Empati

Jeg har vært på fagseminar ved KaMa-klinikken om terapi og empati, og her var det mye fint å dele med alle, uansett om man er terapeut eller ikke. For i bunn og grunn handler om å være et åpent og lyttende menneske med god kontakt til seg selv og sine egne følelser. Vi trenger alle å møte empati mange ganger i livet, og – ja, vår verden trenger masse empati!

Ordet empati kommer fra gammelgresk (empatheia), og er evnen til å sette seg inn i andres følelsesliv, står det i Wikipedia. Det handler om innlevelse, evne til å identifisere, forstå og anerkjenne gyldigheten av andres følelsesmessige tilstand og reaksjoner, sier Store norske leksikon.

Men empati handler ikke bare om andres følelser, det handler faktisk like mye om våre egne. For hvis vi ikke er i stand til å merke og forstå våre egne følelser, så har vi ikke noen evne til å gjenkjenne andres følelser. Og da kommer vi ikke langt i den forfinede kommunikasjonen som empati spiller på.

Men empati kan læres. For den vokser faktisk ikke ut helt av seg selv som negler eller hår, det er en evne vi kan oppøve, et slags instrument vi kan lære å spille på når vi har lært teknikken. Og teknikken er å øve seg på å merke seg selv og sine egne følelser. Trene på tilstedeværelse og lytting inn kropp og sinn, der følelsene våre ofte lever et uoppdaget liv. Eller kanskje vi bevisst stenger av for dem, fordi de er for vanskelige og vonde å kjenne på. For dette handler ikke bare om de gode følelsene – de tar vi gjerne fram og kjenner på – det handler kanskje aller mest om de vonde følelsene, som frykt, sorg, sinne, misunnelse, sjalusi, hat. Når et annet menneske trenger empati, er det jo ofte fordi det er slike følelser som herjer inni dem. Hvis vi skal være i stand til å sette oss inn i deres livsverden, må vi kunne gjenkjenne og forstå, uten å dømme eller komme med råd. Vi må i hvert fall ikke si: Ta deg sammen! Det lukker for all kommunikasjon.

Og her kommer vi til neste trinn i utvikling av den empatiske evnen: å kunne være nøytral og vennlig. Eller sagt med andre ord: vi må kunne lytte fra hjertet. Empati hører nemlig til i hjertet, og det er når vi våger å la oss berøre der, at den empatiske hjertestrengen kan begynne å vibrere. Tør vi å bli truffet i hjertet?

Det sies at hjertet VIL samhørighet, og at det i seg selv ER åpent, men at vi roter det til med masse ulike følelser. Dikteren Rumi kaller det for «slør for hjertet,» og sier at vi må lære oss å identifisere disse slørene og fjerne dem slik at hjertet kan få være åpent.

En av måtene få til dette på, er å forsøke finne en hvilende, nøytral holdning i seg selv. Når vi greier å være litt tilbakelente og lyttende både til den andre og oss selv, er det lettere å gjenkjenne hva som lukker vårt eget hjerte. Det kan være slike ting som krav, makt, angst, prestasjon, kritikk, å føle seg oversett, at den andre vil ha noe av meg som jeg ikke klarer å gi, å bli satt på en pidestall eller å bli tatt for å være en annen enn den jeg er. Og ikke minst: må/skal/bør! Som bør erstattes med vil/kan/tør!

Et åpent hjerte «ønsker» relasjon, det er hjertets funksjon. Hvis vi må beskytte oss, setter vi håndbremsen på selve livsflyten, vi lager muskelspenninger og blir slitne av oss selv.  Men et åpent hjerte er også et hjerte som tør å være sårbart, i erkjennelsen av at det er en universell følelse som hører til i menneskelivet. Vi er alle sårbare til tider og i ulike situasjoner, men «gaven» i en slik sårbarhet, er at den kan gjøre oss til bedre medmennesker og øke vår kjærlighetsevne.

It is the tender heart that has the power to transform the world. (Shubian Trungpa)

 

 

Om Runa Helmersen

Psykomotorisk terapeut og traumeterapeut. Privat praksis i Nordre Frogn, nær Nesodden. Tilbyr avspenningsbehandling, kroppsterapi og samtaler. Særlig opptatt av å hjelpe mennesker til personlig vekst. Kan også være en samtalepartner og veileder i eksistensielle og åndelige spørsmål.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *