjør at man er i stand til å være medfølende uten å føle at man går i stykker av den andres smerte. Når man ikke greier dette, har man på en måte ikke «plass nok» inni seg til de vanskelige følelsene som dukker opp, og derfor prøver man å skyve dem unna eller beskytte seg mot for mange vanskelige inntrykk/impulser. Da trenger man kanskje enten å bearbeide sine egne smerter og sår eller man kan ha nytte av å arbeide med å tåle og akseptere sine følelser og kroppslige fornemmelser. Sannsynligvis er begge deler det beste.

Kroppsbevissthet. Følelser merkes i kroppen som ulike sanseopplevelser: prikking, strømning, kribling, smerte, ømhet, spenning, klump i magen, gåsehud osv. Alt dette er viktige signaler til oss som forteller oss at vi gleder oss til noe eller bør være på vakt eller unngå noe (smerte) osv. Har man ikke denne kroppskontakten, er ulike former for sansetrening å anbefale. Stryke og klemme huden, krølle tærne, strekke seg, merke kroppens kontakt til stolrygg, underlag eller gulv, legge merke til pusten – alt dette styrker kroppssansene. Og kjenn etter hva du liker og ikke liker, sett ord på det for deg selv. Dette utvikler den viktige kroppsbevisstheten.

Samtidig er det lurt å forsøke å ha en vennlig innstilling overfor seg selv. Det som sanses, skal ikke vekk, tvert imot, det skal aksepteres og «rommes» som noe naturlig og som et viktig budskap fra kroppen. Jo mer man greier å sanse kroppen, jo mer plass blir det til følelsene, for kroppen er en slags beholder for følelsene. Og tro det eller ei, men dermed blir det faktisk lettere for hjernen å organisere nye kretsløp som bl.a. styrker den empatiske modningen, for av og til konkurrerer hodet og kroppen om de samme kretsløpene, sier hjerneforskerne. Da oppstår det kaos i hode og kropp, og man føler seg svimmel og utilpass. Men når kroppen får tid på seg til «å bare være kropp» en stund – for eksempel gjennom aktiviteter som styrker kroppssansene – så får hjernen tid på seg til å utvikle nødvendige nye kretsløp som et resultat av at vi utvikler oss som mennesker. For hjernen utvikler og forandrer seg hele livet, det er det fantastiske og håpefulle budskapet fra hjerneforskningen. Så selv om du ikke har fått optimal stimulering som barn, er det aldri for seint å begynne å gi seg selv riktig stimulering/trening som voksen.

Mentalisering er nesten det samme som empati, men omfatter også å ha empati og forståelse for seg selv. Det handler om både å kunne tenke klart og føle klart. Kort sagt er det å kunne se den andre innenfra og seg selv utenfra.

Mentalisering kalles ofte for «personlighetens kronjuvel» fordi det er et uttrykk for det vakreste i personligheten vår. Det vil si at det er ikke nok å ha mange varme følelser i hjertet, man må også kunne skjelne mellom sine egne og den andres følelser, så man ikke svarer ut fra egne følelser eller behov, det kan godt treffe feil. Som det empatiske mennesket man er, ønsker man jo egentlig ikke det, men det er faktisk det som skjer i eksempelet ovenfor: Her virker det som om lytteren blir litt overveldet av disse gjentagende vanskelighetene i personens liv av en eller annen grunn, og for å slippe å kjenne på disse ubehagelige følelsene, så skyves de vekk ved setningen: «Du er så sterk og flink, dette klarer du!» Godt ment, men egentlig orker ikke lytteren kjenne på sine egne følelser i situasjonen, og «redder» seg ut av situasjonen ved denne setningen.

Noe som er veldig forståelig. De fleste av oss har krevende perioder i livet der vi kanskje ikke orker mer enn våre egne utfordringer. Men hvordan kan vi likevel være bedre lyttere for hverandre når livet røyner på?

Ikke vær en problemløser. Jeg tror først og fremst ved å kvitte oss med forestillingen om at vi skal løse den andres problemer. Det er sjelden det er dette vi blir spurt om når en venn eller kollega eller et familiemedlem opplever at livet er vanskelig og kanskje har et utbrudd eller sammenbrudd. Vi må lære oss å «høre» hva vi blir spurt om. Er det faktisk et råd (da kommer det som regel en klar forespørsel: Hva ville du gjort i min situasjon?) eller er det å gi medmenneskelig støtte og omsorg?

Å gi medmenneskelig støtte betyr å ikke gi råd. Det kan bety å lytte i stillhet og la den andre få snakke ferdig uten å avbryte. Det kan bety å gi en respons som støtter og viser at du har forstått hva den andre har sagt, kanskje simpelthen ved å gjenta noe av det viktigste du har hørt med dine egne ord. Eller det kan bety å vise at du også er sint eller opprørt på den andres vegne hvis den andre er sint. Eller si at du også blir lei deg over den andre er lei seg.

Men det er viktig å skille mellom dine egne og den andres følelser, at du er klar over følgende: «Jeg føler med deg, men ikke som deg.» Dette er ekte medfølelse. Da får den andre rom og plass til reaksjonene sine i stedet for å føle seg enten avvist eller overkjørt av dine følelser.

Når det skapes et slikt rom mellom dere, blir det plass for deg som lytter til å være medfølende og nysgjerrig på den andre. Samtidig har en god lytter et eller annet sted inni seg en tro på forandring, for man vet innerst inne at alt i livet forandres. Livet er som en elv som hele tiden er i forandring, men vi kommer alle sammen inn i noen stille kulper eller virvelstrømmer eller små sideelver av og til. En god lytter vet dette, men sier det nødvendigvis ikke. Den andre greier ikke å ta det imot akkurat nå, men ved at lytteren holder denne innsikten inne i seg, blir man bærer av et stille håp for den andre.