Kunsten å lytte

«Du er så sterk og flink, dette klarer du!» Hvor mange har ikke hørt denne velmenende setningen når livet butter og man kjenner seg sliten, fortvilet og kanskje nærmest låst i en umulig livssituasjon. Akkurat da kunne man kyle denne setningen langt pokker-i-vold. For da trenger man ikke trøst eller gode råd, man trenger aller mest at noen «bare» kan høre og lytte og gi sin uforbeholdne støtte. «Ja, det er da også utrolig hvor mye problemer du møter på, kan det ikke snart være nok for deg!!» ville kanskje vært bedre å høre.

Det sies at det er en kunst å lytte. Hvorfor det? Det kommer jo an på hva man lytter til, men aller mest kommer det an på lytterens erfaring med å greie å sette seg inn i hvordan andre mennesker har det. Og denne evnen til dette – som kalles empati – er avhengig av hvordan man selv er blitt møtt og lyttet til i livet. Og ikke minst kommer det også an på ens egen selvinnsikt så man ikke overkjører den andre.

En annen viktig egenskap hos en god lytter, er nysgjerrighet eller undring over hvordan det er å være den andre. Videre må man tåle litt stillhet og at man ikke riktig vet hvilken retning samtalen tar. Noen synes dette er spennende, andre synes det ubehagelig. Slikt ubehag må identifiseres, før man kommer videre som en god lytter, og så kan det hende man må trene seg litt på å tåle ubehaget, vel vitende om at det ikke er farlig. Slik bevissthetstrening gjør at man ikke lar egne følelser overta «rommet» mellom to der den ene trenger at noen kan lytte, og den andre stiller seg tilgjengelig som lytter. Som i all kunst er det ikke nok med et visst talent, det må også øves på ferdigheter. Her er litt om disse ferdighetene:

Empati er ingen selvfølgelig menneskelig kvalitet. Det ser vi når vi ser oss rundt i verden i dag. Empati utvikles hos små barn gjennom møter med gode trygge voksne og videreutvikles gjennom livet som en hjertekvalitet. Men grunnlaget for utvikling av empati ligger i kroppens sansesystem. Små barn lever mye gjennom kroppssansningene sine, og disse sanseopplevelsene legger nevrologisk grunnlag for å utvikle følelser, som igjen er en del av empati. Hos barn handler det rett og slett om modning av hjerne og nervesystem, om en naturlig utvikling av nervesystem og følelsesliv i en god interaksjon med voksne. For at utviklingen skal bli god for barnet slik at den empatiske evnen vokser fram, trenger barnet at den voksne gir god respons med sin kropp, stemme, ansiktsmimikk og følelser.

Mennesker som selv har hatt det vanskelig, vil ofte ha veldig lett forstå andres lidelser og smerte, men noen blir overveldet av andres smerte, og orker ikke forholde seg til den. De gjenkjenner og identifiserer seg lett med andres smerter, men greier ikke adskille den fra sin egen. Dette kalles mange ganger for å være «høysensitiv.» Da har antagelig ikke den empatiske evnen modnet ordentlig av ulike grunner, for en velutviklet empatisk evne gjør at man er i stand til å være medfølende uten å føle at man går i stykker av den andres smerte. Når man ikke greier dette, har man på en måte ikke «plass nok» inni seg til de vanskelige følelsene som dukker opp, og derfor prøver man å skyve dem unna eller beskytte seg mot for mange vanskelige inntrykk/impulser. Da trenger man kanskje enten å bearbeide sine egne smerter og sår eller man kan ha nytte av å arbeide med å tåle og akseptere sine følelser og kroppslige fornemmelser. Sannsynligvis er begge deler det beste.

Kroppsbevissthet. Følelser merkes i kroppen som ulike sanseopplevelser: prikking, strømning, kribling, smerte, ømhet, spenning, klump i magen, gåsehud osv. Alt dette er viktige signaler til oss som forteller oss at vi gleder oss til noe eller bør være på vakt eller unngå noe (smerte) osv. Har man ikke denne kroppskontakten, er ulike former for sansetrening å anbefale. Stryke og klemme huden, krølle tærne, strekke seg, merke kroppens kontakt til stolrygg, underlag eller gulv, legge merke til pusten – alt dette styrker kroppssansene. Og kjenn etter hva du liker og ikke liker, sett ord på det for deg selv. Dette utvikler den viktige kroppsbevisstheten.

Samtidig er det lurt å forsøke å ha en vennlig innstilling overfor seg selv. Det som sanses, skal ikke vekk, tvert imot, det skal aksepteres og «rommes» som noe naturlig og som et viktig budskap fra kroppen. Jo mer man greier å sanse kroppen, jo mer plass blir det til følelsene, for kroppen er en slags beholder for følelsene. Og tro det eller ei, men dermed blir det faktisk lettere for hjernen å organisere nye kretsløp som bl.a. styrker den empatiske modningen, for av og til konkurrerer hodet og kroppen om de samme kretsløpene, sier hjerneforskerne. Da oppstår det kaos i hode og kropp, og man føler seg svimmel og utilpass. Men når kroppen får tid på seg til «å bare være kropp» en stund – for eksempel gjennom aktiviteter som styrker kroppssansene – så får hjernen tid på seg til å utvikle nødvendige nye kretsløp som et resultat av at vi utvikler oss som mennesker. For hjernen utvikler og forandrer seg hele livet, det er det fantastiske og håpefulle budskapet fra hjerneforskningen. Så selv om du ikke har fått optimal stimulering som barn, er det aldri for seint å begynne å gi seg selv riktig stimulering/trening som voksen.

Mentalisering er nesten det samme som empati, men omfatter også å ha empati og forståelse for seg selv. Det handler om både å kunne tenke klart og føle klart. Kort sagt er det å kunne se den andre innenfra og seg selv utenfra.

Mentalisering kalles ofte for «personlighetens kronjuvel» fordi det er et uttrykk for det vakreste i personligheten vår. Det vil si at det er ikke nok å ha mange varme følelser i hjertet, man må også kunne skjelne mellom sine egne og den andres følelser, så man ikke svarer ut fra egne følelser eller behov, det kan godt treffe feil. Som det empatiske mennesket man er, ønsker man jo egentlig ikke det, men det er faktisk det som skjer i eksempelet ovenfor: Her virker det som om lytteren blir litt overveldet av disse gjentagende vanskelighetene i personens liv av en eller annen grunn, og for å slippe å kjenne på disse ubehagelige følelsene, så skyves de vekk ved setningen: «Du er så sterk og flink, dette klarer du!» Godt ment, men egentlig orker ikke lytteren kjenne på sine egne følelser i situasjonen, og «redder» seg ut av situasjonen ved denne setningen.

Noe som er veldig forståelig. De fleste av oss har krevende perioder i livet der vi kanskje ikke orker mer enn våre egne utfordringer. Men hvordan kan vi likevel være bedre lyttere for hverandre når livet røyner på?

Ikke vær en problemløser. Jeg tror først og fremst ved å kvitte oss med forestillingen om at vi skal løse den andres problemer. Det er sjelden det er dette vi blir spurt om når en venn eller kollega eller et familiemedlem opplever at livet er vanskelig og kanskje har et utbrudd eller sammenbrudd. Vi må lære oss å «høre» hva vi blir spurt om. Er det faktisk et råd (da kommer det som regel en klar forespørsel: Hva ville du gjort i min situasjon?) eller er det å gi medmenneskelig støtte og omsorg?

Å gi medmenneskelig støtte betyr å ikke gi råd. Det kan bety å lytte i stillhet og la den andre få snakke ferdig uten å avbryte. Det kan bety å gi en respons som støtter og viser at du har forstått hva den andre har sagt, kanskje simpelthen ved å gjenta noe av det viktigste du har hørt med dine egne ord. Eller det kan bety å vise at du også er sint eller opprørt på den andres vegne hvis den andre er sint. Eller si at du også blir lei deg over den andre er lei seg.

Men det er viktig å skille mellom dine egne og den andres følelser, at du er klar over følgende: «Jeg føler med deg, men ikke som deg.» Dette er ekte medfølelse. Da får den andre rom og plass til reaksjonene sine i stedet for å føle seg enten avvist eller overkjørt av dine følelser.

Når det skapes et slikt rom mellom dere, blir det plass for deg som lytter til å være medfølende og nysgjerrig på den andre. Samtidig har en god lytter et eller annet sted inni seg en tro på forandring, for man vet innerst inne at alt i livet forandres. Livet er som en elv som hele tiden er i forandring, men vi kommer alle sammen inn i noen stille kulper eller virvelstrømmer eller små sideelver av og til. En god lytter vet dette, men sier det nødvendigvis ikke. Den andre greier ikke å ta det imot akkurat nå, men ved at lytteren holder denne innsikten inne i seg, blir man bærer av et stille håp for den andre.

Skrevet i Tanker Permalenke

Om Runa Helmersen

Psykomotorisk terapeut og traumeterapeut. Privat praksis i Nordre Frogn, nær Nesodden. Tilbyr avspenningsbehandling, kroppsterapi og samtaler. Særlig opptatt av å hjelpe mennesker til personlig vekst. Kan også være en samtalepartner og veileder i eksistensielle og åndelige spørsmål.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *