Jeg føler meg sliten og matt etter tre ukers influensa. Kroppen synker sammen og speilet viser bestemt ikke et ungt, friskt ansikt. Nei, her dukker det opp et ansikt uten farge, det ser ut som om jeg går i ett med den gamle, gråhvite februarsnøen utenfor. Isete og hard dekker den alt som en gang skal bli grønt og frodig.
Så leser jeg teksten om livskraft (se annet sted på bloggen) skrevet av Marianne Williamson, den teksten som ble holdt som tiltredelsestale av Nelson Mandela da han ble president i Sør-Afrika i 1994, etter 17 år i fangenskap. Da blekner selvfølgelig min bleke, influensatrøtte kropp fullstendig! Hallo, ta deg sammen! Hva er egentlig problemet? Du har bare en årlig nedtur med influensa, tenk på hva mennesker strever med rundt omkring i verden!
Men så leser jeg en gang til: Om den indre storheten som finnes i oss alle. Om ikke å skjule den, men tvert imot vise den fram og dermed også gi andre rett til å gjøre det samme.
Jeg tenker: Jo jo, fine ord, men akkurat nå føles den derre livskraften veldig langt borte. Men så gir jeg meg selv litt tid til å kjenne etter, til å reflektere. Hva er egentlig livskraft? Jeg forbinder det med grokraft, med den samme kraften som får frø til å spire og store trær til å vokse fram av bittesmå frø. Jeg ser ut av vinduet, og ser på naturen utenfor. Tildekket av snø, men trærne står der som stille vitner om grokraften i naturen. Og det slår meg: Livskraft er en naturkraft. Den veller fram fra den mektige naturen vår, og inntar også oss mennesker. Enten vi kjenner det som en energi i kroppen eller som en inspirasjon i sinnet. Vi er rett og slett forbundet med naturen og hverandre gjennom denne kraften.
Og mens jeg sitter stille og lytter til min egen kropp, skjer det: Kroppen begynner å reise seg opp fra den sammensunkne stillingen. På forsiden av kroppen kiler og vibrerer det av liv som strømmer inn i meg og opp i meg og får kroppen til å reise seg selv om den er influensa-slapp og dvask. Energien fra kraften fyller både innsiden og utsiden av kroppen og er i rommet rundt meg. Det kjennes stort og grenseløst, jeg kan simpelthen ikke synke sammen lenger. Det forteller meg at det snart er vår, at gleden er på vei, at lyset kommer til å bli lenger og lenger hos oss. Og samtidig forteller det noe om at dette lyset ikke bare er sollys, men også et indre lys, en indre kraft som holder meg oppe og driver meg framover.
Jeg tror sannelig at influensaen er vekk, det er ikke plass til den lenger. Nei, nå begynner isen å smelte her, nå skal det såes og gjøres klart til vår og sommer! Jeg er klar for å gro mer. Kom igjen, livskraft! La meg danse med deg!
Så roer jeg meg. Jeg tok litt hardt i der, ja, vet det. Akk ja, det blir ingen dans akkurat nå, kroppen er fortsatt sliten og fornuften overtar styringen. Hvile deg nå, ikke bruk opp alle kreftene med en gang.
Men dypt inne i kroppen har vårens lys begynt å bre seg. Igjen! Hi hi!
