Støtte i ryggen – støtte i livet

Ryggen er en spennende og flerdimensjonal del av kroppen. Fysisk snakker vi selvfølgelig om ryggraden med alle dens krumninger og små og større ledd som gjør oss bevegelige, samtidig som lange og sterke muskler gjør oss oppreiste og rakryggede der kroppen reiser seg optimistisk fra jorden og retter seg mot himmelen – hvis alt går bra på reisen.

Vi får alle en ryggsekk gjennom livet, en sekk med erfaringer. Hvis vi glemmer å tømme den en gang i blant, kan den bli ganske tung, og det blir slitsomt å være rygg. Kanskje faller den litt sammen under byrden; skuldrene krummer seg forover og den runder seg mer enn godt er mellom skulderbladene. Eller kanskje retter den seg altfor mye opp så skulderbladene nærmest spretter litt ut og ikke greier holde kontakten inn til ryggen – som om den sier: kom ikke nær meg! For ikke å snakke om korsryggen! Her ender mange tunge byrder som verkebyller på trofaste og utholdende hoftebein som ikke vet hva de skal gjøre med all denne byrden. Hva i all verden kan vi gjøre for slike overbelastede rygger??

Først og fremst kan vi lære å stå og gå med bevisst kontakt til Jorda. Moder Jord er vår fremste støtte og bærer oss alle sammen. Hun tåler våre tunge byrder, og hun holder oss på plass, selv når vi ikke tenker over det (og hvor ofte gjør vi egentlig det?). Så slipp tyngden din ned i beina og helt ned i føttene, ikke la den stoppe i ryggen. Nei, kjenn at fotsålene har kontakt til bakken og kan gi fra seg byrden. La knær og hofter være litt «myke» så byrden kan passere lett gjennom disse store, flotte leddene. De er som broer mellom ryggraden og knoklene i hofter og bein. Du er så klokt innrettet i leddene dine, at hvis du står litt mykt og balansert på begge bein, så treffer tyngden din akkurat der hvor leddene er best utrustet til å ta imot belastninger: der hvor leddbrusken er tykkest.

En gang var dette noe av det mest spennende du visste: å reise deg opp fra Jorda og kjenne at du kunne stå alene – uten støtte. Men selvfølgelig måtte du ha litt støtte innimellom, i hvert fall til du ble sterk nok til å klare deg selv. Og denne støtten trengte ikke alltid være så stor, kanskje bare en stor, trygg voksenhånd som hjalp deg til å finne igjen balansen når du hadde falt eller vært for ivrig i leken. For egentlig hadde du jo både kraften og lysten i kroppen til å klare deg selv!

Noen av oss har blitt veldig flinke til å klare oss selv av ulike grunner. På denne ryggens reise fra å ligge trygt nede, avhengig av andre, til å reise seg opp og finne friheten og balansen og egenbevegelsen i tilværelsen, kan mangt ha skjedd. Kanskje var de voksne for opptatt med andre ting enn å støtte deg akkurat da du trengte det mest? Kanskje var det til og med noen som forsvant da du trengte dem mest? Eller sviktet? Da har ryggen din lært at den må klare seg selv. Og det har den antagelig klart langt på vei, men byrden av savn og lengsel etter støtte har den sannsynligvis plassert i ryggsekken. Og der hvor reimene gnager mest, er nok der hvor ryggen etter hvert kommer til å rope på din oppmerksomhet. For alle rygger trenger faktisk støtte en gang i blant – også de voksnes.

Prøv å lene deg godt tilbake i en god stol og kjenn hvordan det er når ryggen slipper seg inn til rygglenet. Merk hvordan presset letter litt og skuldrene senkes. At pusten kommer litt lenger ned i kroppen for nå blir det plass til den når ryggen ikke spenner seg hele tiden og gjør det trangt for pusten. Og så tillater du deg å hvile litt her i denne stillingen og øve deg på å ta imot støtte. For akkurat det kan nemlig godt være vanskelig for en rygg som hele livet har klart selv. Man må øve på ferdigheter som ikke utviklet seg naturlig da de skulle. Å be om støtte eller hjelp er helt naturlig – hvis du vet at det er mulig å få hjelp. Men hvis du er vant til det motsatte, vil ryggen din og holdningen din signalisere til omverdenen at «jeg klarer meg selv.» Dette vil omgivelsene tro på, og ingen vil få tanken om å tilby seg å hjelpe deg, ja, det vil kanskje til og med være vanskelig å komme nær deg. Hvis du ønsker en forandring på dette, kan du for eksempel begynne med å be om hjelp til småting. Bruk bevisst ordet hjelp, og legg merke til hva som skjer i kroppen når noen etter hvert begynner å hjelpe deg og støtte deg. For de fleste mennesker er faktisk ganske hjelpsomme, de må bare vite hvordan de kan hjelpe. Det er aldri for seint å hjelpe en rygg som er sliten og verkende ensom av å klare alt alene. Og det beste av alt: Da er det du selv som har klart å hjelpe deg til å ta imot hjelp og støtte!