«Tingene er ikke årsaken, men virkningen,» sa min gamle venninne Gerd på snart 80 år. Hun skulle flytte på sykehjem etter et langt liv der hun hadde samlet seg mange ting. Hennes liv hadde ikke vært lett, det hadde ikke vært så mye støtte å hente i perioder med mye sykdom, for hun hadde ikke så mange rundt seg. Hun hadde aldri vært gift, og ingen av hennes egen familie var i live lenger. Tingene var blitt hennes trøst og de gav henne en følelse av å ha en historie, å være knyttet til noe. Hver ting hadde sin historie, men nå var det ikke plass til mer enn en brøkdel av tingene hennes i den neste boligen. Hun måtte kvitte seg med mesteparten.
Kunstbøkene, maleriene, krystallglassene og alle de fine keramikk-koppene hun hadde ervervet seg gjennom et langt liv, nå skulle hun ta avskjed med dem. Likedan alle sengeteppene, sjalene, tidsskriftene, kåpene, skoene og de fargerike kunstige blomstene. Gamle LP-plater og skinninnbundne bøker, fryseren som alltid var stappfull av god mat, det gamle, arvede skrivebordet etter en far som i en fjern fortid hadde vært dommer og sittet bøyd over dette skrivebordet i mange seine kvelds- og nattetimer. Alt skulle vekk, en tidligere kollega skulle hjelpe til med prosessen.
For det var virkelig en prosess. Gerd var i konflikt med seg selv, for hun hadde en dyp overbevisning om at egentlig betyr ikke ting noe, for man kan ikke ta dem med seg når man skal forlate Jorden. Det som egentlig betyr noe, er årsaken til at tingene blir til. Gerd og jeg hadde hatt mange samtaler om livets mening og hva som skjer når vi dør. Sammenhengen mellom årsak og virkning var et viktig tema i våre liv. Begge trodde vi dypt og inderlig at det er en årsak til at vi her på Jorden. Den årsaken er helt personlig, og vi finner den i vårt indre. Nå måtte jeg støtte Gerd på dette med årsaken slik at det kanskje kunne bli litt lettere å slippe alle disse tingene.
Jeg så på henne der hun satt og klamret seg til en kjær, gammel bok. De krokete fingrene hennes kjærtegnet bokomslaget og liksom holdt seg fast i det. Jeg gjentok hennes egne ord: «Tingene er ikke årsaken, Gerd, men virkningen. Husker du?» Da begynte min gamle venninne å gråte. Stille tårer sildret nedover de rynkete kinnene og traff halsen hennes, men hun merket det knapt. Gerd var på et blunk inne i en annen verden. En kjent og kjær verden, et «sted» hun hadde vært mange ganger i sitt liv, men som ikke var så lett finne inn til nå som hverdagene var så preget av alle avgjørelsene hun måtte ta om praktiske ting. Jeg visste at dette var et «sted» hun ofte savnet, et sted hun i yngre år ofte søkte tilflukt og der hun fant styrke.
Tårene handlet ikke om at hun var lei seg. Nei, hun var rørt. Beveget. Sterke minner fra en viktig tid i livet hennes dukket fram. En tid der hun hadde arbeidet mye med meningen med livet og truffet likesinnede mennesker og følt tilhørighet. Ikke bare med dem, men aller mest med den visdommen de delte. En slags livslærdom hun tilegnet seg der hun fikk oppleve den tilfredsstillelsen og gleden det er å kjenne at livet har en mening. En lærdom som fortalte at universet har noen «leveregler» og der gamle mesteres kloke ord hadde dukket opp i nye former. Hun hadde lest mye om slike emner i sitt liv. Studert bøker om ånd og tro, om universell kjærlighet og menneskets ansvar for eget liv og egne valg. Hun visste godt at «du kan ingenting ta med deg dit du går.» Men en ting er hva vi vet med hodet, noe annet er hva vi vet med hjertet og følelsene. For ikke å snakke om hvordan vi deler vår visdom med andre. I følge Gerds indre lære var det viktig å dele sine innsikter med andre, ikke bare sitte på dem selv. Noen ganger hadde vi hatt gyldne stunder der Gerd hadde delt litt av sin indre visdom med meg, og da kjente jeg alltid hvordan hjertet mitt åpnet seg. Det samme tror jeg hun følte. Vi åpnet oss og delte en dyp visdom som i grunnen kjentes som en slags kjærlighet. Som om noen av dyp kjærlighet til oss mennesker hadde formulert kloke ord som kunne hjelpe oss til å leve livet slik vi ønsket.
En av disse kloke, dype setningene var altså at «tingene ikke er årsaken, men virkningen.»
Jeg hadde fundert mye over dette. At det er en årsak til alt. At vi både skaper mening og er årsaken i våre liv. At alt vi skaper kommer fra en årsak. Ja, vi kan godt kalle det et behov, en lyst eller en kreativitet. Behovene våre blir ofte til ting eller fysiske resultater.
Men hvis vi vender oppmerksomheten på årsaken til behovene våre, og ja, faktisk går enda litt lenger: Smelter sammen med årsaken, blir årsaken, blir den kreative kraften som årsaken springer ut fra. Da oppstår noe annet. Da oppstår en tilstand av enhet og fred. Da er jeg fylt opp, jeg trenger ikke gå ut og lage eller skaffe meg ting som skal oppfylle behovene mine. For jeg er ikke lenger adskilt fra det jeg trenger, jeg er i det jeg trenger. Denne tilstanden opplever jeg som en tilstand av ren væren. Hvile. Mening. Å hvile i mening. Det kan kalles Jeg Er.
Årsak og virkning – det er å vende oppmerksomheten mot adskilthet. Da vil vi alltid lengte. For vi forsterker at vi er adskilt fra det vi lengter etter. Men ved å vende oppmerksomheten mot årsak og forene seg med årsak, så oppstår enhet. I en mer religiøs terminologi kan man kalle det Gud. Eller Det høyere Selv. Eller sjelen.
I kroppen kan det sammenlignes med hjerte og hodet. Hjertet er årsaken i oss. Hodet er smart og intelligent, men hvis det ikke samarbeider med hjertet, oppstår adskilthet og ensomhet, savn og lengsel. Det blir enten kaldt og ensomt, eller kaotisk og stressende å være menneske. Hjertet er en døråpner til enhet. Og kjærlighet.
Gerd hadde ikke opplevd så mye kjærlighet i livet sitt. Hodet hennes hadde en tendens til å «ta over styringen» og da ble det kaotisk inni henne. I grunnen ble kaoset med alle tingene rundt henne et bilde på hvordan hun hadde det inni seg. Hun følte seg adskilt fra den enheten og samhørigheten hun visste at fantes inni henne, men alle tingene forstyrret henne voldsomt. Hun visste at hun måtte vende oppmerksomheten mot årsaken. Men det var ikke lett, for oppmerksomheten hennes ble gang på gang trukket vekk fra årsaken og mot tingene. Derfor var det så viktig å begynne å slippe tingene.
Men nå falt det en ro over henne. Tårene stilnet. En stillhet fylte hele rommet. Jeg kjente den fylle meg også. Vi satt stille en stund. Så sa Gerd: «Jo flere ting jeg gir slipp på, jo nærmere kommer jeg årsaken.»