Måned: april 2020

Det er mye snakk om stillhet i disse korona-tider, og nå er vi også inne i den stille uka. Derfor tenkte jeg å dele noen erfaringer med stillhet. Noe av denne teksten er fra min første bok «Gjennom bildene. Når livskreftene seirer over sykdommen» fra 1993, noe er nåværende refleksjoner.

Paradoksalt er stillheten nødvendigvis slett ikke stille. Det virker som om mange erfarer akkurat det nå der ute og hjemme i «de tusen hjem.» Da tenker jeg ikke på barneskrik og voksenkrangling fordi vi går hverandre på nervene, men den indre stillheten som mange opplever når de blir alene. Denne stillheten kan være ganske støyende.

Mennesker har alltid valgt å være alene i perioder for å være i sin egen stillhet. Det har mange navn: retreat, hvile, kontemplasjon, refleksjon, bønn, meditasjon osv. Den store forskjellen på disse og den nåværende, kollektive stillheten, er at vi ikke har valgt denne stillheten selv. Den er blitt påført oss.

Her er noen erfaringer fra mitt møte med egen stillhet for mange år siden. Det var ikke et selvvalgt retreat, det var fordi jeg fikk kreft.

Diagnosen kom som et sjokk. Alt ble stille. Det var som å sitte inne i en boble og se ut på livet de andre levde. Jeg var midt livet, nå var jeg satt på sidelinja og ble tilskuer til de andres liv. Der jeg egentlig gjerne ville vært.

Det tok tid å akseptere hva som hadde skjedd. Først tenkte jeg: Noen måtte ha gjort en feil! Jeg følte meg jo slett ikke syk! Tenk om mine blodprøver var byttet med en annens, med en «ekte» kreftpasient sine blodprøver! Nå måtte noen ta affære og få kontrollert dette og se å få sjekket meg ut av denne misforståelsen!

Men det var ingen misforståelse. Jeg måtte se i øynene at jeg hadde fått kreft. 29 år. Hva nå? Skulle jeg dø?

Dette ble det viktigste spørsmålet akkurat da. Døden. Hva betyr det? Hva skjer da? Er det noe liv etterpå? Og deretter ventet de andre spørsmålene: Hvorfor lever jeg? Hva er meningen med mitt liv?

Mitt «retreat» kom til å handle mye om disse essensielle temaene. Det var til tider svært støyende og urolig, men etter hvert ble det flere og flere stille øyeblikk fylt med stor ro. Og jeg kan si det med en gang: Jeg er utrolig glad for at jeg levde meg gjennom dem, og ikke lurte meg utenom. (Den bobla jeg hadde havnet i gjorde det sistnevnte umulig.. ).

Så hva lærte jeg av stillheten?

Først og fremst lærte jeg at livet kan ikke kontrolleres. Det kan bare leves. Og så får tiden vise hvor lenge. Det finnes noe vi kaller livskrefter, og her er det selvfølgelig rom for mange definisjoner. For meg kom det til å handle om lysten til å leve, tillit til at livet er større enn den fysiske virkeligheten, at alt liv – absolutt alt – har en mening og vi er her så lenge vi skal. Det hjalp meg til å overgi meg og gi slipp på kontrollen. Det er timing i livet, og når flere ting skjer samtidig, såkalt synkronisitet, så er det svar fra universet på noe du har sendt ut. Timingen for døden vet vi heldigvis ikke, men vi kan alle gjøre oss kjent med tanken på at vi skal dø. Det tror jeg vil gjøre det lettere når dagen og timen er der.

Aksept. Et lite ord som rommer så mye. Det jeg lærte om aksept av det uunngåelige, det uforutsette, det jeg ikke liker og det jeg er redd for har vært med meg som følgesvenn siden. Riktignok har denne vennen ofte trodd at hun kunne slappe av og ta seg en hvil, men hun har vist seg å måtte jobbe en god del. Sukk! Men jeg er glad for at hun har blitt min venn, og jeg forsøker å lytte til henne så godt jeg kan. Det er fortsatt en øvelse.

Nået. Øyeblikket. Å være til stede her og nå. Jeg lærte at øyeblikket kan bli så uendelig stort, men også at det mange ganger kan være så lite at jeg ikke legger merke til det. Det siste skjer gjerne når jeg gjør flere ting på en gang eller bare tenker på alt jeg skulle ha gjort! Da krymper alle øyeblikkene og blir nærmest usynlige. Vi har lært at vi ikke kan stoppe tiden, men det tror jeg faktisk vi kan. Når vi er til stede i øyeblikket oppheves tiden. For et øyeblikk.

Kreativitet. Vi er alle kreative skapninger. Å ta i bruk min kreativitet var en forvandlende kraft da livet var på det vanskeligste. Noen ganger fjernet det smerten, andre ganger frigjorde det en energi i meg som jeg kunne bruke til å enten å finne nye løsninger eller forsone meg med tingenes tilstand akkurat der og da.

At livet på mange måter er en drøm som når som helst kan forandres. At virkeligheten kan forandres. At jeg kan forandres. Ingenting blir borte, men alt kan forandres. Egentlig er forandring tegn på liv og skaperkraft. Vi kan alle skape forandringer, poenget er hva vi vil og hvor vi vil. Intensjon er et nøkkelord her. Og viljekraft.

Det finnes et fellesskap og en universell kjærlighet. Vi kan alle hjelpe hverandre med å oppdage dette. Smile til hverandre. Sende hverandre gode blikk. Speile det gode i hverandre. Åpne hjertene våre for oss selv og hverandre. Vi nordmenn kan trenge å lære litt av folk fra varmere breddegrader på dette området, vi må våge å si flere spontane, positive ting til hverandre.

Meditasjon eller bønn er både åpninger til et større fellesskap og et rikere indre liv. Et åpent hjerte kan være like stort som universet. Det er «sted» å møtes. For himmelen er ikke noe sted, det er en bevissthets-tilstand.

Og så lærte jeg tålmodighet! Jeg – som alltid fikk høre som barn at jeg sto sist i køen da tålmodigheten ble utdelt, fikk utvidet min kompetanse på dette området betraktelig. Da jeg sto på et postkontor i Bergen som nydiagnostisert kreftpasient og skulle sende midlertidig flyttemelding tilbake til Oslo fordi jeg skulle behandles på Radiumhospitalet, skrev jeg én måned i rubrikken for hvor lenge omadresseringen av post skulle vare. Mor – som var sykepleier – sto ved siden av meg og sa forsiktig: «Jeg tror du kan skrive tre måneder.» Jeg så på henne med åpen munn, skulle til å protestere, men noe i blikket hennes gjorde at jeg skrev tre måneder. Det ble halvannet år.

Vi lever nå midt i en forandring der vi må være tålmodige og utholdende og kreative. Det er fine egenskaper som vi kommer til å trenge når vi skal skape det nye samfunnet etter koronaen, i større samklang med naturen og hverandre. For Moder Jord vil ikke at vi fortsetter som før. La oss blir flinkere til å lytte til henne. Og til stillheten i oss selv.

Fortsatt god påske!

Det er mye å tenke over i disse dager der vi både holder pusten for verdenssituasjonen og er urolige for våre egne lunger.

I østens energi-tankegang der man knytter naturen og menneskene dypt sammen i det som kalles 5-element-teorien (jord, luft, ild, vann, tre), sier man om luftelementet at det foruten å stå for pust og lunger, også symboliserer all slags kommunikasjon med omgivelsene. Via pusten kommuniserer vi med omgivelsene: vi tar inn oksygen, og vi sender ut karbondioksyd, altså en kommunikasjon der noe går mellom de ytre omgivelsene og vårt indre.

Når vi utvider denne kommunikasjons-forståelsen, så handler det om all slags kommunikasjon: ord, berøring og samhandling på alle slags måter. Derfor sies det at luft-elementet også står for relasjoner og kommunikasjon. Om hvordan vi lytter vi naturen. Om hvordan vi kommuniserer med andre mennesker. Om hvordan vi greier å ta imot fra andre – enten det er gaver, berøring eller ord. Og om hvordan vi responderer på det som blir gitt oss. Hva gir vi tilbake? Hvordan gjør vi det? Lytter vi godt nok? Oppmuntrer vi? Husker vi å gi litt oppmerksomhet til noen som sitter mye alene?

For å kunne mestre alt dette, må vi kjenne oss selv og hvem vi er, for ellers er det fort gjort å miste seg selv ved konstant å være på giver-siden eller bli ensom hvis vi ikke tør eller greier å ta imot støtte eller gode ord fra andre mennesker. Og hvis vi ikke greier det, kan livet kjennes tungt og sorgfullt. For ikke å snakke om hvis vi mister noen vi er glad i. Da kjenner vi på sorgen. Derfor sier vi at de følelsene som er knyttet til luft-elementet, er sorg og kjærlighet. Mange som lever med en innkapslet sorg, får en smerte eller et press over brystet. Ubalanser i luftelementet viser seg gjerne som bryst-smerter, pusteproblemer, klump i halsen, ekstra følsomhet for avvisning og tap, ensomhet eller vanskeligheter med å være alene.

Det er ingen tvil om at det er ubalanse i klodens luft-element. Den er i dyp sorg over tapet av en god kommunikasjon med oss og har stor smerte i sine skoger, hav, jord og øvre luftlag. Ilden har til tider får overtaket som et tegn på den store ubalansen.

De som behersker luft-elementet til sitt ypperste potensiale blant oss, er kunstnerne. De bruker sin kreativitet til å finne stadig nye måter å kommunisere på. Derfor sies kunstneren å være en arketype som er knyttet til luft-elementet.

Nå blir vi utfordret til å være kunstnere alle sammen: i kommunikasjonen oss imellom og ved å ta i bruk vår skapende kraft og skape en verden som er bedre rustet til å tåle forandringer, som har en bedre fordeling av ressurser, en verden der både dyr og mennesker finner en naturlig plass for hverandre i naturen. En verden der naturen og menneskene puster i samme takt.

For nå handler det virkelig om Livets pust!

Vi sitter alle i et fly på vei inn i turbulens, skrev Lars West Johnsen i dagsavisen.no her en dag. Det er et godt bilde på dagens korona-situasjon. Og hva gjør vi da? Stoler på pilotene, sier han.

Jeg liker å tenke i bilder og symboler. Hva kan pilotene symbolisere for oss i disse korona-dager der alt er så uvisst og vi ikke har kontroll på hverdagslivene våre lenger? Fra mitt fagfelt traume-terapi, så er turbulens et velkjent fenomen. Det har mange navn: forvirring, redsel, ensomhet, isolasjon, høyt stress, manglende tillit til andre mennesker.

Lyder det kjent?

I terapirommet er dette noe av det vi forsøker å navigere etter når livet er vanskelig:  

Etablere et trygt rom, eller i hvert fall relativt trygt ved f.eks. å tenke på en situasjon, et sted, et menneske eller kanskje et dyr som man har følt seg trygg sammen med. Dette roer et stresset nervesystem og kan selvfølgelig utvikles videre til musikk, trening, kreative aktiviteter osv.

Lære seg noen pusteøvelser og jordingsøvelser. Som f.eks. den jeg har beskrevet tidligere ved å stå på gulvet og gjøre noen sirkler med kroppen fra anklene der du kjenner vekten flytte seg under fotsålene. Eller gjøre yoga, tai chi eller chi qong. Dyrke mindfulness eller meditasjon. Nettet er fylt med tilbud, også gratis.

Våge å kjenne på de vanskelige følelsene. Hvis man deler dette med en god venn, så vær lyttende og aksepterende ikke kom med masse gode råd til hverandre, men hjelp hverandre til å tåle de vonde følelsene. De er helt naturlige. Følelser er knyttet til behov, og frykt er for eksempel knyttet til behovet for trøst og omsorg.

Finn din egen indre omsorgsfulle mor eller far eller hva du vil kalle det. Det er den delen av deg som kanskje gir mye omsorg til andre og til barna dine. Husk å vende den mot ditt eget indre, kanskje redde barn også. Lytt innover: Hva trenger jeg nå?

Finn din indre observatør. Den delen av deg som kan heve seg litt over de kaotiske tankene og følelsene og få et overblikk. Kanskje hjelper det å si til seg selv: «Det er greit å ha mange slags tanker i hodet, jeg aksepterer dem alle og så slipper jeg dem for en stund. Så undersøker jeg om det kan bli litt stillere inne i hodet mens jeg puster rolig og sipper tankene ut på hver utpust.» I denne stillheten kan observatøren dukke frem. Observatøren er ikke kritisk, ikke bare fornuftig, ikke kald, men nøytral og vennlig. For noen er det en høyere bevissthet.

Bevisstheten vår består av mange nivåer eller frekvenser. Jo høyere opp vi kommer, jo mer oversikt og perspektiv får vi, og jo lettere vil vi få øye på fellesskapet. Da har vi flyttet oss fra Jeg til Vi. I dag brukes denne formuleringen av mange politikere: Vi oppfordres til å tenke i Vi og ikke i Jeg.

Det er klart det kan føles krevende å skulle sette egne behov litt til side for å være med i den store dugnaden, men hva hvis denne dugnaden til syvende og sist gavner oss alle? Jeg må si at jeg er ganske imponert over den dugnadsånden veldig mange viser nå, og har lyst til å takke alle som er med og tar ansvar ved å holde avstand og holde seg mest mulig hjemme. Og ikke minst alle de som står i front: helsepersonell, bussjåfører, ansatte i matbutikker osv. Når vi andre vender oss innover i vår isolasjon, dukker det opp utrolig mye fint også i dag: folk synger og spiller og klapper for hverandre, handler for hverandre, inspirerer hverandre på ulike måter. Heia dette nye fellesskapet!

For meg er denne dugnaden det samme som å stole på pilotene i dagens turbulens. Vi er på en måte alle piloter nå.

I dag er jeg inspirert av Mummimamma – og en ytring skrevet av Eirik Hørte i psykologisk.no . Det er skrevet lenge før korona-krisen satte oss i karantener og avstand til hverandre, men gjelder mer enn noensinne akkurat nå der vi lett kan bli litt usynlige for hverandre, kanskje særlig de mest engstelige og redde av oss.

I Mummi -familien som Tove Jansson skrev om, hadde Mummi-mamma rett og slett en kur for usynlighet! En dag Mummifamilien sitter rundt bordet og renser sopp, banker det på ruten. Den lyshårede kvinnen Tootikki kommer inn etterfulgt av en liten, svevende sølvbjelle. Denne bjellen er festet rundt halsen på en usynlig pike, forklarer Tootikki. Hun heter Ninni.

Ninni har vokst opp hos en fæl tante som er «ironisk fra morgen til kveld.» Den gangen Ninni sklei på en sleip sopp, ble tanten verken sint eller opprørt. Hun himlet bare med øynene og sa med iskald stemme: «Jeg forstår at dette er din oppfatning av dans, men jeg ville være takknemlig hvis du ikke gjorde det i maten.»

Etter en hel oppvekst med slike giftige kommentarer, begynte Ninni å trekke seg lengre og lengre inn i seg selv. Til slutt ble hun usynlig. «Dere vet jo at folk lett kan bli usynlig hvis man skremmer dem ofte nok, « sa Tootikki.

Ninni fikk være en stund hos den omsorgsfulle mummi-familien, og for hver gang hun ble møtt med et varmt blikk, kom formen hennes mer og mer til syne. Dette er Mummimammas kur for usynlighet.

Vakkert, ikke sant? Og faktisk veldig virkelig, det er ikke bare en diktet historie. For vi mennesker trenger hverandres gode blikk, nå mer enn noensinne. Ikke bare følelsesmessig, faktisk helt inn i fysiologien og nervesystemet vårt. For vi har nemlig noen nerveceller som kalles speilnevroner. Og disse er utrolig viktige i vår kommunikasjon med omverdenen helt fra vi er ganske små. Gjennom å speile oss i andres blikk, stemme og ansiktsuttrykk, får vi styrket akkurat det som speiles hos den andre – dypt inne i oss selv. Tenk for en kraft vi besitter!

Jeg blir så glad når jeg går en tur i disse dager nesten uten å møte mennesker, men når jeg møter en enslig eldre mann på veien som smiler og går over på den andre siden av veien for at vi ikke skal komme for nær hverandre, ja, så smiler det i hele meg. Så sier vi: «Ja, det er best sånn nå,» og så ler vi litt av denne rare nye hilseformen. Men det ligger et dypt alvor bak smilet. Heldigvis.