Om optimisme

Hvis det ikke finnes en løsning, er det heller ikke et problem.

David Sarnoff, grunnlegger av TV-kanalen NBC

 

Optimisme er å lete etter ja’et i enhver situasjon og finne det.

E.E. Cummings

 

Avmakt er grunnen til pessimisme. Vi fødes alle som optimister. Har du noensinne møtt en fireårig pessimist?

Juriaan Kamp i Nyt Aspekt 1/15

 

Optimisten vet at han ikke kan kontrollere alt som skjer i livet, men at han selv bestemmer hvordan han vil reagere på det. Pessimisten føler seg som et offer, optimisten leter etter løsninger.

 

Juriaan Kamp, Nyt Aspekt 1/15

Livskraft i februar

Jeg føler meg sliten og matt etter tre ukers influensa. Kroppen synker sammen og speilet viser bestemt ikke et ungt, friskt ansikt. Nei, her dukker det opp et ansikt uten farge, det ser ut som om jeg går i ett med den gamle, gråhvite februarsnøen utenfor. Isete og hard dekker den alt som en gang skal bli grønt og frodig.

                     IMG_1840

Så leser jeg teksten om livskraft (se annet sted på bloggen) skrevet av Marianne Williamson, den teksten som ble holdt som tiltredelsestale av Nelson Mandela da han ble president i Sør-Afrika i 1994, etter 17 år i fangenskap. Da blekner selvfølgelig min bleke, influensatrøtte kropp fullstendig! Hallo, ta deg sammen! Hva er egentlig problemet? Du har bare en årlig nedtur med influensa, tenk på hva mennesker strever med rundt omkring i verden!

Men så leser jeg en gang til: Om den indre storheten som finnes i oss alle. Om ikke å skjule den, men tvert imot vise den fram og dermed også gi andre rett til å gjøre det samme.

Jeg tenker: Jo jo, fine ord, men akkurat nå føles den derre livskraften veldig langt borte. Men så gir jeg meg selv litt tid til å kjenne etter, til å reflektere. Hva er egentlig livskraft? Jeg forbinder det med grokraft, med den samme kraften som får frø til å spire og store trær til å vokse fram av bittesmå frø. Jeg ser ut av vinduet, og ser på naturen utenfor. Tildekket av snø, men trærne står der som stille vitner om grokraften i naturen. Og det slår meg: Livskraft er en naturkraft. Den veller fram fra den mektige naturen vår, og inntar også oss mennesker. Enten vi kjenner det som en energi i kroppen eller som en inspirasjon i sinnet. Vi er rett og slett forbundet med naturen og hverandre gjennom denne kraften.

Og mens jeg sitter stille og lytter til min egen kropp, skjer det: Kroppen begynner å reise seg opp fra den sammensunkne stillingen. På forsiden av kroppen kiler og vibrerer det av liv som strømmer inn i meg og opp i meg og får kroppen til å reise seg selv om den er influensa-slapp og dvask. Energien fra kraften fyller både innsiden og utsiden av kroppen og er i rommet rundt meg. Det kjennes stort og grenseløst, jeg kan simpelthen ikke synke sammen lenger. Det forteller meg at det snart er vår, at gleden er på vei, at lyset kommer til å bli lenger og lenger hos oss. Og samtidig forteller det noe om at dette lyset ikke bare er sollys, men også et indre lys, en indre kraft som holder meg oppe og driver meg framover.

Jeg tror sannelig at influensaen er vekk, det er ikke plass til den lenger. Nei, nå begynner isen å smelte her, nå skal det såes og gjøres klart til vår og sommer! Jeg er klar for å gro mer. Kom igjen, livskraft! La meg danse med deg!

Så roer jeg meg. Jeg tok litt hardt i der, ja, vet det. Akk ja, det blir ingen dans akkurat nå, kroppen er fortsatt sliten og fornuften overtar styringen. Hvile deg nå, ikke bruk opp alle kreftene med en gang.

Men dypt inne i kroppen har vårens lys begynt å bre seg. Igjen! Hi hi!

                          IMG_1691

 

Pusten din

Pust er liv. Pust er bevegelse. Pust er rytme. Pusten er et sentralt bindeledd mellom bevegelser og følelser. Oppmerksomhet på pusten gjør oss nærværende og tilstede. Det er ikke for ingenting at de fleste meditasjonsteknikker starter med å bli oppmerksom på pusten.

Pusten påvirkes av berøring og bevegelse, av tanker og følelser, av omgivelsene vi er i og forholdet vi har til oss selv og andre mennesker. Mange av oss merker kanskje hvordan pusten «stopper opp» når vi reagerer følelsesmessig på noe. Engstelse, frykt og sinne hemmer pustebevegelsen, mens gode følelser som glede, lykke og trygghet frigjør denne viktige og livgivende bevegelsen i kroppen.

Pusten er vår personlige underskrift, vår måte å være i verden på, sier Marion Rosen.

Fysiologisk påvirkes pusten først og fremst av mengden av karbondioksyd i det arterielle blodet (blodet som strømmer ut fra hjertet). Anatomisk er den viktigste pustemuskelen vår diafragma, lokalisert i mellomgulvet. Noen kaller den derfor mellomgulvsmuskelen. Den deler brysthule og bukhule, og står opp som et innvendig seil i kroppen. Eller du kan tenke deg det som et stempel som beveger seg opp og ned midt inne i kroppen. Hver gang du puster inn, går stempelet ned, og hver gang du puster ut går det opp. Dette betyr faktisk at pusten er en slags innvendig massasje av viktige organer som ligger over og under diafragma.

For eksempel hviler hjertet ditt på diafragma og duver dermed litt opp og ned i takt med pusten. Under diafragma ligger magen, leveren, milten og tykktarmen. Tenk så fint at tarmen får massasje og hjelp til å skyve innholdet sitt bortover og nedover mot utslippet. Bare tanken på dette geniale trekket fra naturens side, kan jo allerede hjelpe en forstoppet tarm!

I det psykomotoriske fagfeltet, snakker vi om pustesvar. Det handler om at pusten reagerer på kroppsbehandling, og at terapeuten må følge med på hvordan kroppen svarer slik at man som terapeut ikke gjør for mye med en kropp som kanskje ikke tåler så mye. For hver gang vi puster dypt under behandling, slipper kroppen spenninger. Og muskelspenninger handler i denne sammenheng om følelser og forsvar. Frigjørende sukk er en god pusterespons. Likedan spontane strekk i kroppen. Da slipper kroppen akkurat så mye som den er klar for å slippe.

Men pusten forbinder oss også med verden. For når vi puster inn, tar vi inn mange, små oksygenmolekyler som har vært rundt omkring i naturen og i andre mennesker, og når vi puster ut karbondioksid så deler vi med de andre. Ikke minst med naturen. For trærne og plantene trenger den karbondioksyden som vi produserer, akkurat som vi trenger det oksygenet som de produserer. Det er blant annet derfor jeg er så glad i trær! De gjør meg utrolig takknemlig!

I Østen sier man at pusten styrker vår prana, eller den livgivende energien i oss. Prana finnes overalt, men kanskje aller mest i naturen. Så det å gå seg en tur i skogen er noe av det mest livgivende du kan gjøre for deg selv. Ikke bare deler du med naturen, men du får ekstra mye oksygen og prana til fri benyttelse.

Neste gang du går tur i skogen, så forestill deg at du har en stor, usynlig kappe som stryker over et stort område og super med seg det deilige, oksygenet og den livgivende pranaen. Og så kan du jo utstyre alle karbondioksydcellene dine med en takk som du puster tilbake.

God tur!

Glede

Forskjellige utsagn om glede:

Gleden er som et lys. Tenner du det for andre, faller lyset tilbake på deg selv.

Kan man være glad for lite, har man mye å være glad for.

Å vente på en glede, er også en glede.

Kjærlighet er livets største glede.

Delt sorg er halv sorg, delt glede er dobbelt glede.

Livskraft

Vår dypeste frykt er ikke vår utilstrekkelighet.

Vår dypeste frykt er at vi er kraftfulle uten grenser.

Det er vårt indre lys, ikke mørket som skremmer oss mest.

Du tenker: Hvem er jeg som våger å tro at jeg er genila, praktfull, fantastisk?

Jeg spør: Hvem er du som som ikke våger å være alt dette?

Du er et barn av Gud.

Å gjøre seg selv liten, gjør ikke verden bedre.

Det finnes ingen klokskap i å gjøre deg selv liten for at andre ikke skal føle seg usikre i ditt nærvær.

Vi er født til å bekrefte Guds storhet, slik den lever i våre hjerter.

Og Guds storhet finnes ikke bare i noen av oss, den finnes i oss alle.

Og slik vi lar vårt indre lys skinne, slik gir vi andre mennesker rett til å gjøre det samme.

Når vi frigjør oss fra frykten, frigjør vår tilstedeværelse automatisk andre.

 

Marianne Williamson/Nelson Mandela (i hans tiltredelsestale som president i Sør-Arika 1994, etter 27 år i fangenskap).

Kritikk og frykt

Styrk kritikken, svekk frykten, står det å lese i Aftenposten 1.2.15. Knut Olav Åmås skriver om hvor viktig det er å fortsette å kritisere i samfunnsdebatten, ikke la den underliggende frykten dempe de kritiske stemmene. Bakteppet er selvfølgelig karikaturstrid og terrorfrykt.

Hmm, tenker jeg, og lurer på om dette egentlig er mulig? Kan man bli mindre redd av å få kritikk? Selv om jeg er helt klar over at denne debatten foregår på et samfunnsplan, så består samfunnet av individer, av enkeltmennesker. Og ettersom min erfaring som terapeut ofte handler om enkeltmenneskers frykt og angst og følelse av ikke å være gode nok for fellesskapet, så kan jeg ikke unngå å undre meg over et slikt utsagn. For den frykten jeg ser hos mine klienter, blir desidert ikke mindre av kritikk. Tvert imot.

Så med fare for å forenkle, så hiver jeg meg utpå med noen betraktninger fra et terapeutisk ståsted.

Frykt er en grunnleggende følelse. Den gjør ofte at vi tenker oss om ekstra godt, og noen ganger velger vi å ikke gjøre noe vi hadde tenkt fordi vi er redde for konsekvensene. Mange ganger har frykten reddet oss. Opp gjennom evolusjonen har overlevelsesfrykten sørget for at vi har overlevd mange farlige situasjoner og livet har gått videre for både mennesker og dyr. Men den gjør også noe med vår evne til å tenke klart.

Mange hjerneforskere hevder i dag at hjernen vår egentlig er tre ulike hjerner i en. De tre delene av hjernen er skapt i løpet av evolusjonen, og har helt forskjellige funksjoner. Den mest primitive delen av hjernen – hjernestammen – har vi til felles med krypdyrene. Den kalles derfor ofte for krypdyrhjernen. Herfra styres pust og puls og søvn og våkenhet, alt reguleres uten at vi behøver å tenke over det. Smart. Energibesparende. Men dette er desidert ikke den intellektuelle delen av hjernen. Det neste nivået i hjernen kalles populært for pattedyrhjernen fordi denne har vi til felles med pattedyrene. Her finner vi bl.a. sterke følelser, hukommelse og evnen til å være her og nå. Heller ikke en dyptpløyende, intellektuell sak. På toppen finner vi hjernebarken, som altså bare vi mennesker har: tanker, refleksjoner, assosiasjoner, kreativitet, medfølelse, kjærlighet. Følelse av fellesskap og tilhørighet. Herfra kan vi møte hverandre med analyser og logikk og både høytsvevende og dyptpløyende samtaler og diskusjoner når vi føler oss rimelig trygge. Når vi ikke trenger å kjempe for livet.

For når vi kjenner oss redde, stresset eller føler oss truet, aktiveres hjernen i de lave nivåene, altså ikke det området der vi tenker logisk og klart. Da reagerer vi raskt og skarpt uten å tenke oss om for å overleve! Vi reagerer med en kamp- flukt eller frysreaksjon. Dette er rett og slett overlevelsesevnen vår. Denne reaksjonen i hjernen sørger for fyring i nervesystem, muskler og hormonsystemer, og gjør oss i stand til enten å ta opp kampen, stikke av eller til å overleve ved å late som om vi er døde til vi merker «faren over.» Når faren er over, gjenopptar vi det normale livet. Det vil si, slik skulle det gjerne vært, men ofte sitter frykten igjen i kroppen, som fortsatt «tror» at det er fare på ferde. Da kjennes kroppen anspent og stresset, eller vi føler oss hjelpeløse og energiforlatte. Det krever litt innsats å få denne reaksjonen ut av kroppen, særlig i et samfunn som vårt der det er et høyt stressnivå og der prestasjoner og konkurranse dyrkes høyere enn trygghet, inkludering og oppmuntring.

Poenget er at denne kamp/flukt/frys-reaksjonen ikke kan snakkes til ro med fornuftige forklaringer og analyser fra vår velutviklede hjernebark. Frykten sitter i de nederste nivåene, mens intellektuell forståelse sitter på toppen. Skal vi skape ro og minske frykt i kroppen, så nytter det ikke å snakke til den redde delen av hjernen med den høyere hjernebarkens logiske språk. Nei, i pattedyrhjernen og krypdyrhjernen, foregår ikke kommunikasjonen via rasjonelle og intellektuelle ord. Disse nivåene er ikke tilgjengelige for «sunn fornuft», det må andre slags tilnærmelser til for å skape ro. I terapi handler det da om å arbeide med kroppens språk: sansning, kroppsbevissthet, pust osv. La kroppen få tid på seg, bli lyttet til, lære seg å akseptere det man kjenner i kroppen før man kan begynne å forandre på noe. Så kan man langsomt begynne å åpne opp for mer mental forståelse av sammenhenger og forklaringer. Det er nesten som å ta seg av et barn. Eller som å høre på hvordan frykten brer seg i verden. En verden som er i fryktens kamp-modus.

Hvis først hjernen har fyrt opp en fryktreaksjon i krypdyr- og pattedyrnivåene, er den rett og slett ikke tilgjengelig for logikk og fornuft. Og i hvert fall ikke for noe som oppfattes som angrep og som skaper enda mer frykt i systemet. I min hverdag handler det derfor først om å skape trygghet og tillit, før vi kan begynne å argumentere og reflektere. For ikke å snakke om å komme med kritikk! Det oppfattes ofte som angrep, og hjernen går rett i pattedyr/krypdyrmodus, og er (for en stund) ute av stand til å tenke klokt og rasjonelt. Kritikken kan være aldri så berettiget, men hvis den det gjelder føler seg angrepet, så går vedkommende i forsvar. Det er en helt naturlig reaksjon, vi er skapt sånn alle sammen. Hvis vi skal komme ut av denne noe primitive angrep-forsvars-reaksjonen, må andre strategier til. For vi ønsker da ikke krig??

Så hva trengs? Tja, i terapi må det en forståelsesfull og vennlig holdning til. Et menneske som lytter åpent og er aksepterende i sitt vesen, virker beroligende på en hjerne som er i kamp/flukt eller frys-modus. For hjernen trenger vennlighet og kjærlighet og støtte for å komme ut av de fryktbaserte reaksjonene. I psykologiens verden kalles det tilknytning. Det kjærlighetsfulle båndet mellom barn og foreldre. Når tilknytningen er god, så tåler barnet å bli litt redd uten å gå i kamp eller frys. Men tilknytning må til. Kall det gjerne kjærligheten i hjernen. Når den blir stimulert, så folder barnet seg ut og utvikler av seg selv mange gode egenskaper – ikke minst evnen til empati og medmenneskelig forståelse.

Er dette overførbart til den samfunnsdebatten som foregår nå om terror og frykt? Jeg mener det. Vi kommer ikke noen vei med å øke fryktnivået i verden. Og kritikk øker frykten hos mange mennesker. Så hva med heller å øke trygghet og aksept for hverandres forskjelligheter? Nå blir jeg sikkert oppfattet som naiv og godtroende, og det er jeg kanskje også. Men jeg tror faktisk fra dypet av min sjel at vi mennesker henger sammen, vi er en menneskehet. Og i denne mangfoldige enhet, er det noen som er tryggere enn andre og har hatt flere muligheter til å utfolde kronjuvelene sine: hjernebarken. Men veldig mange mennesker har hatt færre muligheter til dette, og må bruke kreftene sine på å overleve i en farlig verden.

Vi som sitter trygt og godt i en ganske rolig del av verden, har derfor et stort ansvar. Vi har mulighet for å tenke oss om, vi er ikke truet på livet. Vi kan bruke hjernebarken vår og tenke fornuftig, samtidig som vi kan bruke hjertet og dempe frykten i verden. Akkurat nå tror jeg at medfølelse er viktigere enn meninger. For medfølelse kan dempe frykt og kampenergiene. Meninger skaper debatt og fyrer opp under kritikk og uenighet. Det er greit for oss som sitter trygt og godt plassert i matfatet i verden. Vi kan godt tåle å ha ulike meninger, for vi vet at vi ikke dør av det og vi blir ikke redde av det. Men jeg tror verden trenger mer medfølelse, dialog og tilknytning, enn kritikk og latterliggjøring.

Å være seg selv sammen andre – eller være et tre

image

Hvordan kjennes det å være deg når andre kommer tett inn på deg? Er det helt greit eller mister du deg selv litt da? I så fall, er du ikke alene om det siste.

Evnen til å kunne være tilstede i seg selv samtidig som man er nær andre, er ikke en selvfølge for alle. Mange mennesker mister enten kontakten med seg selv eller blir redde når andre kommer for nær. Eller man «glemmer « seg selv og er bare opptatt av den andre. For så etterpå kanskje å kjenne seg sliten eller forvirret: hvor var jeg egentlig før jeg gikk inn denne nære situasjonen?

Årsakene til at man «mister seg selv» i slike situasjoner kan være mange. Kanskje har man lært seg til å være snill og hyggelig mot andre fra man var liten fordi det lønte seg å være slik i barndomshjemmet, ellers ble det kanskje bråk. Eller kanskje var det slett ingen som merket at du var der hvis du ikke gjorde deg morsom eller gjorde de voksne stadige tjenester så de ble glade? Eller kanskje var det slik i venneflokken at det var best å tilpasse seg en rangorden for å kunne få være med i fellesskapet. Eller kanskje en kjæreste eller ektefelle har forlangt at du skulle innrette deg og være snill og hyggelig og ikke kreve noe på egne vegne.

Uansett om det har vært slik eller ikke, så er evnen til å være tilstede i seg selv sammen med andre noe som kan trenes opp. Først må du «finne deg selv» alene. En øvelse som ofte hjelper til dette, er «Treet.»

Stå med litt avstand mellom føttene og ha like mye vekt på begge føtter. Forestill deg at hele kroppen er en trestamme. Pust rolig hele tiden og la oppmerksomheten gå til føttene. Så lukker du øynene og forestiller deg at det vokser røtter ned i jorda fra føttene dine. Se for deg hvordan disse røttene jobber seg grundig ned i jorda og finner fuktighet og vann i undergrunnen. Så suger du vannet opp gjennom røttene til føttene. Nå kommer det en sakte vind som tar tak i greinene dine så stammen/kroppen din svinger litt. Bevegelsene kommer fra anklene, kroppen/stammen svinger forsiktig rundt i sirkler og fra side til side. La fotsålene hele tiden bli i gulvet, de skal overhodet ikke slippe taket i gulvet. Len deg så mye til siden at du kjenner yttersiden på foten presses ned i gulvet, deretter lener du deg til motsatt side og lar yttersiden på denne foten presses i gulvet. Len deg frem så tærne presses i gulvet, men obs! hælene skal ikke løftes opp fra gulvet. Når du lener deg tilbake på hælene, skal ikke tærne slippe kontakten med gulvet. Mange ganger. Pust rolig.

Vinden stilner og du står støtt. Kjenn at du har et rom rundt deg. Så forestiller du deg at du tar imot en du er glad i som kommer mot deg. Du bestemmer hvor tett inn på deg vedkommende skal komme. Kjenn at du stadig står støtt på beina og er tilstede i deg selv om det nå kommer en annen tett på deg. Du bestemmer selv over ditt rom. Den andre kan noen ganger komme tett inn, andre ganger holdes vedkommende litt på avstand. Begge deler er ok. Du trener på å slippe han eller henne nær deg uten å miste deg selv. Til slutt er du tilbake alene i rommet ditt, men med erfaringen om at du kan åpne og lukke som du vil. Det er din rett.

Jeg tenker at alle mennesker trenger å få ha sitt eget rom av og til. Noen av oss trenger det ganske ofte. Det er ikke det samme som å avvise andre, det er å godta seg selv og sitt behov. Men hvis andres behov blir veldig sterke og påtrengende, kan det være vanskelig å holde fast i seg selv og egne behov.

I dag er det stort fokus på å være sosial, å ha mange venner, å kunne jobbe i åpne kontorlandskap osv. Ikke alle mennesker trives med dette sosiale kravet hengende over seg hele tiden der andre menneskers ønsker, behov og meninger kommer tett på oss. Noen av oss (faktisk ganske mange), har en personlighetstype som kalles å være introvert. Det er det motsatte av den ekstroverte personlighetstypen, som elsker det utadvendte, sosiale livet. Den ekstroverte lader opp sammen med andre mennesker, mens den introverte lader opp alene. Den ekstroverte kan lett «miste seg selv» i sosialt samvær, mens den introverte kanskje nesten bare kjenner på seg selv og ubehag ved å være sammen med mange andre i det sosiale livet. Uansett om du er ekstrovert eller introvert, så er det viktig både å være i kontakt med seg selv samtidig som du kan lese og forstå andres kommunikasjon. Det kan hjelpe deg på veien mot indre trygghet.