Vi sitter alle i et fly på vei inn i turbulens, skrev Lars West Johnsen i dagsavisen.no her en dag. Det er et godt bilde på dagens korona-situasjon. Og hva gjør vi da? Stoler på pilotene, sier han.
Jeg liker å tenke i bilder og symboler. Hva kan pilotene symbolisere for oss i disse korona-dager der alt er så uvisst og vi ikke har kontroll på hverdagslivene våre lenger? Fra mitt fagfelt traume-terapi, så er turbulens et velkjent fenomen. Det har mange navn: forvirring, redsel, ensomhet, isolasjon, høyt stress, manglende tillit til andre mennesker.
Lyder det kjent?
I terapirommet er dette noe av det vi forsøker å navigere etter når livet er vanskelig:
Etablere et trygt rom, eller i hvert fall relativt trygt ved f.eks. å tenke på en situasjon, et sted, et menneske eller kanskje et dyr som man har følt seg trygg sammen med. Dette roer et stresset nervesystem og kan selvfølgelig utvikles videre til musikk, trening, kreative aktiviteter osv.
Lære seg noen pusteøvelser og jordingsøvelser. Som f.eks. den jeg har beskrevet tidligere ved å stå på gulvet og gjøre noen sirkler med kroppen fra anklene der du kjenner vekten flytte seg under fotsålene. Eller gjøre yoga, tai chi eller chi qong. Dyrke mindfulness eller meditasjon. Nettet er fylt med tilbud, også gratis.
Våge å kjenne på de vanskelige følelsene. Hvis man deler dette med en god venn, så vær lyttende og aksepterende ikke kom med masse gode råd til hverandre, men hjelp hverandre til å tåle de vonde følelsene. De er helt naturlige. Følelser er knyttet til behov, og frykt er for eksempel knyttet til behovet for trøst og omsorg.
Finn din egen indre omsorgsfulle mor eller far eller hva du vil kalle det. Det er den delen av deg som kanskje gir mye omsorg til andre og til barna dine. Husk å vende den mot ditt eget indre, kanskje redde barn også. Lytt innover: Hva trenger jeg nå?
Finn din indre observatør. Den delen av deg som kan heve seg litt over de kaotiske tankene og følelsene og få et overblikk. Kanskje hjelper det å si til seg selv: «Det er greit å ha mange slags tanker i hodet, jeg aksepterer dem alle og så slipper jeg dem for en stund. Så undersøker jeg om det kan bli litt stillere inne i hodet mens jeg puster rolig og sipper tankene ut på hver utpust.» I denne stillheten kan observatøren dukke frem. Observatøren er ikke kritisk, ikke bare fornuftig, ikke kald, men nøytral og vennlig. For noen er det en høyere bevissthet.
Bevisstheten vår består av mange nivåer eller frekvenser. Jo høyere opp vi kommer, jo mer oversikt og perspektiv får vi, og jo lettere vil vi få øye på fellesskapet. Da har vi flyttet oss fra Jeg til Vi. I dag brukes denne formuleringen av mange politikere: Vi oppfordres til å tenke i Vi og ikke i Jeg.
Det er klart det kan føles krevende å skulle sette egne behov litt til side for å være med i den store dugnaden, men hva hvis denne dugnaden til syvende og sist gavner oss alle? Jeg må si at jeg er ganske imponert over den dugnadsånden veldig mange viser nå, og har lyst til å takke alle som er med og tar ansvar ved å holde avstand og holde seg mest mulig hjemme. Og ikke minst alle de som står i front: helsepersonell, bussjåfører, ansatte i matbutikker osv. Når vi andre vender oss innover i vår isolasjon, dukker det opp utrolig mye fint også i dag: folk synger og spiller og klapper for hverandre, handler for hverandre, inspirerer hverandre på ulike måter. Heia dette nye fellesskapet!
For meg er denne dugnaden det samme som å stole på pilotene i dagens turbulens. Vi er på en måte alle piloter nå.