Jeg er utdannet i den danske psykomotoriske tradisjonen, og har ellers bakgrunn fra teater, kreftomsorg og voksenpsykiatri.
Jeg liker å være en medvandrer i andre menneskers liv, og føler meg takknemlig overfor alle som har åpnet seg for meg og dermed også beriket mitt liv. Personlig ser jeg livet som en åndelig reise, men er ikke tilknyttet noen spesiell religion eller tro.
Helt siden jeg fikk kreft for mer enn 30 år siden, har jeg vært opptatt av sammenhengen kropp-sjel. Hvorfor blir man syk? Hvordan kan man påvirke sin egen helsetilstand? Har sykdom en mening? Hva er livets mening? Hva skjer etter døden?
Slike spørsmål har vært – og er – en drivkraft i mitt liv. Og ja – jeg tror jeg har funnet svar. Jeg tror at alt i livet eksisterer i en dyp sammenheng. Både i våre kropper, på planeten Jorden og i hele universet. Denne sammenhengen gir mening.
Sykdom er ikke det samme som at det er noe man ikke «har fått til» eller at det skjer fordi man ikke har tenkt mange nok positive tanker. At man ikke er god nok. Nei, jeg tror det handler om en utviklingsprosess. Livet og evolusjonen er i stadig utvikling, og vi er alle en del av denne utviklingen.
For meg ble kreftsykdommen en slags åndelig oppvåkning der jeg etter hvert erkjente at jeg er et bevisst vesen – en sjel – som for tiden bor i denne kroppen. Det er mitt ansvar å ta vare på kroppen så godt jeg kan, og jo mer jeg kan ta inn at jeg også har en høyere bevissthet, jo rikere og mer meningsfullt blir det å leve i denne fysiske kroppen. Den jeg egentlig ER, befinner seg i sjelens dimensjon.
I denne høyere dimensjonen kan vi alle søke veiledning for våre liv. Det er en bevissthets-tilstand som kjennetegnes av klarhet, å føle seg trygg og hel, elsket og fri. Intuisjon, inspirasjon, drømmer og kreativitet er noen av sjelens måte snakke til oss på.
Jeg tror vi lengter dit når vi dissosierer ut av kroppen ved traumatiske opplevelser. Sjokk åpner bevisstheten vår, men fordi det så stor frykt involvert, kommer vi «skjevt» ut av kroppen. I stedet for å komme opp i en trygg sjels-dimensjon, havner vi ofte i et forvirrende «mellomrom» i bevisstheten i stedet. Traumeterapi handler derfor mye om å få hjelp til å komme ned i kroppen igjen så det blir trygt å være der.
Men veien «opp» er tilgjengelig for oss alle. Den tryggeste veien opp, er via hjertet. Hjertet er en slags trygg port opp i høyere bevissthets-tilstander. Det betyr at vi må arbeide med vennlighet og respekt for oss selv, gi oss selv mye omsorg og aksept. Ikke minst inkluderer selvomsorgen at vi gjør noe godt for kroppen. Daglig selvomsorg er viktig, spesielt hvis man er traumatisert, for da er det indre «rommet» ofte trangt og en ubehagelig «bolig» for sjelen. Men når det indre rommet utvides – ja, det kan bli til et helt landskap! – så kan kropp og sjel lettere gjenforenes.
Traumatiserte mennesker jobber mye med seg selv på denne måten. De har derfor mye å lære oss andre. Jeg har den dypeste respekt for det arbeidet de gjør. Et arbeid jeg tror de gjør for flere enn seg selv. For når ett menneske forløser sitt traume, hjelper det mange andre i det kollektive feltet der vi alle hører sammen.
Derfor ser jeg på traumatiserte mennesker som viktige og en slags veivisere for andre. I dagens verden der vi daglig leser og hører om sjokk og traumer rundt oss, er det altså noen mennesker som jobber i det stille med å komme ut av angsten og forløse sine traumer. Kanskje på vegne av oss alle. Derfor har jeg skrevet om noen av dem og deres indre og kroppslige prosesser i boka «Lyset i tunellen. Om bevissthetsendringer ved traumer og nær-døden-opplevelser.»
Den kan kjøpes hos meg ved å sende meg en epost til post@runahelmersen.no