TARA-metoden: et energetisk kart over kroppen

Kroppen har en fysisk og psykisk dimensjon – det vet vi både hver især og fra vitenskapen. Det vi tenker og føler, påvirker kroppen på ulike måter, både kjemisk, nervemessig, i muskelspenninger, pust og immunsystem – for å nevne noe.

Men det er også en energetisk dimensjon ved kroppen. Det strømmer en energi rundt i kroppen som følger egne baner, og som påvirker oss både fysisk og psykisk. Mange kjenner til dette fra akupunktur eller fra kunnskapen om chacraene i og utenfor kroppen. Tara Approach er en gammel energimedisinsk kunnskap fra Japan, der den ble kalt Jin Shin. I Tara-metoden kombineres østens gamle visdom med vestens vitenskapelige kunnskap om hjerne og nervesystem. Det er den amerikanske nevropsykologen Stephanie Mines som har kombinert de to verdenene i dette helbredelses-systemet og hun underviser mange steder i verden. Jeg liker denne kombinasjonen, og studerer dette for tiden, da jeg føler at dette er et slags «missing link» mellom den fysiske og den psykiske dimensjonen ved kroppen.
Tara-metoden er et selvhelbredelses-system som vi alle er skapt med. Det består av 26 utvalgte energisentre i kroppen som hver for seg står for ulike kvaliteter/egenskaper, som for eksempel fryktløshet, visdom, balanse, transformasjon og fred.

Energien fra disse punktene vekkes via lette fingertrykk, vi kaller det «å lytte med fingertuppene.» Fingrene lytter til kroppens pulser. Og ved å kombinere ulike punkter, skapes det en bevegelse, en energi strøm i kroppen som kan åpne blokkeringer, gi fred eller nytt liv til livløse, tomme områder. Eller rett og slett støtte en indre vekstprosess som er i gang. Systemet er en fantastisk måte å støtte seg selv på. Og det er også en veldig god måte å støtte andre på i behandling – enten man er psykoterapeut, massør, soneterapeut eller på andre måter en veileder for andre mennesker. Selv bruker jeg det som et supplement til psykomotorisk behandling og avspenningsbehandling. Og den dype kunnskapen fra kilden i systemet beriker meg både som menneske og som fagperson.

Ta for eksempel punktet «grenser.» Det sitter på innsiden av hver albue, midt i bøyen. Ved å holde deg selv her, vil du få hjelp til å kjenne deg tilstede i deg selv og merke at du har en grense mot omverdenen. Du blir senter i ditt eget liv, sier Tara. Det er mange situasjoner der vi trenger dette, ikke nødvendigvis i kriser og katastrofer, men mange hverdagssituasjoner der andre mennesker kan føles litt innvaderende og det kan være vanskelig å si noe om det. Eller hvis det skjer mye i livet og det kan være vanskelig å holde fast i seg selv og konsentrasjonen og tilstedeværelsen i egen kropp. Kanskje man føler seg litt utflytende og forvirret. Da kan det være godt med et holdepunkt. Prøv å holde deg her og kjenn hvordan du samtidig holder om deg selv.

Et annet nyttig punkt sitter på toppen av skuldrene og heter «gi slipp og ta imot.» Hvis du legger en finger eller to her og sitter stille og bare puster, så vil energien i punktet frigjøres og hjelpe deg til å gi slipp på det du ikke trenger lenger eller ønsker å bære på. Samtidig vil dette slippet gjøre det lettere for deg å ta imot noe nytt og noe godt. Det vil støtte pusten din og frigjøre lungene, sier Tara. Og er det noe pusten vår trenger i vårt stressede samfunn, så er det støtte! Jo mer stresset eller anspent, jo kortere og mer overfladisk pust. Ved hjelp fra dette punktet kan hevede skuldre falle litt ned og pusten kan få anledning til å bli dypere. Ingen quick fix, men igjen: en god støtte til å falle til ro og kanskje til å støtte en prosess som handler om å komme mer i kontakt med seg selv og sin egen rytme.

Vi vet at rytme er beroligende. Hjernen har faktisk et eget rytmesenter. En gjentagende, rolig rytme virker støttende og beroligende på en urolig kropp. Det er derfor noen mennesker (ubevisst) sitter og vugger eller svinger frem og tilbake eller fra side til side: de er rett og slett urolige og sitter og roer seg selv på denne måten. Og det er derfor vi gynger små barn i søvn. Rytme beroliger. I hvert fall den rolige rytmen. Motsatt kjenner vi selvfølgelig også godt til hvordan kraftig og hurtig rytme kan gjøre oss opphissede og til og med ekstatiske. En sensibel kropp med et lett antennelig nervesystem trenger ofte hjelp til å bli rolig. Og den «vet» selv at rolig rytme vil støtte dette, det er jo genialt!

Rytmen er ikke en eksplisitt del av Tara-metoden, men et annet eksempel på hvilke mekanismer vi er født med som hjelper oss til å ta vare på oss selv. Og det er i grunnen det som er Tara’s innhold og tilbud: en måte ta vare på oss selv.
Hvis du ønsker mer kunnskap om dette unike systemet, så kan du lese mer på www.tara-approach.org eller ta kontakt med meg.

 

Kriser

Kriser er en naturlig del av menneskelivet, men det er forskjell på utviklingskriser og traumatiske kriser. Det kan være vanskelig å se forskjellen fordi det kommer an på de personlige erfaringene vi har med oss. Her er noen beskrivelser:

Traumatisk krise = psykiske reaksjoner på ytre hendelser av en slik art at personens fysiske eksistens, sosiale identitet og trygghet eller grunnleggende livsmuligheter blir truet.

Utviklingskrise = fødsel, pubertet, ekteskap, barnefødsel, klimakteriet, å bli gammel osv.

Erfaringskrise = ny jobb, starte eller avslutte en utdannelse, flytte.

Her skal det handle om de traumatiske krisene og hvordan vi kan støtte mennesker i kriser.

Traumatiske kriser kjennetegnes ved alvorlige uventede hendelser – for eksempel at en nærstående dør, plutselig sykdom, ulykker, skilsmisse, bli arbeidsledig, utroskap, ufrivillig abort, incest, vold eller krig. Dette medfører å føle seg forlatt og ensom, verdiløs og i et kaos. Reaksjonene som følger av dette må sees som måter å forsøke å overleve på, også selv om de ikke konstruktive. Det kan dreie seg om reaksjoner som angst, sorg, leting etter mening, selvdestruktiv adferd, aggresjon, likegyldighet eller rusmisbruk. Disse reaksjonene er altså ikke sykelige, men er uttrykk for mestringsstrategier.

De sterkeste reaksjonene kan medføre sammenbrudd og desorganisering av personligheten, og da trenger man hjelp utenfra. Men ellers er kriser en naturlig del av livet. De behøver ikke være en livslang dom, sier Peter Levine, grunnleggeren av Somatic Experiencing.

Måten man takler en krise på, er avhengig av:
• Selve hendelsen og tapet
• Hendelsens indre, psykologiske betydning (det indre tapet)
• Livsperioden det skjer
• Den sosiale situasjonen man har rundt seg som evt. støtte

Traumatiske kriser har en eksistensiell karakter, og preges av sterke, motsetningsfylte følelser. Det eksistensielle aspektet beskrives ved motsetningene:
• Selvfølelse – selvforkastelse
• Samhørighet – forlatthet
• Meningsopplevelse – meningsløshet og kaos

I kriser kjemper vi mot tapet. Den følelsen som dypest sett komplementerer et tap, er sorg. Det er bare sorgen som forløser, sies det, og dermed blir det viktig å åpne opp for å gi seg selv muligheten for å sørge. Mange er låst i sjokket og motstanden mot å akseptere tapet, og kommer ikke videre.

Det positive budskapet er at kriser også har utviklende funksjon, de er ikke bare begrensende. På kinesisk betyr ordet ”krise” vendepunkt! Men for at det skal bli et positivt vendepunkt, er bearbeiding og støtte fra omgivelsene avgjørende. Da kan det eksistensielle aspektet ved krisen bli en skjult skatt som kan åpenbare seg. Hvis man leter etter meningen med livet og finner inn til en dypere side ved seg selv som er i stand til å akseptere tapet og til og med kanskje utvikle større kjærlighet til seg selv som en kompensasjon for det tapet man har lidd, så har sannelig krisen vært en gave.

HVORDAN HJELPER VI I DEN AKUTTE FASEN?
Ved å være aktivt hjelpende, praktisk og konkret. Gi noe å drikke. Ta over situasjonen. Oppspore nettverk og støttepersoner. Oppfordre den kriserammede til å fortelle hva som har skjedd, gjerne mange ganger, men ikke presse fram reaksjoner. Bekrefte virkeligheten, fokusere på det som har gått bra, lete fram ressurser og speile disse. Gi aksept og støtte på at det er vanskelig å sove, det er ikke farlig, det er naturlig.

Kroppslig: Gi hjelp til å merke jordforbindelse, til å bevege seg – kanskje gå og gå med støtteperson ved siden av seg, oppfordre til å merke situasjonen her og nå, gjenta at krisen er over. Sjokkreaksjonen kan gjøre at man «mister tid og sted», og kjenner seg stadig som midt i den kritiske hendelsen. Hjernen trenger rett og slett hjelp til å forstå at krisen er over.

Kilder:
Erik Homburger Erikson, Marianne Bentzen, Karen Margrethe Sæbø.

Du er den som tenker dine tanker

Du ER ikke tankene dine, du er DEN SOM tenker tankene dine. Er dette nye tanker for deg?

Dette perspektivet kan være helt nytt for mange mennesker, særlig hvis man føler seg deprimert og kverner på negative tanker. Da er det lett å identifisere seg med disse tankene, og tro at: Dette er meg.

«Hvordan kunne jeg være så dum??»
«Jeg er så redd for at jeg aldri skal få meg en kjæreste igjen.»
«Jeg tør ikke være alene.»
«Dette får jeg aldri til!»
«Jeg tør ikke vise hvem jeg er, for det er jeg veldig usikker på.»
«Jeg er ikke god nok.»
«Jeg tror egentlig ikke at livet har noe godt å by meg.»
«Med min bagasje i livet, kan det ikke være annerledes.»
«Jeg skammer meg over meg selv.»
«Jeg tør ikke elske eller slippe noen inn på meg.»

Gjenkjennelig? Da er du i så fall i samme båt som de fleste jeg kjenner, i hvert fall tenker vi vel sånn i perioder de fleste av oss. Det er så lett å havne i den båten der disse tankene får kverne og kverne, og til slutt så tror man på dem.Man har rett og slett identifisert seg med dem.

Men de er kun tanker, tanker du har om deg selv, de er ikke deg. Bevisstheten din er mye større enn tankene dine. Bevisstheten inneholder både tanker og følelser, liv og røre, stillhet, hukommelse, drømmer, håp, visjoner, fantasi og kreativitet, vilje og refleksjon, observasjon og klarsyn, retningssans og andre sanser. Vi har en underbevissthet som operer i oss uten at vi er klar over det (men vi kan bli det), vi har en søvnbevissthet, en kroppsbevissthet og vi har en slags overbevissthet, en høyere bevissthet der vi er en del av en kollektiv bevissthet.

Alt liv har bevissthet. Fra den lille mauren til de største trærne, fra amøben til mennesket. Jeg tror at alt som lever har bevissthet, men ikke nødvendigvis bevissthet om seg selv. Det har mennesket. Vi kan i hvert fall utvikle denne delen av vår bevissthet, og det gjør vi ved å reflektere over oss selv. Når vi oppdager denne muligheten, så åpner det seg en hel verden av nye muligheter. For sett fra dette perspektivet, er tanker noe som kan styres, noe vi kan påvirke selv og dermed påvirke livet vårt med og hvordan vi opplever å være i verden.

Jeg sier ikke at alt løses med positive tanker. Nei, tvert imot så er de såkalt negative tankene nødvendige og viktige erfaringer på veien mot å forstå deg selv. For de kommer fra noe, de har en årsak som du skal ha respekt for. Det er en grunn til at det er vanskelig å bli kvitt dem. Kanskje skal du ikke ha som mål å bli helt kvitt dem, men å akseptere dem og la dem ligge. Ikke høre på dem og handle etter dem. Nei, la dem være et eller annet sted i bakhodet på en arkivhylle langt vekk. Husk at å akseptere dem ikke er det samme som å godta at de er sanne. Du aksepterer simpelthen bare at de eksisterer, men heller ikke mer. For paradokset er at jo mer du kjemper imot at du har negative tanker, jo mer låst blir du til dem og jo større plass får de i bevisstheten din. Magien ved å lære seg å akseptere, er at det blir lettere å gi slipp på dem. Og så gir du plass til andre tanker, nye tanker.

Det kan hjelpe å tenke at livet er som en elv, og at du sitter i en båt på elven. Når de negative tankene får overtaket, så glemmer du at du seiler på en elv, og ser bare innsiden av båten du befinner deg i. Alt utenfor blir borte for deg. Men elven ER der likevel, og den bringer deg videre. Også selv om du kanskje har kommet inn i et sideløp og tilsynelatende har satt deg fast. På et eller annet tidspunkt løsner det, og du kommer tilbake i flyten igjen.

For et godt liv, er som regel et liv i bevegelse, i flyt. Ikke et liv uten motstand og vanskeligheter, men et liv der tanker og følelser, tvil og usikkerhet, inspirasjon og ny utsikt og ny innsikt veksler med hverandre. Og da blir tankene som et slags redskap på veien til å finne tilbake til flyten. Du kan for eksempel velge å tenke at: Jeg stoler på at livselven bringer meg dit jeg skal. Eller: Jeg sitter trygt i båten min. Eller: Jeg stoler på meg selv og at jeg er god nok. Eller: Jeg åpner meg for nye muligheter.

Dette kan jeg ikke tro på, derfor kan jeg ikke tenke slik, tenker du kanskje nå. Poenget er at dette behøver du ikke tro, du skal bare gjøre det! Hjernevaske deg selv. Forestille deg at du nå skifter ut negative programmer med positive, mer løsningsorienterte og åpne tanker. Samtidig som du vet at dette er ikke nødvendigvis er sannheten, men det bringer deg nærmere sannheten om deg selv. Og den sannheten er ikke en statisk og fastlåst setning som varer hele livet. Nei, den er noe som er i bevegelse og forandring hele tiden.

Tankene er som redskaper i sinnet, de er skapende, noe du kan bruke bevisst for finne en ny retning eller et nytt innhold eller oppdage noe nytt ved deg selv. Tanker har kraft og magi i seg, og de kan påvirke livet i veldig stor grad. Vår utfordring som mennesker, er at vi er utstyrt med en vilje og evne til å velge. Jo mer bevisste vi blir om oss selv, jo lettere blir det forhåpentligvis å ta gode valg og velge flere gode tanker enn negative tanker.

Godt valg på veien mot en klarere og større bevissthet!

                        image

Psykomotorisk terapi og nevroaffektiv terapi

Jeg har fått publisert en fag-artikkel i mitt danske fagblad Psykomotorik.
Artikkelen omhandler Psykomotorisk terapi og nevroaffektiv psykoterapiterapi.

Nevroaffektiv psykoterapi og teori handler om integrasjon av kunnskap om hjerneforskning, utviklingspsykologi og psykoterapi med en modell over personlighetsutviklingen. Kroppen har en sentral plass i terapien. Jeg opplever at dette er et nærliggende og inspirerende fagområdet for psykomotoriske terapeuter. Det er mye viten å hente og man kan få noen redskaper som kan gjøre det lettere å navigere i terapirommet. Her følger en kort presentasjon av teorien, og litt om hvordan jeg setter den i spill i min rolle som terapeut.

Les artikkelen her (pdf)

Livskraft i februar

Jeg føler meg sliten og matt etter tre ukers influensa. Kroppen synker sammen og speilet viser bestemt ikke et ungt, friskt ansikt. Nei, her dukker det opp et ansikt uten farge, det ser ut som om jeg går i ett med den gamle, gråhvite februarsnøen utenfor. Isete og hard dekker den alt som en gang skal bli grønt og frodig.

                     IMG_1840

Så leser jeg teksten om livskraft (se annet sted på bloggen) skrevet av Marianne Williamson, den teksten som ble holdt som tiltredelsestale av Nelson Mandela da han ble president i Sør-Afrika i 1994, etter 17 år i fangenskap. Da blekner selvfølgelig min bleke, influensatrøtte kropp fullstendig! Hallo, ta deg sammen! Hva er egentlig problemet? Du har bare en årlig nedtur med influensa, tenk på hva mennesker strever med rundt omkring i verden!

Men så leser jeg en gang til: Om den indre storheten som finnes i oss alle. Om ikke å skjule den, men tvert imot vise den fram og dermed også gi andre rett til å gjøre det samme.

Jeg tenker: Jo jo, fine ord, men akkurat nå føles den derre livskraften veldig langt borte. Men så gir jeg meg selv litt tid til å kjenne etter, til å reflektere. Hva er egentlig livskraft? Jeg forbinder det med grokraft, med den samme kraften som får frø til å spire og store trær til å vokse fram av bittesmå frø. Jeg ser ut av vinduet, og ser på naturen utenfor. Tildekket av snø, men trærne står der som stille vitner om grokraften i naturen. Og det slår meg: Livskraft er en naturkraft. Den veller fram fra den mektige naturen vår, og inntar også oss mennesker. Enten vi kjenner det som en energi i kroppen eller som en inspirasjon i sinnet. Vi er rett og slett forbundet med naturen og hverandre gjennom denne kraften.

Og mens jeg sitter stille og lytter til min egen kropp, skjer det: Kroppen begynner å reise seg opp fra den sammensunkne stillingen. På forsiden av kroppen kiler og vibrerer det av liv som strømmer inn i meg og opp i meg og får kroppen til å reise seg selv om den er influensa-slapp og dvask. Energien fra kraften fyller både innsiden og utsiden av kroppen og er i rommet rundt meg. Det kjennes stort og grenseløst, jeg kan simpelthen ikke synke sammen lenger. Det forteller meg at det snart er vår, at gleden er på vei, at lyset kommer til å bli lenger og lenger hos oss. Og samtidig forteller det noe om at dette lyset ikke bare er sollys, men også et indre lys, en indre kraft som holder meg oppe og driver meg framover.

Jeg tror sannelig at influensaen er vekk, det er ikke plass til den lenger. Nei, nå begynner isen å smelte her, nå skal det såes og gjøres klart til vår og sommer! Jeg er klar for å gro mer. Kom igjen, livskraft! La meg danse med deg!

Så roer jeg meg. Jeg tok litt hardt i der, ja, vet det. Akk ja, det blir ingen dans akkurat nå, kroppen er fortsatt sliten og fornuften overtar styringen. Hvile deg nå, ikke bruk opp alle kreftene med en gang.

Men dypt inne i kroppen har vårens lys begynt å bre seg. Igjen! Hi hi!

                          IMG_1691

 

Pusten din

Pust er liv. Pust er bevegelse. Pust er rytme. Pusten er et sentralt bindeledd mellom bevegelser og følelser. Oppmerksomhet på pusten gjør oss nærværende og tilstede. Det er ikke for ingenting at de fleste meditasjonsteknikker starter med å bli oppmerksom på pusten.

Pusten påvirkes av berøring og bevegelse, av tanker og følelser, av omgivelsene vi er i og forholdet vi har til oss selv og andre mennesker. Mange av oss merker kanskje hvordan pusten «stopper opp» når vi reagerer følelsesmessig på noe. Engstelse, frykt og sinne hemmer pustebevegelsen, mens gode følelser som glede, lykke og trygghet frigjør denne viktige og livgivende bevegelsen i kroppen.

Pusten er vår personlige underskrift, vår måte å være i verden på, sier Marion Rosen.

Fysiologisk påvirkes pusten først og fremst av mengden av karbondioksyd i det arterielle blodet (blodet som strømmer ut fra hjertet). Anatomisk er den viktigste pustemuskelen vår diafragma, lokalisert i mellomgulvet. Noen kaller den derfor mellomgulvsmuskelen. Den deler brysthule og bukhule, og står opp som et innvendig seil i kroppen. Eller du kan tenke deg det som et stempel som beveger seg opp og ned midt inne i kroppen. Hver gang du puster inn, går stempelet ned, og hver gang du puster ut går det opp. Dette betyr faktisk at pusten er en slags innvendig massasje av viktige organer som ligger over og under diafragma.

For eksempel hviler hjertet ditt på diafragma og duver dermed litt opp og ned i takt med pusten. Under diafragma ligger magen, leveren, milten og tykktarmen. Tenk så fint at tarmen får massasje og hjelp til å skyve innholdet sitt bortover og nedover mot utslippet. Bare tanken på dette geniale trekket fra naturens side, kan jo allerede hjelpe en forstoppet tarm!

I det psykomotoriske fagfeltet, snakker vi om pustesvar. Det handler om at pusten reagerer på kroppsbehandling, og at terapeuten må følge med på hvordan kroppen svarer slik at man som terapeut ikke gjør for mye med en kropp som kanskje ikke tåler så mye. For hver gang vi puster dypt under behandling, slipper kroppen spenninger. Og muskelspenninger handler i denne sammenheng om følelser og forsvar. Frigjørende sukk er en god pusterespons. Likedan spontane strekk i kroppen. Da slipper kroppen akkurat så mye som den er klar for å slippe.

Men pusten forbinder oss også med verden. For når vi puster inn, tar vi inn mange, små oksygenmolekyler som har vært rundt omkring i naturen og i andre mennesker, og når vi puster ut karbondioksid så deler vi med de andre. Ikke minst med naturen. For trærne og plantene trenger den karbondioksyden som vi produserer, akkurat som vi trenger det oksygenet som de produserer. Det er blant annet derfor jeg er så glad i trær! De gjør meg utrolig takknemlig!

I Østen sier man at pusten styrker vår prana, eller den livgivende energien i oss. Prana finnes overalt, men kanskje aller mest i naturen. Så det å gå seg en tur i skogen er noe av det mest livgivende du kan gjøre for deg selv. Ikke bare deler du med naturen, men du får ekstra mye oksygen og prana til fri benyttelse.

Neste gang du går tur i skogen, så forestill deg at du har en stor, usynlig kappe som stryker over et stort område og super med seg det deilige, oksygenet og den livgivende pranaen. Og så kan du jo utstyre alle karbondioksydcellene dine med en takk som du puster tilbake.

God tur!

Kritikk og frykt

Styrk kritikken, svekk frykten, står det å lese i Aftenposten 1.2.15. Knut Olav Åmås skriver om hvor viktig det er å fortsette å kritisere i samfunnsdebatten, ikke la den underliggende frykten dempe de kritiske stemmene. Bakteppet er selvfølgelig karikaturstrid og terrorfrykt.

Hmm, tenker jeg, og lurer på om dette egentlig er mulig? Kan man bli mindre redd av å få kritikk? Selv om jeg er helt klar over at denne debatten foregår på et samfunnsplan, så består samfunnet av individer, av enkeltmennesker. Og ettersom min erfaring som terapeut ofte handler om enkeltmenneskers frykt og angst og følelse av ikke å være gode nok for fellesskapet, så kan jeg ikke unngå å undre meg over et slikt utsagn. For den frykten jeg ser hos mine klienter, blir desidert ikke mindre av kritikk. Tvert imot.

Så med fare for å forenkle, så hiver jeg meg utpå med noen betraktninger fra et terapeutisk ståsted.

Frykt er en grunnleggende følelse. Den gjør ofte at vi tenker oss om ekstra godt, og noen ganger velger vi å ikke gjøre noe vi hadde tenkt fordi vi er redde for konsekvensene. Mange ganger har frykten reddet oss. Opp gjennom evolusjonen har overlevelsesfrykten sørget for at vi har overlevd mange farlige situasjoner og livet har gått videre for både mennesker og dyr. Men den gjør også noe med vår evne til å tenke klart.

Mange hjerneforskere hevder i dag at hjernen vår egentlig er tre ulike hjerner i en. De tre delene av hjernen er skapt i løpet av evolusjonen, og har helt forskjellige funksjoner. Den mest primitive delen av hjernen – hjernestammen – har vi til felles med krypdyrene. Den kalles derfor ofte for krypdyrhjernen. Herfra styres pust og puls og søvn og våkenhet, alt reguleres uten at vi behøver å tenke over det. Smart. Energibesparende. Men dette er desidert ikke den intellektuelle delen av hjernen. Det neste nivået i hjernen kalles populært for pattedyrhjernen fordi denne har vi til felles med pattedyrene. Her finner vi bl.a. sterke følelser, hukommelse og evnen til å være her og nå. Heller ikke en dyptpløyende, intellektuell sak. På toppen finner vi hjernebarken, som altså bare vi mennesker har: tanker, refleksjoner, assosiasjoner, kreativitet, medfølelse, kjærlighet. Følelse av fellesskap og tilhørighet. Herfra kan vi møte hverandre med analyser og logikk og både høytsvevende og dyptpløyende samtaler og diskusjoner når vi føler oss rimelig trygge. Når vi ikke trenger å kjempe for livet.

For når vi kjenner oss redde, stresset eller føler oss truet, aktiveres hjernen i de lave nivåene, altså ikke det området der vi tenker logisk og klart. Da reagerer vi raskt og skarpt uten å tenke oss om for å overleve! Vi reagerer med en kamp- flukt eller frysreaksjon. Dette er rett og slett overlevelsesevnen vår. Denne reaksjonen i hjernen sørger for fyring i nervesystem, muskler og hormonsystemer, og gjør oss i stand til enten å ta opp kampen, stikke av eller til å overleve ved å late som om vi er døde til vi merker «faren over.» Når faren er over, gjenopptar vi det normale livet. Det vil si, slik skulle det gjerne vært, men ofte sitter frykten igjen i kroppen, som fortsatt «tror» at det er fare på ferde. Da kjennes kroppen anspent og stresset, eller vi føler oss hjelpeløse og energiforlatte. Det krever litt innsats å få denne reaksjonen ut av kroppen, særlig i et samfunn som vårt der det er et høyt stressnivå og der prestasjoner og konkurranse dyrkes høyere enn trygghet, inkludering og oppmuntring.

Poenget er at denne kamp/flukt/frys-reaksjonen ikke kan snakkes til ro med fornuftige forklaringer og analyser fra vår velutviklede hjernebark. Frykten sitter i de nederste nivåene, mens intellektuell forståelse sitter på toppen. Skal vi skape ro og minske frykt i kroppen, så nytter det ikke å snakke til den redde delen av hjernen med den høyere hjernebarkens logiske språk. Nei, i pattedyrhjernen og krypdyrhjernen, foregår ikke kommunikasjonen via rasjonelle og intellektuelle ord. Disse nivåene er ikke tilgjengelige for «sunn fornuft», det må andre slags tilnærmelser til for å skape ro. I terapi handler det da om å arbeide med kroppens språk: sansning, kroppsbevissthet, pust osv. La kroppen få tid på seg, bli lyttet til, lære seg å akseptere det man kjenner i kroppen før man kan begynne å forandre på noe. Så kan man langsomt begynne å åpne opp for mer mental forståelse av sammenhenger og forklaringer. Det er nesten som å ta seg av et barn. Eller som å høre på hvordan frykten brer seg i verden. En verden som er i fryktens kamp-modus.

Hvis først hjernen har fyrt opp en fryktreaksjon i krypdyr- og pattedyrnivåene, er den rett og slett ikke tilgjengelig for logikk og fornuft. Og i hvert fall ikke for noe som oppfattes som angrep og som skaper enda mer frykt i systemet. I min hverdag handler det derfor først om å skape trygghet og tillit, før vi kan begynne å argumentere og reflektere. For ikke å snakke om å komme med kritikk! Det oppfattes ofte som angrep, og hjernen går rett i pattedyr/krypdyrmodus, og er (for en stund) ute av stand til å tenke klokt og rasjonelt. Kritikken kan være aldri så berettiget, men hvis den det gjelder føler seg angrepet, så går vedkommende i forsvar. Det er en helt naturlig reaksjon, vi er skapt sånn alle sammen. Hvis vi skal komme ut av denne noe primitive angrep-forsvars-reaksjonen, må andre strategier til. For vi ønsker da ikke krig??

Så hva trengs? Tja, i terapi må det en forståelsesfull og vennlig holdning til. Et menneske som lytter åpent og er aksepterende i sitt vesen, virker beroligende på en hjerne som er i kamp/flukt eller frys-modus. For hjernen trenger vennlighet og kjærlighet og støtte for å komme ut av de fryktbaserte reaksjonene. I psykologiens verden kalles det tilknytning. Det kjærlighetsfulle båndet mellom barn og foreldre. Når tilknytningen er god, så tåler barnet å bli litt redd uten å gå i kamp eller frys. Men tilknytning må til. Kall det gjerne kjærligheten i hjernen. Når den blir stimulert, så folder barnet seg ut og utvikler av seg selv mange gode egenskaper – ikke minst evnen til empati og medmenneskelig forståelse.

Er dette overførbart til den samfunnsdebatten som foregår nå om terror og frykt? Jeg mener det. Vi kommer ikke noen vei med å øke fryktnivået i verden. Og kritikk øker frykten hos mange mennesker. Så hva med heller å øke trygghet og aksept for hverandres forskjelligheter? Nå blir jeg sikkert oppfattet som naiv og godtroende, og det er jeg kanskje også. Men jeg tror faktisk fra dypet av min sjel at vi mennesker henger sammen, vi er en menneskehet. Og i denne mangfoldige enhet, er det noen som er tryggere enn andre og har hatt flere muligheter til å utfolde kronjuvelene sine: hjernebarken. Men veldig mange mennesker har hatt færre muligheter til dette, og må bruke kreftene sine på å overleve i en farlig verden.

Vi som sitter trygt og godt i en ganske rolig del av verden, har derfor et stort ansvar. Vi har mulighet for å tenke oss om, vi er ikke truet på livet. Vi kan bruke hjernebarken vår og tenke fornuftig, samtidig som vi kan bruke hjertet og dempe frykten i verden. Akkurat nå tror jeg at medfølelse er viktigere enn meninger. For medfølelse kan dempe frykt og kampenergiene. Meninger skaper debatt og fyrer opp under kritikk og uenighet. Det er greit for oss som sitter trygt og godt plassert i matfatet i verden. Vi kan godt tåle å ha ulike meninger, for vi vet at vi ikke dør av det og vi blir ikke redde av det. Men jeg tror verden trenger mer medfølelse, dialog og tilknytning, enn kritikk og latterliggjøring.

Å være seg selv sammen andre – eller være et tre

image

Hvordan kjennes det å være deg når andre kommer tett inn på deg? Er det helt greit eller mister du deg selv litt da? I så fall, er du ikke alene om det siste.

Evnen til å kunne være tilstede i seg selv samtidig som man er nær andre, er ikke en selvfølge for alle. Mange mennesker mister enten kontakten med seg selv eller blir redde når andre kommer for nær. Eller man «glemmer « seg selv og er bare opptatt av den andre. For så etterpå kanskje å kjenne seg sliten eller forvirret: hvor var jeg egentlig før jeg gikk inn denne nære situasjonen?

Årsakene til at man «mister seg selv» i slike situasjoner kan være mange. Kanskje har man lært seg til å være snill og hyggelig mot andre fra man var liten fordi det lønte seg å være slik i barndomshjemmet, ellers ble det kanskje bråk. Eller kanskje var det slett ingen som merket at du var der hvis du ikke gjorde deg morsom eller gjorde de voksne stadige tjenester så de ble glade? Eller kanskje var det slik i venneflokken at det var best å tilpasse seg en rangorden for å kunne få være med i fellesskapet. Eller kanskje en kjæreste eller ektefelle har forlangt at du skulle innrette deg og være snill og hyggelig og ikke kreve noe på egne vegne.

Uansett om det har vært slik eller ikke, så er evnen til å være tilstede i seg selv sammen med andre noe som kan trenes opp. Først må du «finne deg selv» alene. En øvelse som ofte hjelper til dette, er «Treet.»

Stå med litt avstand mellom føttene og ha like mye vekt på begge føtter. Forestill deg at hele kroppen er en trestamme. Pust rolig hele tiden og la oppmerksomheten gå til føttene. Så lukker du øynene og forestiller deg at det vokser røtter ned i jorda fra føttene dine. Se for deg hvordan disse røttene jobber seg grundig ned i jorda og finner fuktighet og vann i undergrunnen. Så suger du vannet opp gjennom røttene til føttene. Nå kommer det en sakte vind som tar tak i greinene dine så stammen/kroppen din svinger litt. Bevegelsene kommer fra anklene, kroppen/stammen svinger forsiktig rundt i sirkler og fra side til side. La fotsålene hele tiden bli i gulvet, de skal overhodet ikke slippe taket i gulvet. Len deg så mye til siden at du kjenner yttersiden på foten presses ned i gulvet, deretter lener du deg til motsatt side og lar yttersiden på denne foten presses i gulvet. Len deg frem så tærne presses i gulvet, men obs! hælene skal ikke løftes opp fra gulvet. Når du lener deg tilbake på hælene, skal ikke tærne slippe kontakten med gulvet. Mange ganger. Pust rolig.

Vinden stilner og du står støtt. Kjenn at du har et rom rundt deg. Så forestiller du deg at du tar imot en du er glad i som kommer mot deg. Du bestemmer hvor tett inn på deg vedkommende skal komme. Kjenn at du stadig står støtt på beina og er tilstede i deg selv om det nå kommer en annen tett på deg. Du bestemmer selv over ditt rom. Den andre kan noen ganger komme tett inn, andre ganger holdes vedkommende litt på avstand. Begge deler er ok. Du trener på å slippe han eller henne nær deg uten å miste deg selv. Til slutt er du tilbake alene i rommet ditt, men med erfaringen om at du kan åpne og lukke som du vil. Det er din rett.

Jeg tenker at alle mennesker trenger å få ha sitt eget rom av og til. Noen av oss trenger det ganske ofte. Det er ikke det samme som å avvise andre, det er å godta seg selv og sitt behov. Men hvis andres behov blir veldig sterke og påtrengende, kan det være vanskelig å holde fast i seg selv og egne behov.

I dag er det stort fokus på å være sosial, å ha mange venner, å kunne jobbe i åpne kontorlandskap osv. Ikke alle mennesker trives med dette sosiale kravet hengende over seg hele tiden der andre menneskers ønsker, behov og meninger kommer tett på oss. Noen av oss (faktisk ganske mange), har en personlighetstype som kalles å være introvert. Det er det motsatte av den ekstroverte personlighetstypen, som elsker det utadvendte, sosiale livet. Den ekstroverte lader opp sammen med andre mennesker, mens den introverte lader opp alene. Den ekstroverte kan lett «miste seg selv» i sosialt samvær, mens den introverte kanskje nesten bare kjenner på seg selv og ubehag ved å være sammen med mange andre i det sosiale livet. Uansett om du er ekstrovert eller introvert, så er det viktig både å være i kontakt med seg selv samtidig som du kan lese og forstå andres kommunikasjon. Det kan hjelpe deg på veien mot indre trygghet.

Kunsten å lytte

«Du er så sterk og flink, dette klarer du!» Hvor mange har ikke hørt denne velmenende setningen når livet butter og man kjenner seg sliten, fortvilet og kanskje nærmest låst i en umulig livssituasjon. Akkurat da kunne man kyle denne setningen langt pokker-i-vold. For da trenger man ikke trøst eller gode råd, man trenger aller mest at noen «bare» kan høre og lytte og gi sin uforbeholdne støtte. «Ja, det er da også utrolig hvor mye problemer du møter på, kan det ikke snart være nok for deg!!» ville kanskje vært bedre å høre.

Det sies at det er en kunst å lytte. Hvorfor det? Det kommer jo an på hva man lytter til, men aller mest kommer det an på lytterens erfaring med å greie å sette seg inn i hvordan andre mennesker har det. Og denne evnen til dette – som kalles empati – er avhengig av hvordan man selv er blitt møtt og lyttet til i livet. Og ikke minst kommer det også an på ens egen selvinnsikt så man ikke overkjører den andre.

En annen viktig egenskap hos en god lytter, er nysgjerrighet eller undring over hvordan det er å være den andre. Videre må man tåle litt stillhet og at man ikke riktig vet hvilken retning samtalen tar. Noen synes dette er spennende, andre synes det ubehagelig. Slikt ubehag må identifiseres, før man kommer videre som en god lytter, og så kan det hende man må trene seg litt på å tåle ubehaget, vel vitende om at det ikke er farlig. Slik bevissthetstrening gjør at man ikke lar egne følelser overta «rommet» mellom to der den ene trenger at noen kan lytte, og den andre stiller seg tilgjengelig som lytter. Som i all kunst er det ikke nok med et visst talent, det må også øves på ferdigheter. Her er litt om disse ferdighetene:

Empati er ingen selvfølgelig menneskelig kvalitet. Det ser vi når vi ser oss rundt i verden i dag. Empati utvikles hos små barn gjennom møter med gode trygge voksne og videreutvikles gjennom livet som en hjertekvalitet. Men grunnlaget for utvikling av empati ligger i kroppens sansesystem. Små barn lever mye gjennom kroppssansningene sine, og disse sanseopplevelsene legger nevrologisk grunnlag for å utvikle følelser, som igjen er en del av empati. Hos barn handler det rett og slett om modning av hjerne og nervesystem, om en naturlig utvikling av nervesystem og følelsesliv i en god interaksjon med voksne. For at utviklingen skal bli god for barnet slik at den empatiske evnen vokser fram, trenger barnet at den voksne gir god respons med sin kropp, stemme, ansiktsmimikk og følelser.

Mennesker som selv har hatt det vanskelig, vil ofte ha veldig lett forstå andres lidelser og smerte, men noen blir overveldet av andres smerte, og orker ikke forholde seg til den. De gjenkjenner og identifiserer seg lett med andres smerter, men greier ikke adskille den fra sin egen. Dette kalles mange ganger for å være «høysensitiv.» Da har antagelig ikke den empatiske evnen modnet ordentlig av ulike grunner, for en velutviklet empatisk evne gjør at man er i stand til å være medfølende uten å føle at man går i stykker av den andres smerte. Når man ikke greier dette, har man på en måte ikke «plass nok» inni seg til de vanskelige følelsene som dukker opp, og derfor prøver man å skyve dem unna eller beskytte seg mot for mange vanskelige inntrykk/impulser. Da trenger man kanskje enten å bearbeide sine egne smerter og sår eller man kan ha nytte av å arbeide med å tåle og akseptere sine følelser og kroppslige fornemmelser. Sannsynligvis er begge deler det beste.

Kroppsbevissthet. Følelser merkes i kroppen som ulike sanseopplevelser: prikking, strømning, kribling, smerte, ømhet, spenning, klump i magen, gåsehud osv. Alt dette er viktige signaler til oss som forteller oss at vi gleder oss til noe eller bør være på vakt eller unngå noe (smerte) osv. Har man ikke denne kroppskontakten, er ulike former for sansetrening å anbefale. Stryke og klemme huden, krølle tærne, strekke seg, merke kroppens kontakt til stolrygg, underlag eller gulv, legge merke til pusten – alt dette styrker kroppssansene. Og kjenn etter hva du liker og ikke liker, sett ord på det for deg selv. Dette utvikler den viktige kroppsbevisstheten.

Samtidig er det lurt å forsøke å ha en vennlig innstilling overfor seg selv. Det som sanses, skal ikke vekk, tvert imot, det skal aksepteres og «rommes» som noe naturlig og som et viktig budskap fra kroppen. Jo mer man greier å sanse kroppen, jo mer plass blir det til følelsene, for kroppen er en slags beholder for følelsene. Og tro det eller ei, men dermed blir det faktisk lettere for hjernen å organisere nye kretsløp som bl.a. styrker den empatiske modningen, for av og til konkurrerer hodet og kroppen om de samme kretsløpene, sier hjerneforskerne. Da oppstår det kaos i hode og kropp, og man føler seg svimmel og utilpass. Men når kroppen får tid på seg til «å bare være kropp» en stund – for eksempel gjennom aktiviteter som styrker kroppssansene – så får hjernen tid på seg til å utvikle nødvendige nye kretsløp som et resultat av at vi utvikler oss som mennesker. For hjernen utvikler og forandrer seg hele livet, det er det fantastiske og håpefulle budskapet fra hjerneforskningen. Så selv om du ikke har fått optimal stimulering som barn, er det aldri for seint å begynne å gi seg selv riktig stimulering/trening som voksen.

Mentalisering er nesten det samme som empati, men omfatter også å ha empati og forståelse for seg selv. Det handler om både å kunne tenke klart og føle klart. Kort sagt er det å kunne se den andre innenfra og seg selv utenfra.

Mentalisering kalles ofte for «personlighetens kronjuvel» fordi det er et uttrykk for det vakreste i personligheten vår. Det vil si at det er ikke nok å ha mange varme følelser i hjertet, man må også kunne skjelne mellom sine egne og den andres følelser, så man ikke svarer ut fra egne følelser eller behov, det kan godt treffe feil. Som det empatiske mennesket man er, ønsker man jo egentlig ikke det, men det er faktisk det som skjer i eksempelet ovenfor: Her virker det som om lytteren blir litt overveldet av disse gjentagende vanskelighetene i personens liv av en eller annen grunn, og for å slippe å kjenne på disse ubehagelige følelsene, så skyves de vekk ved setningen: «Du er så sterk og flink, dette klarer du!» Godt ment, men egentlig orker ikke lytteren kjenne på sine egne følelser i situasjonen, og «redder» seg ut av situasjonen ved denne setningen.

Noe som er veldig forståelig. De fleste av oss har krevende perioder i livet der vi kanskje ikke orker mer enn våre egne utfordringer. Men hvordan kan vi likevel være bedre lyttere for hverandre når livet røyner på?

Ikke vær en problemløser. Jeg tror først og fremst ved å kvitte oss med forestillingen om at vi skal løse den andres problemer. Det er sjelden det er dette vi blir spurt om når en venn eller kollega eller et familiemedlem opplever at livet er vanskelig og kanskje har et utbrudd eller sammenbrudd. Vi må lære oss å «høre» hva vi blir spurt om. Er det faktisk et råd (da kommer det som regel en klar forespørsel: Hva ville du gjort i min situasjon?) eller er det å gi medmenneskelig støtte og omsorg?

Å gi medmenneskelig støtte betyr å ikke gi råd. Det kan bety å lytte i stillhet og la den andre få snakke ferdig uten å avbryte. Det kan bety å gi en respons som støtter og viser at du har forstått hva den andre har sagt, kanskje simpelthen ved å gjenta noe av det viktigste du har hørt med dine egne ord. Eller det kan bety å vise at du også er sint eller opprørt på den andres vegne hvis den andre er sint. Eller si at du også blir lei deg over den andre er lei seg.

Men det er viktig å skille mellom dine egne og den andres følelser, at du er klar over følgende: «Jeg føler med deg, men ikke som deg.» Dette er ekte medfølelse. Da får den andre rom og plass til reaksjonene sine i stedet for å føle seg enten avvist eller overkjørt av dine følelser.

Når det skapes et slikt rom mellom dere, blir det plass for deg som lytter til å være medfølende og nysgjerrig på den andre. Samtidig har en god lytter et eller annet sted inni seg en tro på forandring, for man vet innerst inne at alt i livet forandres. Livet er som en elv som hele tiden er i forandring, men vi kommer alle sammen inn i noen stille kulper eller virvelstrømmer eller små sideelver av og til. En god lytter vet dette, men sier det nødvendigvis ikke. Den andre greier ikke å ta det imot akkurat nå, men ved at lytteren holder denne innsikten inne i seg, blir man bærer av et stille håp for den andre.