Det er mye snakk om stillhet i disse korona-tider, og nå er vi også inne i den stille uka. Derfor tenkte jeg å dele noen erfaringer med stillhet. Noe av denne teksten er fra min første bok «Gjennom bildene. Når livskreftene seirer over sykdommen» fra 1993, noe er nåværende refleksjoner.
Paradoksalt er stillheten nødvendigvis slett ikke stille. Det virker som om mange erfarer akkurat det nå der ute og hjemme i «de tusen hjem.» Da tenker jeg ikke på barneskrik og voksenkrangling fordi vi går hverandre på nervene, men den indre stillheten som mange opplever når de blir alene. Denne stillheten kan være ganske støyende.
Mennesker har alltid valgt å være alene i perioder for å være i sin egen stillhet. Det har mange navn: retreat, hvile, kontemplasjon, refleksjon, bønn, meditasjon osv. Den store forskjellen på disse og den nåværende, kollektive stillheten, er at vi ikke har valgt denne stillheten selv. Den er blitt påført oss.
Her er noen erfaringer fra mitt møte med egen stillhet for mange år siden. Det var ikke et selvvalgt retreat, det var fordi jeg fikk kreft.
Diagnosen kom som et sjokk. Alt ble stille. Det var som å sitte inne i en boble og se ut på livet de andre levde. Jeg var midt livet, nå var jeg satt på sidelinja og ble tilskuer til de andres liv. Der jeg egentlig gjerne ville vært.
Det tok tid å akseptere hva som hadde skjedd. Først tenkte jeg: Noen måtte ha gjort en feil! Jeg følte meg jo slett ikke syk! Tenk om mine blodprøver var byttet med en annens, med en «ekte» kreftpasient sine blodprøver! Nå måtte noen ta affære og få kontrollert dette og se å få sjekket meg ut av denne misforståelsen!
Men det var ingen misforståelse. Jeg måtte se i øynene at jeg hadde fått kreft. 29 år. Hva nå? Skulle jeg dø?
Dette ble det viktigste spørsmålet akkurat da. Døden. Hva betyr det? Hva skjer da? Er det noe liv etterpå? Og deretter ventet de andre spørsmålene: Hvorfor lever jeg? Hva er meningen med mitt liv?
Mitt «retreat» kom til å handle mye om disse essensielle temaene. Det var til tider svært støyende og urolig, men etter hvert ble det flere og flere stille øyeblikk fylt med stor ro. Og jeg kan si det med en gang: Jeg er utrolig glad for at jeg levde meg gjennom dem, og ikke lurte meg utenom. (Den bobla jeg hadde havnet i gjorde det sistnevnte umulig.. ).
Så hva lærte jeg av stillheten?
Først og fremst lærte jeg at livet kan ikke kontrolleres. Det kan bare leves. Og så får tiden vise hvor lenge. Det finnes noe vi kaller livskrefter, og her er det selvfølgelig rom for mange definisjoner. For meg kom det til å handle om lysten til å leve, tillit til at livet er større enn den fysiske virkeligheten, at alt liv – absolutt alt – har en mening og vi er her så lenge vi skal. Det hjalp meg til å overgi meg og gi slipp på kontrollen. Det er timing i livet, og når flere ting skjer samtidig, såkalt synkronisitet, så er det svar fra universet på noe du har sendt ut. Timingen for døden vet vi heldigvis ikke, men vi kan alle gjøre oss kjent med tanken på at vi skal dø. Det tror jeg vil gjøre det lettere når dagen og timen er der.
Aksept. Et lite ord som rommer så mye. Det jeg lærte om aksept av det uunngåelige, det uforutsette, det jeg ikke liker og det jeg er redd for har vært med meg som følgesvenn siden. Riktignok har denne vennen ofte trodd at hun kunne slappe av og ta seg en hvil, men hun har vist seg å måtte jobbe en god del. Sukk! Men jeg er glad for at hun har blitt min venn, og jeg forsøker å lytte til henne så godt jeg kan. Det er fortsatt en øvelse.
Nået. Øyeblikket. Å være til stede her og nå. Jeg lærte at øyeblikket kan bli så uendelig stort, men også at det mange ganger kan være så lite at jeg ikke legger merke til det. Det siste skjer gjerne når jeg gjør flere ting på en gang eller bare tenker på alt jeg skulle ha gjort! Da krymper alle øyeblikkene og blir nærmest usynlige. Vi har lært at vi ikke kan stoppe tiden, men det tror jeg faktisk vi kan. Når vi er til stede i øyeblikket oppheves tiden. For et øyeblikk.
Kreativitet. Vi er alle kreative skapninger. Å ta i bruk min kreativitet var en forvandlende kraft da livet var på det vanskeligste. Noen ganger fjernet det smerten, andre ganger frigjorde det en energi i meg som jeg kunne bruke til å enten å finne nye løsninger eller forsone meg med tingenes tilstand akkurat der og da.
At livet på mange måter er en drøm som når som helst kan forandres. At virkeligheten kan forandres. At jeg kan forandres. Ingenting blir borte, men alt kan forandres. Egentlig er forandring tegn på liv og skaperkraft. Vi kan alle skape forandringer, poenget er hva vi vil og hvor vi vil. Intensjon er et nøkkelord her. Og viljekraft.
Det finnes et fellesskap og en universell kjærlighet. Vi kan alle hjelpe hverandre med å oppdage dette. Smile til hverandre. Sende hverandre gode blikk. Speile det gode i hverandre. Åpne hjertene våre for oss selv og hverandre. Vi nordmenn kan trenge å lære litt av folk fra varmere breddegrader på dette området, vi må våge å si flere spontane, positive ting til hverandre.
Meditasjon eller bønn er både åpninger til et større fellesskap og et rikere indre liv. Et åpent hjerte kan være like stort som universet. Det er «sted» å møtes. For himmelen er ikke noe sted, det er en bevissthets-tilstand.
Og så lærte jeg tålmodighet! Jeg – som alltid fikk høre som barn at jeg sto sist i køen da tålmodigheten ble utdelt, fikk utvidet min kompetanse på dette området betraktelig. Da jeg sto på et postkontor i Bergen som nydiagnostisert kreftpasient og skulle sende midlertidig flyttemelding tilbake til Oslo fordi jeg skulle behandles på Radiumhospitalet, skrev jeg én måned i rubrikken for hvor lenge omadresseringen av post skulle vare. Mor – som var sykepleier – sto ved siden av meg og sa forsiktig: «Jeg tror du kan skrive tre måneder.» Jeg så på henne med åpen munn, skulle til å protestere, men noe i blikket hennes gjorde at jeg skrev tre måneder. Det ble halvannet år.
Vi lever nå midt i en forandring der vi må være tålmodige og utholdende og kreative. Det er fine egenskaper som vi kommer til å trenge når vi skal skape det nye samfunnet etter koronaen, i større samklang med naturen og hverandre. For Moder Jord vil ikke at vi fortsetter som før. La oss blir flinkere til å lytte til henne. Og til stillheten i oss selv.
Fortsatt god påske!