Velkommen!

Velkommen til denne kroppsbevissthets-bloggen. Her vil du finne ulike temaer knyttet til kropp, kropp/psyke og kropp/spiritualitet som jeg har samlet gjennom 25 år på min egen utviklingsvei, de siste 15 årene som psykomotorisk terapeut og de siste 5 årene også som traumeterapeut. Jeg har også skrevet to bøker: «Gjennom bildene. Når livskreftene seirer over sykdommen» og «Hjemme i din egen kropp. Kroppsbevissthet i selvutvikling og terapi.» Mer om dem finner du på min hjemmeside www.runahelmersen.no

Disse temaene har vært min store interesse i 25 år, og her har jeg lyst til å dele erfaringer, tanker, erkjennelser og kloke ord jeg har funnet på veien med dere. Håpet mitt er at noen ord herfra kanskje kan løfte eller inspirere eller kanskje til og med gi en ny innsikt til søkende sjeler.

Hvorfor har jeg vært så interessert i dette feltet i mange år? Egentlig har jeg alltid vært en såkalt søkende sjel, men letingen etter mening og sammenhenger i livet ble bokstavelig talt livsviktig da jeg fikk kreft da jeg var 29 år. Da var jeg i gang som skuespiller, men fikk brått stoppet denne karrieren med kreftdiagnosen Hodgins lymfom. (Det er kreft i lymfekjertlene.) Jeg havnet på Radiumhospitalet og var til behandling i nesten ett år. Dette året snudde opp-ned på livet mitt. Eller kanskje jeg heller skal si at det vendte innsiden ut og utsiden inn. For jeg havnet langt inne i meg selv i en lang periode. Det er det sterkeste og viktigste jeg har opplevd i mitt liv. Da jeg «kom ut» igjen, hadde jeg innsiden med meg ut, og den er der fortsatt. I dag vil jeg si at utside og innside speiler hverandre, de er liksom to sider av samme sak.

Jeg ble helt frisk fra kreften, og vil derfor si at jeg er takknemlig for den innside-erfaringen sykdommen gav meg. Mange vil sikkert provoseres av at man takker en slik vond sykdom, og det forstår jeg. Det er selvfølgelig ikke slik at lykke og takknemlighet bare daler ned i kropp og sinn som en gave fra englene (selv om noen også opplever det). Nei, det er hardt arbeid med seg selv. Med de store spørsmålene i livet. Med møtet med døden. Og ikke minst med møtet med sjelen – som jeg også kaller den høyere bevisstheten. Slike dype møter med seg selv og egen frykt kan åpne for en høyere bevissthet, en kontakt med sjelen eller med engler eller med den åndelige verden. Vi har alle ulike måter å erfare dette på, og jeg tror alle religioner inneholder den samme kjerne: nemlig at det guddommelige finnes inne i oss og rundt oss, i ulike energifrekvenser. Når vi strekker oss mot det høyeste i oss selv, strekker vi oss mot det guddommelige. Noen møter Jesus, noen møter Budda, noen møter engler, noen møter arketypiske gudinner og guder. Jeg tenker at de alle er representanter for lyset og den guddommelige kjærligheten.

Og her kommer endelig kroppen inn: Sjelen bor i kroppen mens vi lever her på Jorda, og det er ikke for ingenting at den nettopp bebor en kropp! Den trenger og ønsker alle de erfaringer som en kropp kan gi! Glede og sorg, håp og kjærlighet, smerte, savn og sår – alt er faktisk «mat» for sjelen vår, og denne maten får den ikke minst gjennom de kroppslige og følelsesmessige erfaringene som vi alle gjør oss gjennom livet.

I sin rene essens, er sjelen ren kjærlighet. På sin vei gjennom kropp og sinn blir den «tilslørt» av ulike erfaringer og tilstander som svekker lyskraften og kjærlighetskraften, men for at vi skal finne igjen og styrke denne kjærligheten, så trenger sjelen både «motstand» og følelsesmessig «næring» i den fysiske kroppen. Motstanden er gjerne det vi opplever som vondt og smertefullt, mens næringen er det gode. Begge deler handler mye om følelser. Og følelser «bor» i kroppen – det er nevrologer og psykologer og psykoterapeuter veldig enige om.
Noen fagfolk hevder at følelser er som lim i personligheten vår, andre sier at følelser har viktig informasjon til oss. Informasjon om oss selv og vårt forhold til omverdenen. De er også grunnlaget for mange av våre handlinger. Vi søker oss for eksempel mot en følelse av vennlighet og tilhørighet, og vi forsøker å unnvike aggresjon og uvennskap.

Mange nevrologer hevder i dag at følelsene våre har sine «røtter» i kroppens nervesystem. Og en viktig del av nervesystemet, er sanseapparatet vårt. Du visste det kanskje ikke, men alle sanseceller (trykk, berøring, lukt, smak, bilde, lyd, balanse, bevegelse) er direkte forbundet med en nervecelle som sender informasjon inn til sentralnervesystemet (hjernen og ryggmargen). Her skjer ulike ting, avhengig av hva slags informasjon som sendes og hvor den havner, men poenget er at alt dette er «mat» for hjernen og bevisstheten vår. Det oppdaterer hjernen vår og holder den i gang! Så her kommer altså koblingen bevissthet/sjel og kropp: sanseapparatet og nervesystemet er koblingen mellom det fysiske, det psykiske og det åndelige. Gjennom å øve deg på å merke kroppen, vil du styrke sanseapparatet som igjen vil øke bevisstheten din. For i vår fantastiske hjerne skjer masse bearbeiding av all informasjonen fra kroppen, og den delen av dette som er bevisst tilgjengelig for oss, vil kunne hjelpe oss til å utvikle oss selv, vår selvinnsikt og vår kontakt med både en indre og en ytre verden.

Så hurra for koppen! Den setter oss i kontakt med sjelen! I tillegg til at den selvfølgelig er vår «bolig» og vårt «navigasjonsfartøy» her på Jorda. Vi «navigerer» rundt via sanseapparatet vårt, og vi får mange gode opplevelser via kroppen – fra god mat, sex, idrett, lek, dans, kjærlig berøring osv. til høyere innsikter i oss selv. Jeg er helt med på at vi styrker helsa vår gjennom å trene og bevege oss, men her på denne bloggen vil det handle mest om innsiden av kroppen og hvilken enorm betydning den har for helsa vår. Jeg synes – som mange andre – at det er altfor mye fokus på den ytre kroppen i dag, på fasade og utseende. Gode kroppsopplevelser kommer fra innsiden av oss og kan gi oss innsikter som gjør at vi kanskje legger om livsstilen, endrer vår holdning til et medmenneske eller blir mer vennlige overfor oss selv.

Stress er en veldig alminnelig kroppsopplevelse i dag, og det som kjennetegner stress er ulike kroppslige erfaringer som spente muskler, kort pust, vondt i magen, «kort lunte» og lav terskel for irritasjoner og forstyrrelser osv. For å endre stresstilstander er det ulike kroppslige innfallsvinkler som vi vet hjelper: rolig pust, rolige bevegelser, avspenning, mindfulness, meditasjon. Og det er mulig å forandre vonde, stressende kroppsopplevelser til gode opplevelser – det er vel den store mindfulness-bølgen et bevis på.
Gode kroppsopplevelser kan styrke kjærlighetsevnen vår, følelsen av samhørighet med andre og forståelsen av oss selv og dermed andre. Det lyder kanskje ikke helt logisk for deg, men for meg som har arbeidet med egen og andre menneskers kroppsbevissthet i mange år, så er dette faktisk en sannhet, og det skal jeg prøve å forklare og illustrere her på bloggen. For vi er jo alle i samme båt: vi lever i en kropp alle sammen. Dermed deler vi noe grunnleggende som kan utvikles til noe høyere og mer innsiktsfullt.

For meg er god kroppsbevissthet både kunnskap om kroppen, opplevelser fra kroppen og forståelse av sammenhengen mellom kroppslige reaksjoner og ting vi opplever, tenker og føler – alene og sammen med andre. Derfor vil jeg her skrive en del både om «fakta» og følelser – og dele noen refleksjoner innimellom. Kanskje til og med et og annet dikt vil dukke opp…
Velkommen til videre lesing!

ÅRSAK OG VIRKNING

«Tingene er ikke årsaken, men virkningen,» sa min gamle venninne Gerd på snart 80 år. Hun skulle flytte på sykehjem etter et langt liv der hun hadde samlet seg mange ting. Hennes liv hadde ikke vært lett, det hadde ikke vært så mye støtte å hente i perioder med mye sykdom, for hun hadde ikke så mange rundt seg. Hun hadde aldri vært gift, og ingen av hennes egen familie var i live lenger. Tingene var blitt hennes trøst og de gav henne en følelse av å ha en historie, å være knyttet til noe. Hver ting hadde sin historie, men nå var det ikke plass til mer enn en brøkdel av tingene hennes i den neste boligen.  Hun måtte kvitte seg med mesteparten.

Kunstbøkene, maleriene, krystallglassene og alle de fine keramikk-koppene hun hadde ervervet seg gjennom et langt liv, nå skulle hun ta avskjed med dem. Likedan alle sengeteppene, sjalene, tidsskriftene, kåpene, skoene og de fargerike kunstige blomstene. Gamle LP-plater og skinninnbundne bøker, fryseren som alltid var stappfull av god mat, det gamle, arvede skrivebordet etter en far som i en fjern fortid hadde vært dommer og sittet bøyd over dette skrivebordet i mange seine kvelds- og nattetimer. Alt skulle vekk, en tidligere kollega skulle hjelpe til med prosessen.

For det var virkelig en prosess. Gerd var i konflikt med seg selv, for hun hadde en dyp overbevisning om at egentlig betyr ikke ting noe, for man kan ikke ta dem med seg når man skal forlate Jorden. Det som egentlig betyr noe, er årsaken til at tingene blir til. Gerd og jeg hadde hatt mange samtaler om livets mening og hva som skjer når vi dør. Sammenhengen mellom årsak og virkning var et viktig tema i våre liv. Begge trodde vi dypt og inderlig at det er en årsak til at vi her på Jorden. Den årsaken er helt personlig, og vi finner den i vårt indre. Nå måtte jeg støtte Gerd på dette med årsaken slik at det kanskje kunne bli litt lettere å slippe alle disse tingene.  

Jeg så på henne der hun satt og klamret seg til en kjær, gammel bok. De krokete fingrene hennes kjærtegnet bokomslaget og liksom holdt seg fast i det. Jeg gjentok hennes egne ord: «Tingene er ikke årsaken, Gerd, men virkningen. Husker du?» Da begynte min gamle venninne å gråte. Stille tårer sildret nedover de rynkete kinnene og traff halsen hennes, men hun merket det knapt. Gerd var på et blunk inne i en annen verden. En kjent og kjær verden, et «sted» hun hadde vært mange ganger i sitt liv, men som ikke var så lett finne inn til nå som hverdagene var så preget av alle avgjørelsene hun måtte ta om praktiske ting. Jeg visste at dette var et «sted» hun ofte savnet, et sted hun i yngre år ofte søkte tilflukt og der hun fant styrke. 

Tårene handlet ikke om at hun var lei seg. Nei, hun var rørt. Beveget. Sterke minner fra en viktig tid i livet hennes dukket fram. En tid der hun hadde arbeidet mye med meningen med livet og truffet likesinnede mennesker og følt tilhørighet. Ikke bare med dem, men aller mest med den visdommen de delte. En slags livslærdom hun tilegnet seg der hun fikk oppleve den tilfredsstillelsen og gleden det er å kjenne at livet har en mening. En lærdom som fortalte at universet har noen «leveregler» og der gamle mesteres kloke ord hadde dukket opp i nye former. Hun hadde lest mye om slike emner i sitt liv. Studert bøker om ånd og tro, om universell kjærlighet og menneskets ansvar for eget liv og egne valg. Hun visste godt at «du kan ingenting ta med deg dit du går.» Men en ting er hva vi vet med hodet, noe annet er hva vi vet med hjertet og følelsene. For ikke å snakke om hvordan vi deler vår visdom med andre. I følge Gerds indre lære var det viktig å dele sine innsikter med andre, ikke bare sitte på dem selv. Noen ganger hadde vi hatt gyldne stunder der Gerd hadde delt litt av sin indre visdom med meg, og da kjente jeg alltid hvordan hjertet mitt åpnet seg. Det samme tror jeg hun følte. Vi åpnet oss og delte en dyp visdom som i grunnen kjentes som en slags kjærlighet. Som om noen av dyp kjærlighet til oss mennesker hadde formulert kloke ord som kunne hjelpe oss til å leve livet slik vi ønsket.

En av disse kloke, dype setningene var altså at «tingene ikke er årsaken, men virkningen.»    

Jeg hadde fundert mye over dette. At det er en årsak til alt. At vi både skaper mening og er årsaken i våre liv. At alt vi skaper kommer fra en årsak. Ja, vi kan godt kalle det et behov, en lyst eller en kreativitet. Behovene våre blir ofte til ting eller fysiske resultater.

Men hvis vi vender oppmerksomheten på årsaken til behovene våre, og ja, faktisk går enda litt lenger: Smelter sammen med årsaken, blir årsaken, blir den kreative kraften som årsaken springer ut fra. Da oppstår noe annet. Da oppstår en tilstand av enhet og fred. Da er jeg fylt opp, jeg trenger ikke gå ut og lage eller skaffe meg ting som skal oppfylle behovene mine. For jeg er ikke lenger adskilt fra det jeg trenger, jeg er i det jeg trenger. Denne tilstanden opplever jeg som en tilstand av ren væren. Hvile. Mening. Å hvile i mening. Det kan kalles Jeg Er.

Årsak og virkning – det er å vende oppmerksomheten mot adskilthet. Da vil vi alltid lengte. For vi forsterker at vi er adskilt fra det vi lengter etter. Men ved å vende oppmerksomheten mot årsak og forene seg med årsak, så oppstår enhet. I en mer religiøs terminologi kan man kalle det Gud. Eller Det høyere Selv. Eller sjelen.

I kroppen kan det sammenlignes med hjerte og hodet. Hjertet er årsaken i oss. Hodet er smart og intelligent, men hvis det ikke samarbeider med hjertet, oppstår adskilthet og ensomhet, savn og lengsel. Det blir enten kaldt og ensomt, eller kaotisk og stressende å være menneske. Hjertet er en døråpner til enhet. Og kjærlighet.

Gerd hadde ikke opplevd så mye kjærlighet i livet sitt. Hodet hennes hadde en tendens til å «ta over styringen» og da ble det kaotisk inni henne. I grunnen ble kaoset med alle tingene rundt henne et bilde på hvordan hun hadde det inni seg. Hun følte seg adskilt fra den enheten og samhørigheten hun visste at fantes inni henne, men alle tingene forstyrret henne voldsomt. Hun visste at hun måtte vende oppmerksomheten mot årsaken. Men det var ikke lett, for oppmerksomheten hennes ble gang på gang trukket vekk fra årsaken og mot tingene.  Derfor var det så viktig å begynne å slippe tingene.

Men nå falt det en ro over henne. Tårene stilnet. En stillhet fylte hele rommet. Jeg kjente den fylle meg også. Vi satt stille en stund. Så sa Gerd: «Jo flere ting jeg gir slipp på, jo nærmere kommer jeg årsaken.»

En dans med følelser

Musikken bølger gjennom rommet. Jeg danser i den og kjenner at kroppen reagerer på musikken og bevegelsene blir glade. Så skifter musikken, og kroppen blir plutselig trist. Ja, mer enn trist, det skylder en bølge av sorg gjennom meg. Gjennom kroppen. Et lett press over brystet blir til en klump i magen, så kommer gråten. Kroppen har skiftet bevegelser til en slags vuggende, innadvendt spiral der jeg holder om meg selv. Armene får lyst til å trøste kroppen, jeg slår armene om meg selv. Det kjennes godt å kunne trøste seg selv på denne måten. Vugge meg selv til roen kommer og jeg sakte kan slippe favntaket om meg selv. Pusten har blitt rolig og kroppen kjennes som om den har vært gjennom en stri elv og kommet opp på land med fast grunn under føttene igjen. Ah, jeg kan igjen merke at sola skinner og at jeg kan ta inn varmen fra sola.

Hva skal vi egentlig med disse følelsene? Hvorfor har vi følelser? Følelser er et menneskelig «grunnstoff» som kanskje Per Fugelli ville sagt. De får oss til å handle, de gir livet farge og innhold, de gjør at vi kjenner at vi lever. Og de uttrykker seg i kroppen. Bare tenk på uttrykk som: Hårene reiste seg på kroppen. Han bet tennene sammen. Det bruste i blodet. Kroppen sitret av spenning og forventning. Jeg mistet pusten da det smalt. Skulder-åk. Stress-nakke. Muskelforsvar. Det sies at følelsene har til «oppgave» å sette i gang en handling i oss. Følelsene er en slags energi eller informasjon som enten kan få oss til å kaste oss ut i dansen eller løpe vekk fra det som skremmer oss. Eller sette seg som spenninger i kroppen hvis vi ikke handler på dem.

Mange fagfolk kaller følelser for «limet i personligheten.» Følelser kan også forstås som noe som integrerer ulike deler av oss. For kroppen er egentlig et vell av ulike systemer som det går strømmer av energi og informasjon gjennom. Bare tenk på hvordan hjernen og resten av nervesystemet kommuniserer med hormonsystemet, immunsystemet, musklene og de indre organene. Det kommuniseres via kjemiske stoffer og elektriske signaler over en lav sko inni oss! Hver gang vi skifter fra en følelse til en annen produseres en stor mengde kjemiske stoffer. Og for at ulike systemer skal finne ut av å fungere sammen, så trengs det integrasjon. Integrasjon betyr sammenkobling av ulike deler. Det kan dreie som om integrasjon av høyre og venstre hjernehalvdel, integrasjon av en forståelse koblet med en følelse av en knute i magen. Eller kanskje integreres en observasjon av egen stahet med erkjennelsen av behovet for mer fleksibilitet.

Her kommer det spennende ved følelsene inn: Noen fagfolk hevder faktisk at følelser er integrasjon!  I det de bringer oss fra en følelsesmessig tilstand til en annen – slik som ovenfor – så faller ofte ting på plass inni oss og kan resultere i at vi føler oss bedre. Den nevro-kjemiske tilstanden endrer seg. Hemmende muskelspenninger, anstrengt pust og høy aktivering i nervesystemet forløses og harmoniseres når vi slipper følelsene løs – enten vi er alene i en dans eller sammen med et annet menneske som kan fungere som følelsesmessig «dansepartner.» Det blir en flyt i kroppen i stedet for smertefulle blokkeringer.

For vi kan nemlig være noen fantastiske dansepartnere for hverandre. Vi mennesker er utstyrt med noen geniale nerveceller som kalles speilnevroner. Disse gjør oss i stand til å gjenkjenne og forstå andres følelser, og i et slikt øyeblikk av gjenkjennelse, vil følelsene reguleres og vi hjelper hverandre med integrasjon og til å føle oss hele.

Jeg legger meg ned og strekker ut armer og bein og kjenner bakken under meg og sola over meg. Jeg er meg, jeg har oversikten igjen og kjenner meg hel. Jeg ER både kropp og sinn og sjel.

Om å vaske føtter

Jeg hørte noen tankevekkende ord på radioen i dag (andakten), der temaet var: Hva vil det si å tjene hverandre? Vaske hverandres føtter? Jo, mange ville gjerne bidra med sin generøsitet, overskudd, hjelpetrang osv. Men kåsøren mente at Jesus i denne teksten mente at vi skulle vaske hverandres føtter, altså også bli vasket. Hm, der butter det visst for mange, for da må man kle av seg stoltheten og ta imot. Og da mister man makt, sa han. Dessuten skinner det ikke like mye av en slik medalje som av den som blir gitt for gode prestasjoner. Sistnevnte skulle gi god selvfølelse.

Jeg satt der og funderte. Det ble sagt mye fint, men jeg forstår at det kan være vanskelig å ta imot hvis hensikten bak en tilsynelatende god handling er å pusse sitt eget selvbilde og sole seg i andres beundring. Men et selvbilde er ikke det samme som selvfølelse.

I mitt verdensbilde handler selvfølelse om helt andre ting enn prestasjoner og stolthet og å smykke seg med prestasjonsmedaljer. Jeg forstår jo hva han mener, men er det ikke på tide å utfordre slike begreper? I en tid der vi fremfor alt trenger samhold og fellesskap så tenker jeg at dette bygger vi bl.a. nettopp gjennom en god selvfølelse. Joda, jeg skjønner at jeg må forklare litt her, det er nok mange som tror at selvfølelse er nært forbundet med selvopptatthet og egoisme.

Selvfølelse handler om selvinnsikt, kontakt med følelser og med kroppen (for følelsene «bor» først og fremst i kroppen). Det handler om å vite hvem du er og at du har en verdi i deg selv, uavhengig av prestasjoner. Det handler om å kunne kjenne indre trygghet så det ikke er behov for ha makt. For etter makt, kommer kontroll. Og kontroll forteller om utrygghet eller angst for noe. Det kan til og med havne i tvang.

God selvfølelse handler derfor om en grunnleggende tillit. Den har vi ikke nødvendigvis fått med som matpakke hjemmefra alle sammen, men vi kan faktisk selv smøre vår egen matpakke etter hvert som vi vokser til. Som i alle gode ernæringsråd, er det noen grunnleggende næringsstoffer vi trenger for god helse. Foruten de nevnte ingredienser, så bør denne matpakka også bestå av aksept, nærvær, selvomsorg og tro på egen kraft.

Aksept av deg selv, av livet slik det er akkurat nå. Selv om det er vanskelig. For aksepten gir deg en pause til å tenke deg om, til å hente deg inn, til å skjønne hva som skal være neste skritt og i hvilken retning. Det er IKKE det samme som å legge seg ned og gi opp. Tvert imot.

Nærvær er å være tilstede i seg selv i øyeblikket. Det er en fundamental trening få av oss har fått med som fag på skolen – eller i matpakka hjemmefra for å si det sånn. Men nærvær kan trenes, og via bedre nærvær vil jeg påstå at vi kan bli bedre medmennesker. Fordi det handler ikke bare om å kjenne seg selv, det handler minst like mye om å kjenne på omgivelsene og hvordan man påvirkes av og selv påvirker omgivelsene. Et bevisst nærvær i en giverglede vil for eksempel kunne forhindre at mottakeren føler seg underdanig ved at giveren blir overivrig.

Selvomsorg? Ja, det kan faktisk nettopp være å tillate seg ta imot noe godt fra andre. Eller å sørge for å passe på seg selv så man ikke blir utmattet, trampet på eller misbrukt. Og så handler det ikke minst om å gi seg selv den nærende matpakka hver eneste dag.

Da kan det faktisk bli mulig å tro på egen kraft! Til å forandre verden, til å skape en god stund for et medmenneske med såre føtter. La oss kle av oss stoltheten og maktbegjæret og se hverandre inn i øynene og SE hverandre. Og gjerne vaske hverandres føtter når det trengs. For vi har alle såre føtter en gang imellom og vi trenger både hverandres omsorg og oppmuntring. Alle sammen.

«Only when human beings are able to perceive and acknowledge the Self in each other can there be real peace.» (Amma)

Empati

Jeg har vært på fagseminar ved KaMa-klinikken om terapi og empati, og her var det mye fint å dele med alle, uansett om man er terapeut eller ikke. For i bunn og grunn handler om å være et åpent og lyttende menneske med god kontakt til seg selv og sine egne følelser. Vi trenger alle å møte empati mange ganger i livet, og – ja, vår verden trenger masse empati!

Ordet empati kommer fra gammelgresk (empatheia), og er evnen til å sette seg inn i andres følelsesliv, står det i Wikipedia. Det handler om innlevelse, evne til å identifisere, forstå og anerkjenne gyldigheten av andres følelsesmessige tilstand og reaksjoner, sier Store norske leksikon.

Men empati handler ikke bare om andres følelser, det handler faktisk like mye om våre egne. For hvis vi ikke er i stand til å merke og forstå våre egne følelser, så har vi ikke noen evne til å gjenkjenne andres følelser. Og da kommer vi ikke langt i den forfinede kommunikasjonen som empati spiller på.

Men empati kan læres. For den vokser faktisk ikke ut helt av seg selv som negler eller hår, det er en evne vi kan oppøve, et slags instrument vi kan lære å spille på når vi har lært teknikken. Og teknikken er å øve seg på å merke seg selv og sine egne følelser. Trene på tilstedeværelse og lytting inn kropp og sinn, der følelsene våre ofte lever et uoppdaget liv. Eller kanskje vi bevisst stenger av for dem, fordi de er for vanskelige og vonde å kjenne på. For dette handler ikke bare om de gode følelsene – de tar vi gjerne fram og kjenner på – det handler kanskje aller mest om de vonde følelsene, som frykt, sorg, sinne, misunnelse, sjalusi, hat. Når et annet menneske trenger empati, er det jo ofte fordi det er slike følelser som herjer inni dem. Hvis vi skal være i stand til å sette oss inn i deres livsverden, må vi kunne gjenkjenne og forstå, uten å dømme eller komme med råd. Vi må i hvert fall ikke si: Ta deg sammen! Det lukker for all kommunikasjon.

Og her kommer vi til neste trinn i utvikling av den empatiske evnen: å kunne være nøytral og vennlig. Eller sagt med andre ord: vi må kunne lytte fra hjertet. Empati hører nemlig til i hjertet, og det er når vi våger å la oss berøre der, at den empatiske hjertestrengen kan begynne å vibrere. Tør vi å bli truffet i hjertet?

Det sies at hjertet VIL samhørighet, og at det i seg selv ER åpent, men at vi roter det til med masse ulike følelser. Dikteren Rumi kaller det for «slør for hjertet,» og sier at vi må lære oss å identifisere disse slørene og fjerne dem slik at hjertet kan få være åpent.

En av måtene få til dette på, er å forsøke finne en hvilende, nøytral holdning i seg selv. Når vi greier å være litt tilbakelente og lyttende både til den andre og oss selv, er det lettere å gjenkjenne hva som lukker vårt eget hjerte. Det kan være slike ting som krav, makt, angst, prestasjon, kritikk, å føle seg oversett, at den andre vil ha noe av meg som jeg ikke klarer å gi, å bli satt på en pidestall eller å bli tatt for å være en annen enn den jeg er. Og ikke minst: må/skal/bør! Som bør erstattes med vil/kan/tør!

Et åpent hjerte «ønsker» relasjon, det er hjertets funksjon. Hvis vi må beskytte oss, setter vi håndbremsen på selve livsflyten, vi lager muskelspenninger og blir slitne av oss selv.  Men et åpent hjerte er også et hjerte som tør å være sårbart, i erkjennelsen av at det er en universell følelse som hører til i menneskelivet. Vi er alle sårbare til tider og i ulike situasjoner, men «gaven» i en slik sårbarhet, er at den kan gjøre oss til bedre medmennesker og øke vår kjærlighetsevne.

It is the tender heart that has the power to transform the world. (Shubian Trungpa)

 

 

Lytte, lindre, lære

Jeg arbeider for tiden med å forstå hva det vil si å lytte. Hva vil det egentlig si å lytte til menneskers ord og toner? Til naturens bølger? Til pusten? Til universets stillhet?
Lytte til visdom. Der den finnes. Lytte til sammenhenger der de ikke synes. Lytte til kjærligheten der den ser ut til å glimre med sitt fravær. Er det mulig?

Ja, jeg tror det. Jeg er så heldig at jeg får lov til å trene meg på å lytte til menneskers gleder og smerter i jobben min som kroppsterapeut, og selv der kjærlighet har vært mangelvare, finnes det frø av kjærlighet, frø som er sådd inn i oss fra tidenes morgen. De er sådd som skjulte muligheter, som stille toner.

Jeg holder på å lære å lytte til kroppens pulser, til energiens vibrering og strømning i kroppen. For en som meg som i mange år har lyttet til menneskers muskler, er det som å ha tatt et steg videre på utdannelsen. Musklene har fortalt meg om angst og frykt, om oppgitthet og forsvar, om sårbarhet og styrke – og sammen har vi forsøkt å skape trygghet der angsten rådet, finne lyst og mot der oppgittheten hadde tatt over, trene styrke til å passe på sårbarheten og mot til å si fra når noen trådte for nær. Nå er det som om noen har fjernet et slør for meg, og viser meg at fingrene mine kan lære meg enda mer! Jeg er bokstavelig talt i lære. Jeg lærer energimedisin. En form for energibehandling der jeg bruker fingertuppenes følsomhet til å vekke kroppens energier. Og til å forstå den visdom som finnes lagret i kroppens finere, følsomme lag.

Fingrene mine som en gang spilte piano, oppfatter nå andre slags toner. Og jeg undres. Tenk at det finnes så mange stille toner i mennesker. Toner som lever innenfor ord og muskler. Toner som synger og toner som hakker. Toner som roper og toner som stikker. Toner som gjemmer seg. Toner som blir til gjørme. Eller silke. Eller fløyel. Noen er elektriske, andre er boblende. Noen strømmer fritt og uforferdet gjennom kroppen, andre går i ring og kommer ikke videre. Noen toner har en klang av høst, andre mister klangen når høsten dukker opp. Noen toner kommer meg åpent i møte, andre toner bryr seg ikke om meg i det hele tatt, for de spiller sammen med helt andre toner som jeg nesten ikke hører.

Tonene er energier som vibrerer på ulike frekvenser. Energier som lever og forandrer seg hele tiden, de er som speil av våre liv. Og kroppen har mange slike små speil, faktisk finnes det gammel kunnskap om dette som viser oss et slags kart over kroppen der disse «speilene» eksisterer. Akkurat nå lærer jeg om 26 slike «speil» på kroppen. De er som «speil i en gåte.» Jeg snakker om energimedisinen TARA Approach som jeg studerer. Gammel visdom fra østen har gjennom kloke mennesker nådd vesten. Det kalles for «å lytte til hemmelighetene.» Og hemmelighetene kan avsløres her og nå: Vi besitter alle energier – eller toner – eller frø – som kan aktiveres og skape god helse og et rikere liv. Kanskje ikke så nytt, sier du, for dette har da akupunkturen gjort for oss i mange år allerede. Ja, men den krever at du må gå til en behandler for å få hjelp. Denne «hemmeligheten» er at du kan gjøre det selv! Helbrede deg selv. Spille med deg selv. Få kjærlighetsfrøene til å gro i deg, øke din medfølelse med deg selv så du kjenner håp og lindring av smerte. Oppdage hvilket univers du faktisk er.

Rett under huden er det kodet inn en mengde «frø» eller muligheter for deg til å forstå mer av hvem du er og hva du er laget av. Du er nemlig laget av et slags universalstoff som vibrerer som toner gjennom verden. Det finnes en universell rytme som pulserer gjennom oss alle, og denne rytmen forener oss, samtidig som vi alle har hver vår klang. Men når vi aktiverer disse stedene på kroppen med en vennlig, lyttende hånd, så er det så mye smerte som kan lindres, og kanskje til og med forsvinne helt. Vi tror at det skal så sterke virkemidler til for å fjerne sterk smerte, men ofte er stille lytting nok. At noen er der og lytter til oss. Eller at vi lytter til oss selv.

TARA-metoden: et energetisk kart over kroppen

Kroppen har en fysisk og psykisk dimensjon – det vet vi både hver især og fra vitenskapen. Det vi tenker og føler, påvirker kroppen på ulike måter, både kjemisk, nervemessig, i muskelspenninger, pust og immunsystem – for å nevne noe.

Men det er også en energetisk dimensjon ved kroppen. Det strømmer en energi rundt i kroppen som følger egne baner, og som påvirker oss både fysisk og psykisk. Mange kjenner til dette fra akupunktur eller fra kunnskapen om chacraene i og utenfor kroppen. Tara Approach er en gammel energimedisinsk kunnskap fra Japan, der den ble kalt Jin Shin. I Tara-metoden kombineres østens gamle visdom med vestens vitenskapelige kunnskap om hjerne og nervesystem. Det er den amerikanske nevropsykologen Stephanie Mines som har kombinert de to verdenene i dette helbredelses-systemet og hun underviser mange steder i verden. Jeg liker denne kombinasjonen, og studerer dette for tiden, da jeg føler at dette er et slags «missing link» mellom den fysiske og den psykiske dimensjonen ved kroppen.
Tara-metoden er et selvhelbredelses-system som vi alle er skapt med. Det består av 26 utvalgte energisentre i kroppen som hver for seg står for ulike kvaliteter/egenskaper, som for eksempel fryktløshet, visdom, balanse, transformasjon og fred.

Energien fra disse punktene vekkes via lette fingertrykk, vi kaller det «å lytte med fingertuppene.» Fingrene lytter til kroppens pulser. Og ved å kombinere ulike punkter, skapes det en bevegelse, en energi strøm i kroppen som kan åpne blokkeringer, gi fred eller nytt liv til livløse, tomme områder. Eller rett og slett støtte en indre vekstprosess som er i gang. Systemet er en fantastisk måte å støtte seg selv på. Og det er også en veldig god måte å støtte andre på i behandling – enten man er psykoterapeut, massør, soneterapeut eller på andre måter en veileder for andre mennesker. Selv bruker jeg det som et supplement til psykomotorisk behandling og avspenningsbehandling. Og den dype kunnskapen fra kilden i systemet beriker meg både som menneske og som fagperson.

Ta for eksempel punktet «grenser.» Det sitter på innsiden av hver albue, midt i bøyen. Ved å holde deg selv her, vil du få hjelp til å kjenne deg tilstede i deg selv og merke at du har en grense mot omverdenen. Du blir senter i ditt eget liv, sier Tara. Det er mange situasjoner der vi trenger dette, ikke nødvendigvis i kriser og katastrofer, men mange hverdagssituasjoner der andre mennesker kan føles litt innvaderende og det kan være vanskelig å si noe om det. Eller hvis det skjer mye i livet og det kan være vanskelig å holde fast i seg selv og konsentrasjonen og tilstedeværelsen i egen kropp. Kanskje man føler seg litt utflytende og forvirret. Da kan det være godt med et holdepunkt. Prøv å holde deg her og kjenn hvordan du samtidig holder om deg selv.

Et annet nyttig punkt sitter på toppen av skuldrene og heter «gi slipp og ta imot.» Hvis du legger en finger eller to her og sitter stille og bare puster, så vil energien i punktet frigjøres og hjelpe deg til å gi slipp på det du ikke trenger lenger eller ønsker å bære på. Samtidig vil dette slippet gjøre det lettere for deg å ta imot noe nytt og noe godt. Det vil støtte pusten din og frigjøre lungene, sier Tara. Og er det noe pusten vår trenger i vårt stressede samfunn, så er det støtte! Jo mer stresset eller anspent, jo kortere og mer overfladisk pust. Ved hjelp fra dette punktet kan hevede skuldre falle litt ned og pusten kan få anledning til å bli dypere. Ingen quick fix, men igjen: en god støtte til å falle til ro og kanskje til å støtte en prosess som handler om å komme mer i kontakt med seg selv og sin egen rytme.

Vi vet at rytme er beroligende. Hjernen har faktisk et eget rytmesenter. En gjentagende, rolig rytme virker støttende og beroligende på en urolig kropp. Det er derfor noen mennesker (ubevisst) sitter og vugger eller svinger frem og tilbake eller fra side til side: de er rett og slett urolige og sitter og roer seg selv på denne måten. Og det er derfor vi gynger små barn i søvn. Rytme beroliger. I hvert fall den rolige rytmen. Motsatt kjenner vi selvfølgelig også godt til hvordan kraftig og hurtig rytme kan gjøre oss opphissede og til og med ekstatiske. En sensibel kropp med et lett antennelig nervesystem trenger ofte hjelp til å bli rolig. Og den «vet» selv at rolig rytme vil støtte dette, det er jo genialt!

Rytmen er ikke en eksplisitt del av Tara-metoden, men et annet eksempel på hvilke mekanismer vi er født med som hjelper oss til å ta vare på oss selv. Og det er i grunnen det som er Tara’s innhold og tilbud: en måte ta vare på oss selv.
Hvis du ønsker mer kunnskap om dette unike systemet, så kan du lese mer på www.tara-approach.org eller ta kontakt med meg.

 

Kriser

Kriser er en naturlig del av menneskelivet, men det er forskjell på utviklingskriser og traumatiske kriser. Det kan være vanskelig å se forskjellen fordi det kommer an på de personlige erfaringene vi har med oss. Her er noen beskrivelser:

Traumatisk krise = psykiske reaksjoner på ytre hendelser av en slik art at personens fysiske eksistens, sosiale identitet og trygghet eller grunnleggende livsmuligheter blir truet.

Utviklingskrise = fødsel, pubertet, ekteskap, barnefødsel, klimakteriet, å bli gammel osv.

Erfaringskrise = ny jobb, starte eller avslutte en utdannelse, flytte.

Her skal det handle om de traumatiske krisene og hvordan vi kan støtte mennesker i kriser.

Traumatiske kriser kjennetegnes ved alvorlige uventede hendelser – for eksempel at en nærstående dør, plutselig sykdom, ulykker, skilsmisse, bli arbeidsledig, utroskap, ufrivillig abort, incest, vold eller krig. Dette medfører å føle seg forlatt og ensom, verdiløs og i et kaos. Reaksjonene som følger av dette må sees som måter å forsøke å overleve på, også selv om de ikke konstruktive. Det kan dreie seg om reaksjoner som angst, sorg, leting etter mening, selvdestruktiv adferd, aggresjon, likegyldighet eller rusmisbruk. Disse reaksjonene er altså ikke sykelige, men er uttrykk for mestringsstrategier.

De sterkeste reaksjonene kan medføre sammenbrudd og desorganisering av personligheten, og da trenger man hjelp utenfra. Men ellers er kriser en naturlig del av livet. De behøver ikke være en livslang dom, sier Peter Levine, grunnleggeren av Somatic Experiencing.

Måten man takler en krise på, er avhengig av:
• Selve hendelsen og tapet
• Hendelsens indre, psykologiske betydning (det indre tapet)
• Livsperioden det skjer
• Den sosiale situasjonen man har rundt seg som evt. støtte

Traumatiske kriser har en eksistensiell karakter, og preges av sterke, motsetningsfylte følelser. Det eksistensielle aspektet beskrives ved motsetningene:
• Selvfølelse – selvforkastelse
• Samhørighet – forlatthet
• Meningsopplevelse – meningsløshet og kaos

I kriser kjemper vi mot tapet. Den følelsen som dypest sett komplementerer et tap, er sorg. Det er bare sorgen som forløser, sies det, og dermed blir det viktig å åpne opp for å gi seg selv muligheten for å sørge. Mange er låst i sjokket og motstanden mot å akseptere tapet, og kommer ikke videre.

Det positive budskapet er at kriser også har utviklende funksjon, de er ikke bare begrensende. På kinesisk betyr ordet ”krise” vendepunkt! Men for at det skal bli et positivt vendepunkt, er bearbeiding og støtte fra omgivelsene avgjørende. Da kan det eksistensielle aspektet ved krisen bli en skjult skatt som kan åpenbare seg. Hvis man leter etter meningen med livet og finner inn til en dypere side ved seg selv som er i stand til å akseptere tapet og til og med kanskje utvikle større kjærlighet til seg selv som en kompensasjon for det tapet man har lidd, så har sannelig krisen vært en gave.

HVORDAN HJELPER VI I DEN AKUTTE FASEN?
Ved å være aktivt hjelpende, praktisk og konkret. Gi noe å drikke. Ta over situasjonen. Oppspore nettverk og støttepersoner. Oppfordre den kriserammede til å fortelle hva som har skjedd, gjerne mange ganger, men ikke presse fram reaksjoner. Bekrefte virkeligheten, fokusere på det som har gått bra, lete fram ressurser og speile disse. Gi aksept og støtte på at det er vanskelig å sove, det er ikke farlig, det er naturlig.

Kroppslig: Gi hjelp til å merke jordforbindelse, til å bevege seg – kanskje gå og gå med støtteperson ved siden av seg, oppfordre til å merke situasjonen her og nå, gjenta at krisen er over. Sjokkreaksjonen kan gjøre at man «mister tid og sted», og kjenner seg stadig som midt i den kritiske hendelsen. Hjernen trenger rett og slett hjelp til å forstå at krisen er over.

Kilder:
Erik Homburger Erikson, Marianne Bentzen, Karen Margrethe Sæbø.