DET GODE BLIKKET


I dag er jeg inspirert av Mummimamma – og en ytring skrevet av Eirik Hørte i psykologisk.no . Det er skrevet lenge før korona-krisen satte oss i karantener og avstand til hverandre, men gjelder mer enn noensinne akkurat nå der vi lett kan bli litt usynlige for hverandre, kanskje særlig de mest engstelige og redde av oss.

I Mummi -familien som Tove Jansson skrev om, hadde Mummi-mamma rett og slett en kur for usynlighet! En dag Mummifamilien sitter rundt bordet og renser sopp, banker det på ruten. Den lyshårede kvinnen Tootikki kommer inn etterfulgt av en liten, svevende sølvbjelle. Denne bjellen er festet rundt halsen på en usynlig pike, forklarer Tootikki. Hun heter Ninni.

Ninni har vokst opp hos en fæl tante som er «ironisk fra morgen til kveld.» Den gangen Ninni sklei på en sleip sopp, ble tanten verken sint eller opprørt. Hun himlet bare med øynene og sa med iskald stemme: «Jeg forstår at dette er din oppfatning av dans, men jeg ville være takknemlig hvis du ikke gjorde det i maten.»

Etter en hel oppvekst med slike giftige kommentarer, begynte Ninni å trekke seg lengre og lengre inn i seg selv. Til slutt ble hun usynlig. «Dere vet jo at folk lett kan bli usynlig hvis man skremmer dem ofte nok, « sa Tootikki.

Ninni fikk være en stund hos den omsorgsfulle mummi-familien, og for hver gang hun ble møtt med et varmt blikk, kom formen hennes mer og mer til syne. Dette er Mummimammas kur for usynlighet.

Vakkert, ikke sant? Og faktisk veldig virkelig, det er ikke bare en diktet historie. For vi mennesker trenger hverandres gode blikk, nå mer enn noensinne. Ikke bare følelsesmessig, faktisk helt inn i fysiologien og nervesystemet vårt. For vi har nemlig noen nerveceller som kalles speilnevroner. Og disse er utrolig viktige i vår kommunikasjon med omverdenen helt fra vi er ganske små. Gjennom å speile oss i andres blikk, stemme og ansiktsuttrykk, får vi styrket akkurat det som speiles hos den andre – dypt inne i oss selv. Tenk for en kraft vi besitter!

Jeg blir så glad når jeg går en tur i disse dager nesten uten å møte mennesker, men når jeg møter en enslig eldre mann på veien som smiler og går over på den andre siden av veien for at vi ikke skal komme for nær hverandre, ja, så smiler det i hele meg. Så sier vi: «Ja, det er best sånn nå,» og så ler vi litt av denne rare nye hilseformen. Men det ligger et dypt alvor bak smilet. Heldigvis.

Skrevet i Tanker Permalenke

Om Runa Helmersen

Psykomotorisk terapeut og traumeterapeut. Privat praksis i Nordre Frogn, nær Nesodden. Tilbyr avspenningsbehandling, kroppsterapi og samtaler. Særlig opptatt av å hjelpe mennesker til personlig vekst. Kan også være en samtalepartner og veileder i eksistensielle og åndelige spørsmål.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *